Den veien vinden blåser

Det er sannelig ikke enkelt å være konservativ om dagen. Det virker som at selve konservatismen i disse dager er kontraintuitiv, at den rett og slett ikke faller seg naturlig for folk lenger og at det som virkelig gjelder er å tenke nytt og kaste det gamle på båten. Jeg merker det til og med i mitt eget parti, hvor mye vanskeligere det er å overbevise folk om å innta konservative standpunkt, som jo burde være selve ryggmargsrefleksen i en Høyre-mann, enn for eksempel å snakke om privatisering av en kommunal virksomhet. Jeg var i kirken idag, i seg selv en tilsynelatende utdøende fritidsaktivitet, og kirkeåret viser at vi er i fastetiden. Allikevel ble det overraskende nok sunget påskesanger, ganske sikkert med den begrunnelse at det var familiegudstjeneste og påskesalmene er så mye finere og lysere. Det må vel være lov, tenker vi, å se bort fra noe så tørt som kirkeåret og følge sine egne instinkter. For visst er det flott med salmer alle kan synge? Og joda. Visst er det flott. Men man kan spørre seg hvor de små skrittene vi tar ut av det faste til slutt ender. Den lille forandringen som ikke har noen annen begrunnelse at den "passer best" eller "er fin": Hvor står vi når tradisjonene forsvinner og det vi gjør og mener ikke lenger kan forankres i noe annet enn oss selv eller den offentlige mening? På hvilken måte skal man kunne stå stødig og unngå å snu kappen etter vinden, om man ikke har prinsipper å holde seg fast i eller en tradisjon å se tilbake til?

Nei, det er ikke enkelt å være konservativ. Det er mye enklere å leve etter innfallsmetoden og gjøre spennende valg enn å tenke konsekvenser for fremtiden og forholde seg til noe så trist som tradisjoner. Man kunne komme i fare for å bli stemplet som kjedelig. Og da er det tross alt bedre å være moderne.