Koste hva det koste vil

Jeg er forholdsvis prisblind. Det vil si, jeg har aldri vært spesielt prisfokusert eller detaljorientert, for det synes jeg egentlig er ganske kjedelig. En kollega av meg var helt sjokkert en gang jeg kjøpte salat på BI under en studiesamling, for den kostet jo over 60 kroner? Men som jeg forsøkte å forklare den prisbevisste mannen, det kan jo være det samme hva den koster eller ikke koster, jeg gikk inn for å kjøpe salat, og det var den eneste de hadde. Derfor kjøpte jeg den, og har i grunnen ikke noe forhold til prisen - jeg skulle jo ha en den! Slik er det i matbutikken også. Etter min mening er det relativt uinteressant hva en kartong melk koster sålenge det er det som står på lappen jeg har fått med meg. Da kan den jo gjerne koste det dobbelte av normalen, men jeg kommer ikke hjem uten melk.

En annen som tydeligvis ikke er spesielt prisfokusert er stipendiaten. Man har ofte hevdet at han er svært mye mer praktisk anlagt enn jeg, og bevares, det kan da hende også, men spesielt prisfokusert er han ikke, og det er vel kanskje derfor nettopp han fungerer som fristeren i livet mitt også. Han er antagelig, som jeg, totalt prisblind.

Et eksempel:

***
Jeg: Du skal jo til Oslo imorgen, kunne du tenke deg å ta med disse bøkene inn til Tanum og bytte dem for meg? Du kan få en tilgodelapp, og så kan du kjøpe et par av de pennene jeg bruker.

Stipendiaten: Ja, det kan jeg gjøre.

Jeg: Framifrå. De ser slik ut (jeg løfter en plastikkpenn opp og holder den foran stipendiatens nese). Det er altså en splittpenn (jeg drar av korken) og den er engangs. (Dette indikerer gjerne at noe er billig).

Stipendiaten: Ja, det er i orden, dette skal gå bra. (Stipendiaten går avsted).

Dagen etter, på telefonen.

Jeg: Heisann, hvordan gikk det med bøkene, fikk du byttet dem?

Stipendiaten: Eh, nei. De ligger igjen på kontoret, faktisk. Men det går bra, jeg skal ordne det neste gang.

Jeg: Ikke noe problem! (Svært vant til dette.) Fikk du tak i pennene da? (Langt mer håpefull, jeg elsker penner.)

Stipendiaten: Jada! Eller, de var tomme for dem, eller så førte de dem ikke lenger.

Jeg: Å? (skeptisk, jeg hadde jo hørt et "jada".)

Stipendiaten: Men jeg kjøpte en annen! Hun sa den var veldig god. Ja, en annen kunde som stod ved siden av, altså. (Svært lett å forlede.)

Jeg: Men så bra! Det høres spennende ut. (Jeg elsker jo penner, så hva er bedre enn en ny variant?) Det var en splittpenn altså?

Stipendiaten: Ja, det var en splittpenn.

Jeg: En engangssplittpenn? (Vantro, men glad.) Hvilket merke er det da? (Som gammel bokhandler kan jeg dette med merker.)

Stipendiaten: Jaaa, den er ikke engangs, det var den visst ikke. Men den skulle være veldig god. (Han aner at han har kjøpt feil.)

Jeg: ...... (Prikkene representerer stillhet.)

Stipendiaten: Ja, den kostet 400 kroner. Men det er ikke noe problem altså, jeg bare ordner det med tilgodelappene etterpå.
***

Som dere skjønner, om en penn koster 30 eller 400 kroner; er man er sendt avgårde for å kjøpe en penn, så kommer man bare ikke hjem uten. Og pennen, ja den er selvsagt allerede en del av familien.