Flânerie fra et vårblomstrende Paris

Forleden dag spaserte jeg opp Rue de Clere i Paris for å kikke på markedet der og ta en kaffe på en av de sjarmerende fortauscaféene. Da så jeg en ung herremann spankulerende forbi, elegant antrukket i smale bukser og moteriktig jakke, og til min forbløffelse iført mine kronetøfler fra Church's. Ute! Jeg har alltid følt meg hjemme i Paris, men dette var selve bekreftelsen på at mitt naturlige habitat er et eller annet sted mellom Marais og Champ de Mars.

Paris har da også mye å by en flanør når våren endelig kommer, og de få dagene som står meg til rådighet må selvsagt utnyttes. Hva med en liten tartare de boeuf à l'italienne? Basilikum og parmesan er de hemmelige ingrediensene, og selv om den ligger langt fra den klassiske tartaren med eggeplomme, løk og syltede agurker er den vel verdt et forsøk, ihvertfall slik Café de la Comédie ved Comédie-Française serverer den.

Når vi er inne på restauranter klarer jeg sjelden å holde meg unna tradisjonrike Café de Flore, som til tross for trengsel og høye priser holder stand som den franske café, om enn uten det høye intellektuelle nivået fra fordums tid. Men når sant skal sies, hva passer bedre i mangel på intellektualitet enn filterløse Gauloises etter en confitert and? Spørsmålet er verdt å stille.

Ah, vidunderlige Paris. Blir du noensinne min?

Kolonialen og libertineren

Etter et seks timers seminar hos Rikantikvaren, hvor Fredrikstad og dens borgeres beste som vanlig satt i høysetet, var tiden endelig inne for å tenke litt på meg selv. Som vanlig når jeg endelig tenker på meg selv er mat og drikke involvert i ikke ubetydelige mengder, og derfor gikk turen for første gang til den lille og svært sjarmerende restauranten Kolonialen i Sofies gate, etter anbefaling fra en god venninne med sansen for livet og kunsten og sjarmerende spisesteder.

Der serverte stedets innehaver foruten en eksotisk gin & tonic en rekke chilenske tapasretter, hvorav min favoritt nok var det på stedet bakte maisbrødet med tilhørende aioli og en svært smakfull ceviche hvis likhet med min egen pico de gallo var inspirerende, idet fisken lå badet i en blanding av lime, koriander, løk og tomat. Et lite tips til kokkene, der altså.

Gangen inn til toalettet samt selve toalettdøren var sjarmerende. Toalettet var, vel. Sjarmerende usjarmerende.

Man kan ikke sitte på Bislet hele kvelden, og da er Operaen alltid et godt alternativ. Der viste de Don Giovanni, en av mine desiderte favoritter, hvor en stødig Espen Langvik i tittelrollen, en som alltid yndig Silvia Moi som Zerlina og en mesterlig Alexandra Deshorties i rollen som den antastede Donna Anna utmerket seg som aftenes høydepunkter, ja i tillegg til en forfriskende fargerik scenografi. Det kan man ikke alltid si om Den norske Opera & Ballett.

Oppsummeringsvis, en god dag for livet og for kunsten.

Forbrytelser, sex og raske karbohydrater

En av mine absolutte favorittskuespillere var James Gandolfini. Jeg har antagelig sett Sopranos-serien fire ganger igjennom, og Gandolfinis portrett av den sjarmerende storforbryteren med sosiopatiske trekk fascinerer meg, kanskje fordi jeg på enkelte områder kan identifisere meg med Tony Sopranos personlighet og kanskje nettopp av samme årsak frastøtes av de valg han grunnet sin manglende impulskontroll lar være å ta. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i dette, i denne kombinasjonen av mørke og lys hvor en sammensatt personlighet der nærhet til familie, sjarme og lojalitet til venner kombineres med vold, sex og en usunn og ikke minst ulovlig livsstil. Noen hver av oss kan vel merke denne lengselen mot det mørke i det trygge A4-samfunnet vi har skapt. For hvor langt unna en vanekriminell og en horebukk er man egentlig, om man legger samvittighet og samfunnsnormer til side?  Som overvektig nevrotiker med sansen for å sove lenge og en nedarvet forkjærlighet til piker, gin og sang velger jeg bare å konstatere at det fascinerer.

Om det er en flørt med mine mørkere sider eller om jeg som livsnytende overspiser altfor lett lar meg påvirke i retning av nye gastronomiske impulser vet jeg ikke, men jeg har i løpet av min siste Sopranos-fråtsing funnet glede i flere av matrettene som presenteres i serien. Spesielt interessant er de ulike sandwichene, som hver og især nesten kan sees på som et bilde på samfunnsforskjellen mellom det italiensk-amerikanske og det norske. Der vi er fornøyd med en osteskive og en agurk på et stykke brød går Sopranos-husmødrene grundigere til verks hva gjelder både forberedelser og utførelse, og hvem kan vel på rettferdig vis sammenligne en Pepper & Egg Sandwich med en ordinær omelett med paprika? Jeg gir dere min variant og overlater til dere å finne svaret.

Pepper & Egg Sandwich à la Tweeds:

1 hel paprika
4 egg
1 ss vann
1 fedd hvitløk
Hotsauce
Revet parmesan
Olje
Ciabatta

Kutt hvitløk i biter og stek på svak varme i en panne til hvitløken er gylden. Tilsett den fra før oppkuttede paprika og vend bitene i olje regelmessig til paprikaen er myk. Salt og pepper etter smak. Visp eggene sammen med vann og hell røren over paprikaen og tilsett så mange dråper hotsauce du foretrekker. Rør om i pannen til eggene har fast konsistens, men ikke la det bli tørt. Serveres på ciabatta med den revne parmesanen på toppen. Absolutt ikke low-carb, men så er heller ikke en skikkelig mafioso redd for karbohydrater. Det skulle tatt seg ut.

Sunn ekstravaganse

Alle som kjenner meg vet at jeg flørter med low carb. Og alle som ser meg skjønner at jeg også har et heftig kjærlighetsforhold til high carb. Siden jeg er født helt uten karakterstyrke og evne til å motstå fristelser, må jeg nå og da ta i bruk visse virkemidler for å hjelpe meg selv på (den smale) vei. Luksus pleier å virke, for eksempel er tanken på å drikke Pellegrino langt lystigere enn tanken på å drikke Bonaqua, en tanke som på meg bare virker trist. Min kone synes denne fremgangsmåten er både latterlig og unødvendig dyr, men det virker. Ihvertfall for en begrenset tidsperiode. Middagen idag ble et eksempel på slik sunn ekstravaganse, siden jeg i min gressenkemannssituasjon valgte å innta måltidet på Thai Market, Fredrikstads formodentlig beste spisested, og dét selv om jeg spiste lunchen min på Café Cicignon. Men mat må man jo som kjent ha.

Forbudt kjærlighet?

Jeg liker å tenke på meg selv som en sammensatt person. Hvorfor vet jeg ikke, og det er ikke slik at jeg akkurat streber etter å være vanskelig, men det forholder seg nå engang slik at sammensatte mennesker gjerne er interessante på en annen måte enn enklere folk. Som jo er interessante nettopp fordi de er så enkle. Enkelt burde på sin side være bra, lett å forstå og ikke så mye bryderi, men paradoksalt nok har jeg aldri hørt det at noen bli omtalt som enkel være en positiv ting ved vedkommendes personlighet. Når det kommer til folk, er sammensatt det man vil være. Derfor er mine matvaner kimen til et potensielt problem. Jeg ser nemlig ut som en pølseelsker. Og det er nøyaktig det jeg er.

En notorisk, uforbederlig pølseelsker, som bare unntaksvis lar en anledning til å spise pølser gå fra seg. 

Wienerpølser i brød eller lompe, med sennep, ketchup, rå løk og et glass Coca-Cola ved siden av. Riktignok elsker jeg også østers. Moules-frites. Foie gras. Champagne og Dry Martinis. Og er derfor beviselig en svært sammensatt person. Men hva hjelper det når man i bunnen er en pølseelsker og også ser ut som en? Likevel klarer jeg ikke befri meg helt fra den trøstende tanke at det nettopp er min kjærlighet til pølser som gjør meg til en sammensatt person, at jeg nettopp elsker både pølser og østers. Ja, når jeg sier kimen til et potensielt problem og ikke kimen til et problem eller kimen til et reelt problem er det kanskje underbevisstheten som strekker ut en hjelpende hånd, som peker på det nettopp sammensatte ved å problematisere noe så enkelt som kjærligheten til wienerpølser. Kanskje ville jeg uten kjærligheten til pølser vært mindre sammensatt eller kanskje ikke sammensatt i det hele tatt? Jovisst er det en trøstende tanke, og jo mer jeg tenker på den som trøstende, desto mer trøster den. Og på den måten hjelper jeg tanken på vei, og blir etterhvert min egen trøster.

Jeg er en sammensatt person og jeg elsker wienerpølser. Så enkelt, så vanskelig.

Leve friheten

Jeg er sikker på at de fleste kjenner seg igjen. Man drar på besøk i høytiden og får servert det samme man fikk på besøk hos noen andre dagen før. Eller som man vet man får på et nytt besøk dagen etter. Spesielt om man er skilsmissebarn og har mange foreldre å besøke, da har alle en lei tendens til å ville servere det som er mest stas, og som man derfor av naturlige årsaker er lei av før tre dager av høytiden er gått. Dette gjelder både jul og påske forsåvidt, og de to rettene man har en tendens til å bli mest utsatt for i min egen familie er pinnekjøtt og lammestek. Derfor minner jeg om at påsken ikke må brukes til å lage tradisjonsmat. Tvert imot, lager man noe man har kjempelyst på istedenfor det man tenker at man må lage, har alt en tendens til å bli noen toner lystigere, ihvertfall for mitt eget vedkommende. Derfor hadde vi buffalo hot wings to kvelder på rad denne uken. Derfor spiste vi igår enchiladas med hjemmelaged pico de gallo. Derfor skal vi ha juletorsk på langfredag.

Pico de gallo er en meksikansk relish, en miks av ulike grønnsaker som kan brukes med hell i all slags mat med meksikansk tilsnitt. Sammensetningen kan du bestemme selv, og min egen lille oppskrift har jeg fått av min venn Torgeir. Jeg bruker tomater, rødløk, chili, hvitløk og koriander, som hakkes sammen og smaksettes med salt og pepper. Det hele marineres en halvtimes tid i limejuice. Bedre enn pinnekjøtt. Bedre enn lammestek.

Prøv selv!

Påskekylling

Bildene i dette innlegget skulle egentlig tale for seg selv, men Birgitte syntes de var så ekle at de behøvde en tekst. Jeg skjønner at dette kan se ekkelt ut. Men som connoisseur kommer man ikke utenom gode råvarer, og ferdigkrydrede kyllingvinger à la den lokale kjøttdisken kan ikke måle seg med dem man lager selv.

Tiden det tar for kyllingvingene å ble delikate og brunstekte kan du benytte til å gjøre noe nyttig. Eller du kan sette deg i en god stol og tenke. Tenkning under matlagning er undervurdert.

Bare se hvor lekre de blir etter en halvtimes tid i ovnen, og du føler deg helt sikkert bedre selv også.

Hemmeligheten bak enhver vellykket Buffalo-kyllingvinge: Buffalo Style Sauce. Jeg sverger til Tabasco, for jeg er konservativ og Tabasco er sørstatenes ukronede dronning av hotsauces. Bland hotsauce med smeltet smør og vend de nystekte kyllingvinger grundig i nevnte blanding.

Et voilà - familien kan nå innta et sunt og godt måltid fra mulighetenes land, sammensatt av alle næringsgrupper. Påskestemningen blir garantert god etter dette. Lykke til!

Lørdag ettermiddag

Lørdag gikk turen til litteraturhuset for å spise lunch. Vi spiste ikke lunch i baren slik det kan fremstå på bildet, men sky for oppmerksomhet som jeg er fant jeg det best å ikke fotografere inne i restauranten. Selv om maten, dagens bifangst i form av rødspette, var vel verdt et bilde. Etter maten og en lekker liten macchiato tok jeg derfor min kone med på en rundtur i huset, og det var da vi endte opp i baren. Det ble imidlertid med bildet.

Ned for telling

Det er tidlig på morgenen, Bok i P2 strømmer fra radioen og jeg drikker Ceylon-thé og ligger på chaise longuen. Det er akkurat en slik morgenstemning man kan tenke seg finnes hos de svenske kvinnelige bloggerne som er så populære om dagen, de som flytter til Paris og New York og lever av skribleriene og fotografiene sine og som også enkelte av mine egne lesere liker å titte innom. Derfor skaper jeg denne lune stemningen som et slags velkommen til meg. For å imøtekomme de nye kravene til intimitet og underholdning ytterligere skal jeg også svare på en spørsmålsliste, som jeg har gjort tidligere med et visst hell. Denne gangen er det bloggen Niotillfem som er inspirasjonen. For å bevare litt av det autentiske preget velger jeg å beholde det svenske språket, men frykt ikke - jeg svarer på norsk.

10 saker jag tycker om:

- Dette er jo lett. Jeg liker Paris.
- Jeg liker også varme, mye mer enn man burde innrømme når man bare er 34 år. Jeg kunne pensjonert meg og flyttet til Florida, og jeg er ikke redd for å si det.
- Fine klær. Jeg kjøper altfor mye av alt, men det virker ikke som at det noensinne skal stoppe. Om man skal man flytte til Florida eller Paris eller bare holde seg hjemme må man uansett ha en sløyfe og en hatt for alle anledninger.
- I stillhet å lese bøker.
- Radio. Jeg tenker jeg kunne gjort meg på radio selv faktisk, som en slags blanding av Knut Borge og Niles Crane.
- Jeg liker familien min. Tenk så mye jeg ville likt den om vi også bodde i Paris.
- Opera. Et perfekt soundtrack til en konservativ livsførsel. Jeg pleier å si at livet skal være som en barokkopera. Dramatisk, vakkert og overdådig.
- Egg til frokost. Frokost uten egg er bare mat.
- Piker, gin og sang. Dette er egentlig tre ting, men det har i mange år vært alment akseptert å slå dem sammen. Min erfaring er imidlertid at de hører sammen i par; enten piker og gin eller gin og sang. For kombinasjonen piker og sang henvises til punktet om opera.
- Jeg liker å sove lenge om morgenen. I det siste har jeg begynt å våkne tidligere, som jeg ser som et tegn på at punktet om å flytte til Florida stadig rykker nærmere. Deilig.

9 saker jag tycker mindre om: 

 Dette burde være like lett, jeg irriterer meg over ganske mye. Skal vi se.
- Ventemusikk når jeg ringer en hvilken som helst kundeservice. Jeg liker opera. Uønsket musikk generelt plager meg.
- Å skrive fra chaise longuen. Hva er greia med at jentebloggere skriver i lotuslignende sittestilling? Det er ubehagelig, og jeg bare velter.
- Dette vårværet. Det er kaldt og det deprimerer ikke bare meg, som er ille, men også folk rundt meg, som er enda verre. For meg.
- Folk som snakker i mobiltelefonen. Uansett hvor det måtte være.
- Å sitte ytterst på setet på bussen. Jeg liker ikke å ta bussen i utgangspunktet, og dersom jeg først må vil jeg gjerne føle meg trygg, presset inn mot veggen.
- Pjolterdrinker uten isbiter. Kall meg en snobb, men klirringen av is både beroliger og trøster.
- Ufrihet. Jeg føler meg stadig ufri, og burde helst vandret omkring i California som en slags 30-talls hobo. Men får de is i drinken? Nei.
- Barne-TV. Ingenting er mer egnet til å skape nevroser enn barne-tv.
- Prating i bakgrunnen. Jeg blir irritert av det, og måtte derfor nettopp gi opp radioen.

8 bloggar jag läser:

 Dette er verre. Jeg leser knapt blogger, men kan godt liste opp noen blogger jeg har lest og synes er fine kikke innom.
- Fra den gamle by. Dette er stipendiatens egen blogg, og han skriver smalere og særere enn jeg. Så denne leser jeg.
- Finistère. Bodil Malmstens blogg. Tenk om min var som hennes.
- ferske(n)muffins. En matblogg laget av en kvinnelig skribent med tilknytning til Fredrikstad. Alle tre ting er gode. Gud så tørt.
- Jeg leste av og til Linnea Myhres blogg. Den finnes visst ikke lenger.
- Jeg leser av og til Supermaries blogg. Hun er visst ute på reise og tar fine bilder. Kanskje jeg trenger et kamera, slik at jeg også kan ta fine bilder? Dessuten er hun fra Fredrikstad, men om hun stemmer på meg er jeg mer usikker på.
- Denne listen har jeg hentet fra Niotillfem, altså har jeg vært innom der også. Jeg skal nok gå innom mer, for jeg liker Paris og det er svært mange fine bilder fra Paris der. Dessuten er jeg svak for frankofile blondiner fra Sverige. Alltid vært.
- Civita. Civitas forløper Libertas eide engang Elingaard og hadde konservative seminarer der, tenk så fint om Civita kunne ha frokoster og seminarer i på en herregård i Fredrikstad.
- Jeg har ikke flere. Men for å fylle opp listen lagde jeg en strek. Betyr det at jeg innerst inne er en jukser?

7 saker jag vill göra i framtiden:

 - La meg se. Jeg vil flytte til Paris.
- Jeg vil reise med Orientekspressen eller den transsibirske jernbanen. Jeg håper de har restaurantvogn og gammeldags komfort fremdeles, og at ingen plager meg når jeg leser.
- Jeg vil reise med båt fra Southampton til New York. Med de samme forutsetningene som for togreisen ovenfor, og helst uten isfjell.
- Skrive en roman.
- Ta førerkort så stipendiaten og jeg kan kjøre nedover til Frankrike for å se på gamle kart og drikke calvados.
- Invitere til havefest med cocktails og levende jazzmusikk.
- Bli minister med ansvar for den kongelige husholdning. Det har likesom et sus av l'ancien régime, noe Norge helt klart trenger i fremtiden.

6 saker jag är rädd för:

- Høyder
- Store ting. Jeg har et vedvarende mareritt om å sitte i en robåt som ligger inntil et enormt, fortøyd skip. Det er ille.
- Holde taler. Folk som ikke er redd for å holde taler er gjennomgående kjedelige å høre på. Eller er det noe jeg sier for å trøste meg selv?
- Skumle ansikter i mørke vinduer.
- Ansikter i mørke vinduer generelt, faktisk.
- At ingen av de syv saker jeg vil gjør i fremtiden kommer til å skje.

5 platser jag tycker om att vara på:

- Hjemme
- I Jardin du Luxembourg
- På en solseng under en parasoll.
- På croquet-banen i godt og tjenelig vær.
- I Lund

4 ord som beskriver mig:
- Overvektig
- Eksentrisk
- Konservativ
- Charmant

Altså dette er min blogg. Skal du si noe stygt om meg, gjør det på din egen.

3 saker jag ser fram emot:

- Vår og sommer!
- Frokost. Helt siden jeg begynte på dette innlegget har jeg ventet på frokost.
- Sålenge jeg venter på frokost klarer jeg nesten ikke å se lenger. Beklager.

2 bra filmer:

- Vicky Cristina Barcelona. Jeg liker varme, Woody Allen og nevrotiske damer.
- Marie Antoinette. Ikke helt historisk korrekt, men hva gjør vel det? Frankrike og parykker. Og nevrotiske damer.

1 bra låt:

Anniversaire

I anledning 34-årsjubileet for min fødsel, fikk jeg idag kake på Café Cicignon.  Bananene kom hele veien fra New York. Charmant, non?

Mandagsmat

Det er bare å takke ferske(n)muffins for maten, kålsuppen smakte utmerket. Med litt ekstra bacon og ribbefett fra gode venner (selve fettet kom fra grisen, altså), mindre potet og mer kål ble den også hakket mer aktuell for oss som er tilbøyelige til å kutte de verste kullhydratene. Oppskriften finner den nysgjerrige her.

Om smørrebrød og kjærlighet

Jeg har alltid likt meg godt i Palmehaven på Grand Hotel, eller Palmen Restaurant som de kaller seg etter en omgjøring for snart 100 år siden. Det er et utmerket sted for hvile under julehandelen, og jeg passer alltid på å legge lunchen dit når jeg er i Oslo. Palmehaven serverer gode tartarsmørbrød, og igår styrket jeg meg på hele to stykk, for jeg skulle tross alt holde ut hele dagen. Ihvertfall frem til middagstider. Siden middagen ikke skulle inntas før sent på kvelden, og siden jeg har en tendens til å miste både motet og mitt gode humør om det går lang tid mellom hver matservering, bar det avsted til Dr. Kneipp for et lite mellommåltid og et glass champagne. Til min store fornøyelse viste det seg at de serverte østers, som jo tilfeldigvis er mitt favorittmellommåltid, og følgelig var det ikke annet å gjøre enn å la det stå til, før tiden var inne for avreise mot Kampen. Der ventet nemlig et andebryst med rødkål.

Slik gikk det til at julehandelen ble en kulinarisk oppdagelsesreise i Oslos ulike bydeler. Og selv om jeg på én måte blir fattigere av å gjøre julehandelen i Oslo, så blir jeg på en annen måte desto rikere. Voilà! Balanse i regnskapet.

Lindhjemsk førjulshygge

Det blir ikke advent uten Oldemor Lindhjems medisterkaker i Dunkejongaarden, og første desember står gården pyntet og klar med meg selv som Bør Børson og diskenspringer for anledningen. Idag ble medisterkakene blandet, trillet, rullet rundt, stekt og pirket i. Et par ble også spist. Av meg. Dessuten kvalitetskontrollerte jeg årets genever, for selv om vi ikke serverer genever til medisterkakene er det viktig med kontroll og dessuten er det tradisjon. Bare se så blid jeg ble.

Tross alt

Jeg kom til å antyde her om dagen at jeg ikke klarer å lage annet enn pølser og egg & bacon. Det var i overkant kokett (sic), for jeg er nemlig en utmerket rødkålkokk. Derfor er det jeg som forsnyner familien med rødkål til fleskesteken, som var gårsdagens søndagsmiddag, og selvsagt til når det kommer til gåsen på nyttårsaften. Det er også andre ting jeg er god på, ja jeg nevner likegodt i fleng. Jeg lager en utmerket risotto. Det er nærmest for en signaturrett å regne, sammen med fiskesuppe à la Rosenblad, selv om jeg riktignok som regel overlater selve utførelsen til min madame. Jeg er heller ikke ussel når det kommer til aioli, dersom jeg vel å merke ikke er for sulten og jeg klarer å holde temperamentet på avstand når det en sjelden gang går galt. Men, fordi det en sjelden gang går galt, mister jeg ofte både motet og motivasjonen allerede før jeg har begynt. Videre kan jeg lage potetstappe, fiskeboller med hvit saus, stekt flesk og duppe og ikke minst en arrabiata som den i smaksveien sarte femåringen blir sint av. Dessuten er det alment kjent at jeg er en riktig kløpper på matlagningens lystige fetter cocktailmiksingen. Men der tror jeg dessverre også det stopper.

Livets ideal

ferske(n)muffins er en matblogg. Tweeds er ikke en matblogg, siden jeg er langt mer glad i å spise mat enn å lage mat, men jeg går stadig rundt med intensjoner om å forbedre meg. Lage mer mat til familien. Være den tykke og glade kokken som forsyner venner og øvrig omgangskrets med lekre retter. Kanskje til og med gjøre litt nytte for meg i hjemmet. Men nei, ingenting skjer, det blir fremdeles wienerpølser eller egg & bacon med tomatbønner til middag. Eller sushi som noen andre har laget eller østers som noen andre har fanget. Men fersken(n)muffins, som jo var utgangspunktet her husker vi, og som er skrevet av en språkelskende kokk eller matelskende oversetter (alt ettersom) med forbindelser til både den norske og den engelske provinsen, egner seg helt utmerket for en som jeg, som elsker velsmakende og velskrevne godbiter og bilder man blir sulten og frustrert av. En vakker dag skal jeg lage en rett derfra, og det er da det begynner. Mitt liv som kokk.

Men først skal vi spise på Fabel.

Dagen derpå

Jeg kan ikke huske sist jeg var hjemme en lørdagskveld og bare slappet av foran fjernsynet, men denne lørdagen var ikke dagen for fart og spenning. Etter en mer utsvevende fredagskveld var det behov for ro og restitusjon og trøstende tanker, og derfor ble jeg værende på sofaen, etter en noenlunde behagelig sykkeltur tidligere på dagen, med Mozart i øreproppene og ukuelig pågangsmot. Mozart hjelper mot alt.

Og siden det er viktig å få i seg nok antioksidanter når man restitueres, drakk jeg helsebringende Bloody Mary og spiste jambalaya til middag.  

Nå er jeg klar for fart og spenning.

En slags restaurantomtale

Den ser kanskje ikke så bra ut fra utsiden, den lille thairestauranten som ligger klemt mellom en 7-eleven og Fredrikstad Fotballklubbs supporterpub på Stortovet i Fredrikstad. Men når man kommer inn, som regel ganske raskt møtt av en smilende og serviceinnstilt servitør, tenker man ikke lenger på den litt usjarmende beliggenheten. Dessuten, Thai Market er etterhvert blitt en av Fredrikstads beste restauranter, helt fri fra det pretensiøse og stive som lett skaper de ubehagelige fallhøydene som andre restauranter i byen har en lei tendens til å slå seg på. Så unødvendig, i grunnen. Hvorfor legge listen så høyt? Hvorfor tilby noe kelneren din ikke kan uttale?
Curry så sterk at nesen din renner og så god at du ikke bryr deg, det er det du får på Thai Market.
Trenger du så mye mer?

Summen av alt

Det er ikke så ille som man tror.
På dagen dette bildet ble tatt, for eksempel, spiste jeg østers og drakk italiensk hvitvin. Jeg hadde givende samtaler med mine beste venner om livet og kunsten, jeg var i en by jeg elsker og kunne vel stort sett ikke bedre ha det, som det heter her nede i provinsen.
Men været, det var ikke så bra.

Nærmere enn man tror

Det er ikke alltid man må reise langt avsted for å ha en god kulturopplevelse. Igår hadde jeg min beste kulturopplevelse på lenge, og jeg reiste ikke lenger enn til Trara, boligstrøket i Fredrikstad der min beste venn gjennom ungdomsårene vokste opp. Vi var sammen, hele familien hans og mange venner, for å høre familieorkestret spille musikk som morfar i huset hadde arrangert, en intimkonsert i ordets rette forstand ,og en fest som på mange måter ble et høydepunkt og en aldri så liten opplevelse for livet. Min venn, som er musiker, har kommet til den kloke erkjennelsen om at musikk ikke skal være et gjestende element i livet, noe fremmed som kommer på besøk når det passer oss. Musikk skal være en del av selve livet, omslutte oss og være med oss hele tiden. Det kunne ikke illustreres bedre enn igår kveld, da Trara forvandlet seg til noe fra søreuropa, og venner fra 20 til 80 år drakk og spiste og spilte sammen og bare nøt livet og sommerkvelden. Alle var med, fra profesjonelle yrkesmusikere til amatører som meg, helt bakerst og naturlig diskret i rytmeseksjonen.
- I left my heart in San Fransisco, sang familiens yngste, til et måpende publikum som aldri før hadde hørt ham synge så mye som en tone.
Igår ble hjertet mitt igjen på Trara.

Kreativ pølsefest

Jeg deler ikke lenger kontor med de fantastiske folkene i reklamebyrået Netron, men jeg blir heldigvis fremdeles invitert på sommerfestene deres. Hvert år viser disse sjarmerende menneskene hva slags materiale de er laget av og demonstrerer gjestfrihet på høyt nivå, når venner og bekjente, kunder og leverandører blir invitert på pølser og øl, i år for første gang i De-No-Fas ærverdige parkanlegg ved Hydrogenfabrikken i Fredrikstad. Javisst er det vemodig å ikke se dem hver dag på kontoret, men desto mer setter jeg pris på å tilbringe noen timer i ekstra festlig lag sammen med dem - og spesielt når pølser står på menyen, som vel har blitt en slags fellesnevner for oss opp igjennom årene. Og når pølser er fellesnevneren, da vet man at faktorene er utmerkede på alle vis. Når det nå er tale om fellesnevnere er det naturlig å komme inn på kveldens fellesprosjekt, nemlig det kollektive kunstverket vist ovenfor - et maleri som ihvertfall rent teoretisk er malt av alle kveldens festdeltagere. Jeg mistenker at noen i sin iver malte over mitt bidrag, men velger å ikke ta det personlig og heller tenke at det jeg malte som førstemann ligger som selve fundamentet oppe i det venstre hjørnet. Dette er godt å tenke på.

Takk for festen - jeg kommer igjen neste år!

Det er forøvrig utgjort at jeg når jeg en sjelden gang ikke har stråhatten på skal avbildes som en Skagen-maler. Er det rart jeg er en oppgitt person.