En ettermiddag med ernæringsfysiologen

Fredag ettermiddag klokken 17.30 innfant jeg meg på ernæringsfysiologens kontor nede i Fredrikstad. Jeg kan ikke si at jeg var i godt humør akkurat, og som kjent pleier jeg å spise pølser nettopp på denne tiden. Jeg var altså ikke i ernæringsfysiologisk modus i utgangspunktet, og stort bedre ble det vel ikke av å gå dit. Jeg visste jo at det var relativt kostbart, og det har jeg ingenting imot. Heller omvendt, det virker bare motiverende at jeg unner meg en luksus som det å søke profesjonell hjelp er, og da blir det mer noe man kan kokettere litt med og lage noe rundt enn bare det å spise sunt. For eksempel kan man si "ernæringsfysiologen min sier at..", istedet for bare å sitte taust og knaske på kålrabibiten sin. Mye mer spennende. Derfor var det også med en viss forventning jeg kom inn i venteværelset, og også med en viss skuffelse jeg kunne konstatere at her var det ganske trist. Et gult og shabby rom med furulister og gamle blader. For eksempel var det et FHM-magasin fra 2003 eller noe, hvor det stod på forsiden: "Oralsex - kvinnen åpner munnen". Et merkelig valg av blad hos en ernæringsrådgiver, tenkte jeg rent umiddelbart. Tyve minutter for sent Jeg liker ikke å vente når jeg betaler dyrt for luksus) satt jeg inne hos fysiologen, en søt og hyggelig jente med hederlige hensikter, men kanskje ikke så mye å slå i bordet med i møte med en mann på 130 kg, som i bunn og grunn ikke helt ser sjarmen med det å gå ned i vekt. Nå skal det sies at jeg ikke på noen måte kan være drømmekunden til en ernæringsfysiolog, og jeg understreket også at jeg først og fremst ville ha råd om et sunt basiskosthold som holdt basiller og virus unna, og at jeg egentlig ikke var på jakt etter noen slankekur. Hun bet i seg en kommentar, godt oppdratt som hun helt sikkert var. Etter å ha redegjort for mine mat- og drikkevaner gjennom uken fikk jeg noen generelle tips om hva som kunne gjøres og fremfor alt hva som ikke burde gjøres. Det viser seg at aktivitet er anbefalt. Ikke banebryende, kanskje, men smertefullt. Skummet melk likeså, og jeg kan med fordel skjære bort fettet fra skinken. Hun tenkte sikkert på den man spiser, men man vet jo aldri. Farsert mat, som kjøttdeig, servelat og pølser var ikke noe hun anbefalte daglig, og hun frarådet også for mange drinker for mange dager i uken. Dette falt meg tungt for brystet, og jeg merket at jeg sluttet å følge med litt etter dét. Og når jeg endelig var ferdig, langt ute på fredagskvelden, var jeg så sulten at jeg rett og slett ikke hadde noe valg, jeg bare måtte ha en matbit på vei bort til ferjen, som til overmål kun gikk hvert førtiende minutt og nettopp hadde gått. Jeg valgte en dobbel cheeseburger, en 260 grams herlighet som var borte på tre minutter og som kun etterlot seg fornemmelsen av en hors d'æuvre i magen, som ville ha mer. Mye mer.

Alt i alt er vel moralen at jeg strengt talt kunne fått disse rådene på en online vektklubb, og jeg kunne til og med spart en tur ut i det frie. Men nå har jeg jo også den fordelen at jeg ved hvert måltid nå kan refere til min egen kostholdsekspert og føle meg ekstra stor og viktig.

Ha en flott mandags ettermiddag!