Tweeds' lille årskavalkade for 2014

Inngangen til det nye året nærmer seg, og tradisjonen tro oppsummerer jeg det gamle ved å la meg inspirere av den svenske bloggsfæres vakre blondiner og publisere en årssammenfatning ved romjulstider. Denne gangen har valget falt ned på SVTs egen Ebba von Sydow, som igjen har latt seg inspirere av vidunderlige Clara, som den oppmerksomme leser kanskje husker var inspirasjonen til fjorårets beskjedne oppsummering her på Tweeds. I henhold til sedvanen beholder jeg det svenske språket i spørsmålene, men svarer på norsk for ikke helt å tippe over i det viderverdige.

Vi kjører på, uten videre sermoni.

Dag från år 2014 alltid kommer minnas?
Først: Merkelig spørsmålsformulering, som har fått meg til å bruke fem minutter på å filosofere over hvorvidt det mangler et ord eller om norsk og svensk virkelig kan være så forskjellig. Dernest: Det har vært mange fine dager i 2014, men jeg kommer nok sent til å glemme dagen jeg fikk oppleve Berliner Symfoniker spille i Zirkus Karajan eller da jeg tok med min sønn til Paris for første gang.

Bästa köp?
Dette er lett, så jeg velger å problematisere eller i det minste dele opp kjøpene i de fire kategoriene Litt for kostbart, kostbart, mindre kostbart og rimelig. Det er fremdeles lett. Litt for kostbart: En smoking fra Corneliani. På grunn av mitt enorme corpus sverger jeg til målsøm. Jeg er spent på om den passer fremdeles. Kostbart: En midnattblå Borsalino Fedora, kjøpt i Borsalinos butikk i Paris. Vist på bildet. Forfatterinnen Monica Isakstuen fulgte dessverre ikke med på kjøpet, men vandrer fritt i Gamlebyen. Mindre kostbart: En aldeles sjarmerende fyllepenn fra Dussmann i Berlin. Rimelig: Pocketutgaven av Stefan Zweigs Världen av igår, som jeg til gjengjeld kjøpte to ganger, fordi jeg glemte den første på flyet fra Paris.

Sämsta köp?
Fordi jeg har en impulsiv og sjarmerende personlighet gjør jeg ofte dårlige kjøp. Disse dveler jeg imidlertid ikke ved, og de fortrenges ganske umiddelbart når noe nytt dukker opp.

Beskriv din stil under året som gått?
Iår som ifjor kan jeg vel best beskrives som en blanding av Einar Rose og Niles Crane.

Gjorde någonting dig riktigt glad?
Iår besøkte jeg Paris to ganger. Det får meg alltid til å trekke litt ekstra på smilebåndet.

Genomdrev du någon stor förändring?
Som så ofte før begynte jeg med en lavkarbodiett i begynnelsen av november. Jeg gikk ned fire kilo, som jeg nå dessverre har gått opp igjen. Folk rundt meg legger muligvis merke til denne forandringen. Jeg vurderte også å klippe bart og skjegg etter inspirasjon fra Mad Mens Bertram Cooper, og lot defor skjegget gro en stund ekstra for å legge grunnlaget for fippskjegg. Da responsen uteble fra testpublikum, klipte jeg det ned til normal lengde, som er 9 millimeter.
 
Reste du utomlands?
Om jeg gjorde! Jeg tilbragte en ukes tid i Paris med kone og barn rundt påsketider. Deretter ferierte vi i Skåne på sommeren, før turen gikk tilbake til Paris med min madame mor og min søster i september. I oktober besøkte jeg Berlin for første gang. Alle turene er nå behørig til trøst og ettertanke under den kolde vintertid som atter har hjemsøkt vårt land.
 
Vad skrattade du åt?
Vel. Jeg synes det er ganske vittig når fru Granneman imiterer Albert Nordengen.

Vad har du tittat på, på TV?
Personlig tror jeg er at fjernsynet er roten til det meste som er galt i Norge. I den tro at man behøver avkobling tilbringer man det meste av den ledige tiden i sofaen foran intetsigende fjernsynsprogrammer, og lar hjernen hvile i den grad at den knapt fungerer når den skal. Selv det som alment oppfattes som nyttige programmer, slik som nyhetssendinger eller debattprogrammer, er i virkeligheten mest bedøvende og kan med fordel erstattes av noe så enkelt som å lese en avis. Fortrinnsvis en internasjonal, uten for mange bilder. Aller helst bør man lese en oppbyggelig roman og hjelpe naboen om man føler seg rastløs. Vi trenger ikke avkobling, vi trenger påkobling.

Vel nede fra min høye hest kan jeg legge til at jeg har som guilty pleasure etter møter og sakspapirlesning å se HBO Nordics eller Netflix' uendelige verdener av serier. Min favoritt i 2014 var Game of Thrones.

Vad önskar du att du gjort mer?
Jeg er for lite i Oslo. I Oslo finnes Nasjonaltheatret, Operaen og Oslofilharmonien, som hver og en setter opp helt utmerkede program hvert år som jeg aldri får med meg. Dels på grunn av vinterdepresjonsutløst tiltaksløshet og dels på grunn av møtevirksomhet i provinsen. Løsningen er en liten leilighet i Oslo samt en mindre befatning i hovedstaden. En spalte i en avis, for eksempel? Dette bør noen notere seg.

Vad önskar du att du gjort mindre?
Jeg tror det kommer lite godt ut av å sture i romjulen over ting man har gjort for meget av i året som har gått. Nei, ta heller et glass og fortreng det!

Största framgång på jobbet 2014?
Jeg er konservatismens fanebærer i et nyrikt lands sjette største provinsby. Det er ikke verst at jeg i det hele tatt finnes.

Bästa boken du läste i år?
Endelig kan jeg svare, med hånden på hjertet og helt uten forbehold: Thomas Manns Josef og hans brødre. Samtlige fire bøker i verket utfordrer og begeistrer; språket er et eventyr, fortellingen interessant og aldri har jeg latt meg fascinere i tilsvarende grad av en historie jeg i likhet med de fleste med helt overfladisk biblekunnskap kjente fra før.

Största musikaliska upptäckten?
Berlin – Traum an der Spree: 16 melodier fra et forgangent og langt mer uskyldig Tyskland.

Var du gladare eller ledsnare i år jämfört med tidigare år?
Det har jeg ikke regnet etter, men jeg vurderer regneark for 2015 med daglig poengscore og månedlige oppdateringer. Én for meg, én for familien samt én for ukjente og tilfeldige bekjentskaper, for en helt objektiv og riktig vurdering.

Största misstaget?
Mitt største feilgrep var å stemme mot egen overbevisning og samvittighet i bystyret. Andre partier gjør det hele tiden, men for meg gav det ikke mersmak og jeg kommer ikke til å gjøre det igjen. En fattig trøst var at vi som vanlig ble nedstemt.

Lärdom om dig själv under året?
Jeg har alltid ment at det mest behagelige er å ha så liten innsikt i egen personlighet det lar seg gjøre, så slipper man unødvendige grublerier. Jeg har gode venner jeg til stadighet sjekker meg selv opp mot, og de har ikke forlatt meg ennå. Da tenker jeg det er greit.

Största framgången på det privata planet?
Ifjor nevnte jeg Tweeds Kulturfest under dette punktet. Iår gjennomførte vi en helt ny variant med under halvparten av pengene fra året før, og jeg er veldig fornøyd med resultatet. Stipendiaten har minst halvparten av æren for denne.

Vad spenderade du mest pengar på?
Det må nok ha vært denne smokingen jeg nevnte tidligere. Den kostet en del, men antageligvis langt mindre enn hva jeg sammenlagt har brukt på mat og drikke i året som har gått. Østers og cocktails har høykonjunktur.

Något du önskade dig och inte fick?
Svært meget, her representert ved en paraply i et parisisk butikkvindu, jeg tror det var Parapluies Simon i Boulevard St. Michel, utformet av et helt trestykke og robust som en spaserstokk. Ja, i virkeligheten var det en spaserstokk.

Vad gjorde du på din födelsedag 2014?
Kalenderen sier at jeg feiret fødselsdagen med et møte i kommunens helse- og velferdsutvalg. Denne lite minnerike anledningen er antagelig grunnen til at jeg måtte sjekke kalenderen.

Finns det någonting som skulle gjort ditt år ännu bättre?
Denne paraplyen fra to punkt ovenfor hadde hjulpet betraktelig. Nå får jeg ikke sjansen til å kjøpe den på en stund heller, for jeg har ingen Paris-reiser planlagt for neste år. Jeg skal derimot til London, men hvem vil sprade omkring med en engelsk paraply?

Vad fick dig att må bra?
Solen, nesten utelukkende, i selskap med familie og venner, lesestoff, forfriskninger, sjøbad og komfortable sittestillinger.

Lärde du dig något nytt?
Masse. Hver lørdag har familien nemlig konkurranse i Morgenbladets quiz. Det er utrolig hva man kan lære av å ikke kunne svaret på et spørsmål.

De bästa nya människorna du träffade?
Jeg treffer nye og interessante mennesker relativt ofte, men skal jeg velge én både dere og jeg kan ha glede av fremover, vil jeg trekke frem forfatterinnen Roskva Koritzinsky, som gledet et engere publikum under Tweeds Kulturfest med tanker rundt sin bok Her inne et sted. Hun har lovet å komme tilbake til kulturfesten, og jeg skal minne henne om dette ved en passende anledning.

Något du var stolt över?
Jada.

Högsta önskan just nu?
At alt dette bare var en drøm. I virkeligheten har jeg sovnet på en solseng på de franske vestindiske øyer etter et altfor stort måltid.


Vad tänker du göra annorlunda nästa år?
Visst er vel livet er som å sykle? Opp med hodet og se fremover!                      

Wherever you are

How to be a parisian wherever you are het en bok jeg kjøpte i Paris forrige uke. Boken var ikke til meg, tipsene i den forutsetter dessverre at man er kvinne, men likevel tiltrakk tittelen meg. Er det ikke dypest sett det man vil? Er det ikke egentlig et livsfilosofisk spørsmål? Kan du ikke dra til Paris, må Paris komme til deg.

Problemet er selvsagt at kun Paris er Paris. Hvordan kan man være pariser når man sitter i en mellomstor norsk by med vinteren tre kvarter unna? Man leser om det, selvsagt. Att lesa, nemlig, är att resa. Det stod på en reklameplakat for en svensk bokhandel jeg besøkte i sommer, og tenk at slik kan man via en svensk bokhandel få Paris hjem i stuen selv i en norsk småby.

Eller via Tweeds. Jeg har nettopp besøkt Paris og gjort byen by mouth. Jeg kunne fortelle historier som gav deg vann i munnen. Om den lille Café de la nouvelle Mairie i femte arrondissement som serverer en foie gras man skulle tro var en inkorporert del av nytelsessenteret i hjernen, eller en liten østersrestaurant i første arrondissement som egentlig bare er en fiskebutikk med tre bord, hvor man til lyden av måkeskrik og bølgeskvulp (selv i Paris ønsker man nemlig at man var et annet sted) kan nyte et glass chablis og slurpe i seg tolv små biter av himmelriket. Eller den lille fiskerestauranten i rue de Seine hvor man takknemlig og pastisdrikkende vil vente på bord i tredve minutter, fordi så trivelig går det faktisk an å ha det mens man venter.

Jeg kunne vist bilder av det, hadde jeg hatt evner og anlegg for bildetagning, eller i det minste et dugende kamera for hånden, men det ville nok ikke hjulpet. Man blir visst ikke pariser av å se andres bilder eller lese en tekst.

Jeg tror ikke man blir pariser om man bader i fransk kaffe, te, sigarer, viner, foie gras, omelette naturelle eller østers heller. Men det er deilig å forsøke.

 

Rien!

14. juli 1789.

En dag i solen

»Efter Paris hade London samma verkan på mig som när man en glödhet dag plötsligt träder inn i skuggan: i första ögonblicket går en rysning genom kroppen, men snart vänjer sig ögon och sinnen.«  Stefan Zweig, Världen av igår.

We'll always have Paris

Ofte er det slik at man til det første stedet man virkelig oppdager i en fremmed by for alltid vil ha et personlig forhold, og i Paris finnes det for meg to slike steder. Etter å ha vandret omkring en lang stund etter ankomst første gang vi kom til byen, stedville og slitne og med et fra sult hurtig dalende humør, kom vi omsider til en liten café, nærmest en oase i Saint Germains ørken av for ettermiddagen stengte gallerier, med det talende navnet L'Esperance. På denne håpets café fikk vi stillet de nødvendigste primærbehov og med det hatt vårt aller første møte med det franske cafékjøkkens kulinariske enkelhet i form av en grillet kylling. For andre forbipasserende er den kanskje ikke noe spesielt å se til, med sitt for det meste franske klientell og alderdommelige utseende, men for oss ble møtet med L'Esperance selve møtet med Paris og de som lever sine liv der. L'Esperance er for evig et magisk sted.

Litt senere samme dag fant vi Luxembourghaven, med sine tidlig i april blomstrende magnoliaer og yrende parisiske parkliv. For to unge mennesker som ikke mange timene tidligere hadde forlatt et Oslo i sne var forelskelsen derfor uungåelig. I Luxembourghaven kan man velge å sitte rundt omkring i parken, på dertil egnede stoler av komfortabel standard, eller man kan som vi gjorde ta et glass eller en kaffe på den lille paviljongcaféen i skyggen av de grønne trær.

Ti år etterpå hadde vi selskap at et nytt familiemedlem, som typisk for sin alder og sin generasjon har mindre sans for cafélivets gleder enn vi. Luxembourghaven har likevel mye å by på, og spesielt populær blant de små er aktivteten rundt den store fontenen, der man for et moderat beløp kan leie fiffige seilbåter man setter i bevegelse ved hjelp av en pinne. En hel masse energi brukes opp ved å løpe rundt denne fontenen for å kunne ta imot båtene på den andre siden, og der fikk dere ferierende foreldre og barn i Paris et aldri så lite tips.

En avril, ne te découvre pas d'un fil, heter det pessimistisk på grunn av aprils uforutsigbare vær i Frankrike. Opphavsmannen til uttrykket har neppe besøkt Norge i april, og de fleste nordmenn som besøker Luxembourghaven i april stiller seg nok uforstående til advarselen. Likevel viderebringes den herved: I april bør du ikke kle av deg så mye som en tråd.

Under overflaten

Min stedsans har aldri vært blant mine mest utviklede, og storbyopplevelsene har fått en helt ny dimensjon etter at smarttelefoner med kartfunksjon inntok livet mitt. Metroen i Paris har jeg imidlertid alltid likt (om enn med en viss ambivalens), om jeg roter meg aldri så mye bort i virvarret av de forskjellige stasjonene og valgene av hvilken sortieport jeg bør velge å stige opp gjennom. Det betyr tross alt ikke så mye for oss med dårlig utviklet stedsans, vi vet sjelden hvor vi er uansett og er vant til å gå noen runder ekstra.

Det er fascinerende hvor annerledes det er der nede og hvor store kontrastene er til det overfladiske Paris; arkitekturen og mylderet, elegansen og duftene er erstattet med ren funksjon og effektivitet, og det umiddelbare ubehaget av mennesker som befinner seg altfor nært innpå, helt inne i sine selv og på vei til sine egne liv, er påfallende.

Foran meg på toget mot Charles de Gaulle - Étoile satt det en ung gutt og noterte rapptekster i en skriveblokk fra Moleskin. Jeg har også en slik skriveblokk som jeg bruker til å notere idéer med, og jeg funderte på hvor like eller ulike tekstene vi skribler ned i bøkene våre kunne være. Kanskje han også egentlig er en livsnyter og flanør, som drømmer seg vekk fra hverdagslivet? Han i Paris, jeg i en norsk småby.

Oppe igjen. Men er det drøm eller virkelighet?

L'Art Français du Thé

Det er tross alt ikke alle ting franskmennene gjør bedre enn resten av verden. Noe så tilsynelatende enkelt som en Dry Martini er stadig gjenstand for hodebry hos flere av de parisiske kelnere jeg har truffet på min vei, og forrige gang jeg var i byen måtte jeg til overmål lære en ellers søt og hyggelig hotellvertinne å lage en gin & tonic. Men når det kommer til thé, briljerer franskmennene med sitt raffinement.

Jeg besøkte Mariage Frères, et av de tradisjonsrike franske thé-importselskapene med utsalg i Marais, og sikret meg deler av et nylig ankommet parti sort Darjeeling samt en nepalesisk grønn thé som visstnok ikke skulle befinne seg så all verdens langt unna Darjeeling smaksmessig, siden jeg på min faste frokostcafé i Avenue de Suffren forelsket meg i en grønn Darjeeling tilsatt mynte.

Det var strengt forbudt å fotografere inne hos Mariage Frères, men jeg tok sjansen siden jeg så diskret blander meg med det eksklusive utvalget og de franske kundene. Alt hva hjertet kunne begjære for en connaisseur des thés var å få tak i, fra porselen-, glass-eller metallkanner via japanske thé-dosører til siler i alle varianter, kopper til ulike kategorier og bøker om faget. Jeg kjøpte en liten bok som til mitt hell var oversatt til engelsk og som bærer den ubeskjedne tittelen The french Art of Tea.

Og for dem som måtte sitte med en innvending om den engelske thétradisjon på tungen. Thé ble selvsagt gjort tilgjengelig for franskmenn av den store Solkongen, som allerede i 1665 drakk thé for helsens skyld. Det meste Ludvig foretok seg på den tiden ble senere mote over store deler av verden, og ifølge den franske tradisjonen så også thé. Som om ikke dette var nok skal også vanen med å tilsette melk i théen ha vært av fransk opprinnelse. Opphavsmannen er til overmål kjent, det skal nemlig ha vært den gode markisen de la Sablière som først fikk dette innfall. Der har vi det altså, franskmennene krever eierskapet til thé, og foreløpig argumenterer de godt for seg. Så får vel de anglofile kjempe sine egne kamper.

Flânerie fra et vårblomstrende Paris

Forleden dag spaserte jeg opp Rue de Clere i Paris for å kikke på markedet der og ta en kaffe på en av de sjarmerende fortauscaféene. Da så jeg en ung herremann spankulerende forbi, elegant antrukket i smale bukser og moteriktig jakke, og til min forbløffelse iført mine kronetøfler fra Church's. Ute! Jeg har alltid følt meg hjemme i Paris, men dette var selve bekreftelsen på at mitt naturlige habitat er et eller annet sted mellom Marais og Champ de Mars.

Paris har da også mye å by en flanør når våren endelig kommer, og de få dagene som står meg til rådighet må selvsagt utnyttes. Hva med en liten tartare de boeuf à l'italienne? Basilikum og parmesan er de hemmelige ingrediensene, og selv om den ligger langt fra den klassiske tartaren med eggeplomme, løk og syltede agurker er den vel verdt et forsøk, ihvertfall slik Café de la Comédie ved Comédie-Française serverer den.

Når vi er inne på restauranter klarer jeg sjelden å holde meg unna tradisjonrike Café de Flore, som til tross for trengsel og høye priser holder stand som den franske café, om enn uten det høye intellektuelle nivået fra fordums tid. Men når sant skal sies, hva passer bedre i mangel på intellektualitet enn filterløse Gauloises etter en confitert and? Spørsmålet er verdt å stille.

Ah, vidunderlige Paris. Blir du noensinne min?

Europeer og østfolding

Hvor langt er det fra Eidsberg til de parisiske salonger? Jeg kan tenke meg at det på en helt vanlig lørdag i mars på Høytorp fort må føles uendelig langt, midt inne i skogene som man relativt sett er, til tross for Mysen bys iherdige forsøk på å omkranse fortet fra alle kanter. Akkurat denne lørdagen ville skjebnen det imidlertid annerledes, da jubilumskomitéen i Eidsberg bestemte seg for å vise hva de var gode for og inviterte til seminar om Grunnlovens nye verdiparagraf i nevnte skoglige omgivelser. Og ikke bare viste jubileumskomitéen hva de kunne, de dro hele Østfold med seg hundrevis av kilometer nærmere Paris og Europa og gav publikum der oppe på fortet en helhetlig opplevelse av refleksjon en kulturfestarrangør med sans for diskusjoner om livet og kunsten bare kan ta av seg tweedhatten for.

Virkelig som en inspirasjon for større byers markering av jubileumsåret 1814 klarte Eidsberg kommune å løfte den omdiskuterte grunnlovsparagraf to og vise dens relevans i dagens samfunn, belyst av de fire innlederne Henrik Syse (filosof og fredsforsker), Inga Bostad (filosof og direktør ved Norsk senter for menneskerettigheter), Mohammed Bouras (leder for Islamsk Råd Norge) og Atle Sommerfeldt (biskop i Borg). Sammen klarte de å by på intellektuelle tilnærmingsmåter til de problemstillinger som er forbundet med mange av valgene man i et moderne samfunn ikke kommer utenom. Med alle forutsetninger til å kunne se innover vendte vi rundt 50 fremmøtte østfoldinger med innledernes hjelp således blikket utover, til Europa og til menneskerettighetene, til menneskers egenverd og religioners samforståelse. Og våre bryst, for å hilse Jan P. Syse, ble nærmest fylt med hornmusikk. I sannhet, ikke en parisisk salong kunne bydd på bedre samtaler og tanker enn Dag Mysen og resten av Eidsberg kommunes jubileumskomité denne lørdagen i mars. Midt ute i skogene.

Southern Living à la Tweeds

Jeg har begynt å forberede meg til sommeren. Det gjør jeg siden vinterhalvåret normalt bare er en pine som må utholdes i og for seg allerede i oktober, men nå som morgenene er lyse igjen, dagene blir lengre og man på enkelte solfylte dager kan gå uten de tykkeste klærne på, ligger forholdene ekstra til rette for å glede seg.

Og det er meget å gjøre når man gleder seg. Hva uttrykker for eksempel overfloden av varme sommerdager som et glass isthé? Som en del av sommerforberedelsene har jeg i det små  eksperimentert litt med ulike oppskrifter på det som de amerikanske sørstatsboerne kaller sweet tea, siden jeg jo har en forkjærlighet for de amerikanske sørstatene og i særdeleshet Louisiana. Det er kanskje ikke så rart, for som frankofil med inklinasjon mot det amerikanske er de kulinariske eventyrligheter Louisiana har å by på helt ypperlige, og spesielt godt egnet som hverdagsflukt fra et forfrossent og stivbent provinsliv.

Sweet tea er sørstatenes stolthet og har lange tradisjoner. Fascinasjonen for sweet tea har i sørstatene sin naturlige forklaring – både thé, sukker og ikke minst is var for noen hundre år siden svært eksklusive råvarer som kun de rikeste kunne unne seg. I et område som i tillegg tidvis er svært varmt ble det etterhvert uhyre populært å meske seg med denne drikken på de tusen verandaer, en tradisjon som har holdt seg levende opp til idag hvor drikken av ignorante helsefanatikere uforvarent kan forveksles med andre leskedrikker i amerikansk tradisjon og alene av denne grunn avstedkomme enkelte hevede øyenbryn. Det er tross alt forskjell på sukker og dannet sukker.

Oppskriften er svært enkel, og så kan man i tillegg eksperimentere litt med hva slags thé man ønsker å bruke, hvor meget sukker og hva som kan passe av smakstilsetninger. Selv gikk jeg på en smell da jeg laget det sist, det viste seg nemlig at smaken min ved evolusjon har utviklet seg forbi dagligvareindustriens ferdigposer, som satte sitt preg på opplevlesen. Mitt personlige råd er derfor å bruke thé i løsvekt som man deretter siler vekk.

Den løselige oppskriften er som følger (finnes rundt om på hele Internettet for den detaljorienterte):

Kok opp vann til en kopp eller to. Ha i nok thé til seks til åtte kopper og la dette stå under lokk i femten minutter. Noen liker her å ha en bitteliten klype bakepulver for å runde av smaken og for å motvirke bitterheten som kan oppstå. Ha sukkeret oppi, du trenger kanskje en kopp sukker til denne mengden, og rør rundt. Når sukkeret er løst opp heller du omtrent en liter kaldt vann i blandingen, siler av og setter til avkjøling. Smak til med fersken, sitron, mynte eller hva hjertet ellers måtte begjære. 

Nå er sommeren kommet! Selv i mars.

Bildet er lånt fra The Scrumptious Pumpin. Merci!

14 juillet 1789

 

Rien.

Ned for telling

Det er tidlig på morgenen, Bok i P2 strømmer fra radioen og jeg drikker Ceylon-thé og ligger på chaise longuen. Det er akkurat en slik morgenstemning man kan tenke seg finnes hos de svenske kvinnelige bloggerne som er så populære om dagen, de som flytter til Paris og New York og lever av skribleriene og fotografiene sine og som også enkelte av mine egne lesere liker å titte innom. Derfor skaper jeg denne lune stemningen som et slags velkommen til meg. For å imøtekomme de nye kravene til intimitet og underholdning ytterligere skal jeg også svare på en spørsmålsliste, som jeg har gjort tidligere med et visst hell. Denne gangen er det bloggen Niotillfem som er inspirasjonen. For å bevare litt av det autentiske preget velger jeg å beholde det svenske språket, men frykt ikke - jeg svarer på norsk.

10 saker jag tycker om:

- Dette er jo lett. Jeg liker Paris.
- Jeg liker også varme, mye mer enn man burde innrømme når man bare er 34 år. Jeg kunne pensjonert meg og flyttet til Florida, og jeg er ikke redd for å si det.
- Fine klær. Jeg kjøper altfor mye av alt, men det virker ikke som at det noensinne skal stoppe. Om man skal man flytte til Florida eller Paris eller bare holde seg hjemme må man uansett ha en sløyfe og en hatt for alle anledninger.
- I stillhet å lese bøker.
- Radio. Jeg tenker jeg kunne gjort meg på radio selv faktisk, som en slags blanding av Knut Borge og Niles Crane.
- Jeg liker familien min. Tenk så mye jeg ville likt den om vi også bodde i Paris.
- Opera. Et perfekt soundtrack til en konservativ livsførsel. Jeg pleier å si at livet skal være som en barokkopera. Dramatisk, vakkert og overdådig.
- Egg til frokost. Frokost uten egg er bare mat.
- Piker, gin og sang. Dette er egentlig tre ting, men det har i mange år vært alment akseptert å slå dem sammen. Min erfaring er imidlertid at de hører sammen i par; enten piker og gin eller gin og sang. For kombinasjonen piker og sang henvises til punktet om opera.
- Jeg liker å sove lenge om morgenen. I det siste har jeg begynt å våkne tidligere, som jeg ser som et tegn på at punktet om å flytte til Florida stadig rykker nærmere. Deilig.

9 saker jag tycker mindre om: 

 Dette burde være like lett, jeg irriterer meg over ganske mye. Skal vi se.
- Ventemusikk når jeg ringer en hvilken som helst kundeservice. Jeg liker opera. Uønsket musikk generelt plager meg.
- Å skrive fra chaise longuen. Hva er greia med at jentebloggere skriver i lotuslignende sittestilling? Det er ubehagelig, og jeg bare velter.
- Dette vårværet. Det er kaldt og det deprimerer ikke bare meg, som er ille, men også folk rundt meg, som er enda verre. For meg.
- Folk som snakker i mobiltelefonen. Uansett hvor det måtte være.
- Å sitte ytterst på setet på bussen. Jeg liker ikke å ta bussen i utgangspunktet, og dersom jeg først må vil jeg gjerne føle meg trygg, presset inn mot veggen.
- Pjolterdrinker uten isbiter. Kall meg en snobb, men klirringen av is både beroliger og trøster.
- Ufrihet. Jeg føler meg stadig ufri, og burde helst vandret omkring i California som en slags 30-talls hobo. Men får de is i drinken? Nei.
- Barne-TV. Ingenting er mer egnet til å skape nevroser enn barne-tv.
- Prating i bakgrunnen. Jeg blir irritert av det, og måtte derfor nettopp gi opp radioen.

8 bloggar jag läser:

 Dette er verre. Jeg leser knapt blogger, men kan godt liste opp noen blogger jeg har lest og synes er fine kikke innom.
- Fra den gamle by. Dette er stipendiatens egen blogg, og han skriver smalere og særere enn jeg. Så denne leser jeg.
- Finistère. Bodil Malmstens blogg. Tenk om min var som hennes.
- ferske(n)muffins. En matblogg laget av en kvinnelig skribent med tilknytning til Fredrikstad. Alle tre ting er gode. Gud så tørt.
- Jeg leste av og til Linnea Myhres blogg. Den finnes visst ikke lenger.
- Jeg leser av og til Supermaries blogg. Hun er visst ute på reise og tar fine bilder. Kanskje jeg trenger et kamera, slik at jeg også kan ta fine bilder? Dessuten er hun fra Fredrikstad, men om hun stemmer på meg er jeg mer usikker på.
- Denne listen har jeg hentet fra Niotillfem, altså har jeg vært innom der også. Jeg skal nok gå innom mer, for jeg liker Paris og det er svært mange fine bilder fra Paris der. Dessuten er jeg svak for frankofile blondiner fra Sverige. Alltid vært.
- Civita. Civitas forløper Libertas eide engang Elingaard og hadde konservative seminarer der, tenk så fint om Civita kunne ha frokoster og seminarer i på en herregård i Fredrikstad.
- Jeg har ikke flere. Men for å fylle opp listen lagde jeg en strek. Betyr det at jeg innerst inne er en jukser?

7 saker jag vill göra i framtiden:

 - La meg se. Jeg vil flytte til Paris.
- Jeg vil reise med Orientekspressen eller den transsibirske jernbanen. Jeg håper de har restaurantvogn og gammeldags komfort fremdeles, og at ingen plager meg når jeg leser.
- Jeg vil reise med båt fra Southampton til New York. Med de samme forutsetningene som for togreisen ovenfor, og helst uten isfjell.
- Skrive en roman.
- Ta førerkort så stipendiaten og jeg kan kjøre nedover til Frankrike for å se på gamle kart og drikke calvados.
- Invitere til havefest med cocktails og levende jazzmusikk.
- Bli minister med ansvar for den kongelige husholdning. Det har likesom et sus av l'ancien régime, noe Norge helt klart trenger i fremtiden.

6 saker jag är rädd för:

- Høyder
- Store ting. Jeg har et vedvarende mareritt om å sitte i en robåt som ligger inntil et enormt, fortøyd skip. Det er ille.
- Holde taler. Folk som ikke er redd for å holde taler er gjennomgående kjedelige å høre på. Eller er det noe jeg sier for å trøste meg selv?
- Skumle ansikter i mørke vinduer.
- Ansikter i mørke vinduer generelt, faktisk.
- At ingen av de syv saker jeg vil gjør i fremtiden kommer til å skje.

5 platser jag tycker om att vara på:

- Hjemme
- I Jardin du Luxembourg
- På en solseng under en parasoll.
- På croquet-banen i godt og tjenelig vær.
- I Lund

4 ord som beskriver mig:
- Overvektig
- Eksentrisk
- Konservativ
- Charmant

Altså dette er min blogg. Skal du si noe stygt om meg, gjør det på din egen.

3 saker jag ser fram emot:

- Vår og sommer!
- Frokost. Helt siden jeg begynte på dette innlegget har jeg ventet på frokost.
- Sålenge jeg venter på frokost klarer jeg nesten ikke å se lenger. Beklager.

2 bra filmer:

- Vicky Cristina Barcelona. Jeg liker varme, Woody Allen og nevrotiske damer.
- Marie Antoinette. Ikke helt historisk korrekt, men hva gjør vel det? Frankrike og parykker. Og nevrotiske damer.

1 bra låt:

Betraktninger fra Café Cicignon

Verden går fremover. En kald onsdags ettermiddag i desember kan man finne et lite hjørne av Frankrike når man spaserer nedover Ferjestedsveien på vei mot Nygaardsgaten, og dette lille hjørnet av Frankrike kan bety forskjellen på en god og en dårlig ettermiddag, eller kanskje forskjellen på en god og en dårlig by. Går man forbi vet man ikke hva man går glipp av; for dem som går forbi er verden den samme og byen stadig en vanlig norsk småby som er i ferd med å trekke dynen over hodet for kvelden, for det er så kaldt. Men går man inn døren, er det, om man er heldig, som man forflytter seg til et annet land, der selv tomatsuppe føles eksotisk og en dobbel espresso ikke er en dobbel espresso men en fransk dobbel espresso. Man blir der en stund, det kan være kort tid eller lang tid, det kan være den tiden det tar å spise en skål suppe og drikke en kaffe. Og når man setter hatten på hodet, sier farvel og går tilbake ut i den alminnelige verden, merker man at den har forandret seg. Byen er en smule større, og vi lar dynen ligge selv om det er mørkt og selv om det er kalt. Vi lever litt til.

Imperfektum

Sist jeg var i Paris bodde vi på et lite hotell i Rue des Écoles, like ved Sorbonne. Det het Villa Pantheon og var kanskje en tanke forsoffent, men forsoffent sjarmerer meg ofte mer enn det frastøter. Det er akkurat som om fordums storhet understrekes av forfall, det tar frem bevaringsgleden i meg og jeg trives. Jeg trivdes på Hotel Villa Pantheon. Litt før middag gikk jeg ned i resepsjonen for å lese litt og for å ta en drink før jeg ventet på de andre. Jeg liker hotelresepsjoner, i dem kan man sitte alene uten å være alene, se på de andre som er ute i samme ærend eller som bare er på vei fra et punkt til et annet. Jeg bad om en gin tonic, men det kunne ikke den franske servitrisen lage, så jeg måtte lære henne. Vi stod bak baren, jeg helte gin over noen isbiter i et glass før jeg slo tonicen over. En bit sitron, for lime hadde de ikke, og voilà; en gin tonic. Hun var fornøyd. Jeg var fornøyd. Det er noe kokettert anti-anglikansk over å stå bak en bardisk og måtte få hjelp til å blande en gin tonic.

Apropos Paris

Det er fredag og jeg tenker på Paris. Jeg forsøker ihvertfall, for musikken jeg hører på er så høy, og det må den også være, slik at den overdøver musikken til naboen. Hører jeg på musikken til naboen klarer jeg ikke å skrive i det hele tatt og langt mindre tenke på Paris, som jo var utgangspunket. Alt som står igjen av naboens musikk er en morselignende dunking som trenger igjennom lyden av Verdis Falstaff, som om det er noen der inne hos naboen som kjeder seg eller som trenger hjelp, og hvis eneste mulighet til frelse er en vekselsvis jevn og ujevn dunking i gulvet. Falstaff synger, tilsynelatende uten å la seg merke med morselyden. Han er opptatt av seg selv, av alkoholen og av damene, denne sjarmerende og latterlige klovnen av en livsnyter. Dunk, dunk, dunk.
Paris, ja. Det var der jeg var.

Omnes viae Romam ducunt: Tweeds' lille bokbad

Nå om dagen leser jeg om Ludvig XVIII, den glemte kongen med det litt ambivalente tilnavnet Den uungåelige. Yngre bror av Ludvig XVI, han som mistet hodet, og eldre bror av Charles X, han som klarte å gjøre ende på nesten 250 års regjeringstid for Bourbon-familien, etter at de drøyt 15 år tidligere hadde klatret seg tilbake til toppen etter den utrivelige historien med den franske revolusjon.
Sommeren er nemlig tiden for historiebøker, etter at jeg på en ferie for mange år siden begynte å lese Tom Hollands Rubicon, som handler om Romerriket og som faktisk virket dannende på meg når det kommer til hva det betyr å være en borger. Holland skulle da også egentlig kalle boken for Citizens, hadde det ikke vært for at Simon Schama allerede hadde brukt tittelen i sin bok om nettopp den franske revolusjon. At tittelen var aktuell for begge bøker understreker vel også at veien fra Det romerske rikets idealer, via revolusjonen og til Napoleons keiserdømme ikke er så lang som de mange århundrene i mellom dem kanskje skulle tilsi, og likheten mellom Julius Cæsar selv og Napoleon er heller ikke helt ubetydelig. Rubicon tente slik ikke bare interessen for historielesning i alminnelighet, men også interessen for fransk historie og fransk kultur. Og dermed også interessen for Ludvig den uungåelige.
Slik vokser interessefeltet, slik blir man interessert i å lese mer og slik finner man stadig nye bøker å lese.