Jeg snører min sekk

Når jeg går avsted til kontoret eller til møter i byen, bruker jeg gjerne en svart dokumentmappe. I den ligger iPaden min, som jeg har blitt så glad i, noen papirer og ting jeg synes er trivelig å ha med ut på tur. Det kan være et skojern, det er vel ingenting som er så utgjort som å stå i en eller annens gang og ikke få på seg skoene sine. Det kan være mat, for det er heller ingenting som er så utgjort som å være halvveis til byen og bli grepet av akutt hunger. Jeg går ikke med ryggsekk. Jeg er ikke så begeistret for ryggsekker i grunnen, noe jeg må være ganske alene om dette i landet, for sekken, den er riktig heilnorsk. Den finnes på alle slags rygger - skolebarn og ungdommer, prustende syklister på vei til jobb, gamle damer i byen og byråkrater på toget. Hva som skjedde med bowlerhatt, paraply og koffert er et mysterium, for man trenger selvfølgelig ikke se ut som man har en anstendig jobb lenger, bare man er sporty. På trikken eller bussen er det ekstra irriterende med sekken. Folk tar den selvfølgelig ikke av seg bare fordi det er fullt, nei sekken er jo en del av kroppen. Som en gravidmage bare at den sitter bak, med all den bevegelsesuførhet dette måtte medføre. Den kan godt slenges inn i sidemannen eller rett og slett brukes til å klemme livsgnisten ut av tilfeldige medpassasjerer, det rynkes det så vidt jeg har kunnet se slett ikke på nesen av. Dette har jeg personlig erfaring med, jeg har nemlig såvidt klart å unnslippe å bli klemt livsgnisten ut av ved flere anledninger. Om jeg skulle begynne å slenge magen min rundt omkring på tilfeldige forbipasserende, hadde jeg nok snart fått høre det. Jeg skjønner godt at det er greit med sekk når man er på skitur for den som måtte like denslags, for der ute har man tross alt staver å base med, og ett sted må jo kvikklunsjen og kakaoen og alle appelsinene oppbevares. Men det går vel an å ta seg litt ut når man er ute i dagliglivet? 

Bill. mrk. "Konservativ, snart 33 år."