"Prokrastinasjon" er et av mine favorittord, og på samme måte som man kan få enkelte melodier på hjernen, har jeg fått "prokrastinasjon" på hjernen. Det høres jo dramatisk ut, å få prokrastinasjon på hjernen, men rent umiddelbart virker det nok betraktelig mer dramatisk enn det det egentlig er. Prokrastinasjon er et svært alvorlig ord, og man må liksom være litt fet og ha litt pondus for å bruke det, innbiller jeg meg. Uavhengig av betydningen, du slenger ikke rundt deg med ord som prokrastinasjon uten videre. Det må behandles andektig, og når jeg forsøker å se objektivt på ordet tenker jeg at dette må ha noe med Jesu lidelse på korset å gjøre.
Nå har jo ikke prokrastinasjon noe med Jesu lidelse på korset å gjøre. Prokrastinasjon, eller prokrastinering, som samnorsktilhengerne ville skrevet det, er et uttrykk fra psykologien som betyr at man skyver ting foran seg og gjør andre ting istedetfor det man egentlig skulle ha gjort, altså egentlig å utsette noe. Med referanse til det jeg skrev ovenfor om å få prokrastinasjon på hjernen er jo ikke dette uttrykket så halvgalt likevel, og jeg vil stå frem her i dag som prokrastinert. Jeg lider altså av prokrastinasjon, eller om dette er klønete formulert; jeg er psykelig disponert for prokrastinasjon og har det således altså på hjernen i dobbelt forstand. Dette er alvorlig. Jeg har jo innrømmet tidligere at jeg nok var et nevrotisk barn, og dersom jeg kjenner godt etter er jeg nok litt nevrotisk fremdeles. Og dette er ikke så rart, dersom man begynner å lese litt - wikipedia skriver nemlig om lidelsen min at den kan "føre til stress, dårlig samvittighet og minsket produktivitet", og videre at den kan "være et tegn på at en psykisk eller fysisk sykdom ligger bak. Eksempel på slike psykiske sykdommer kan være fobier, depresjon og angst." Det første som slår meg er selvsagt at jeg har lidd av høydeskrekk fra barndommen av og jeg tenker også med gru på edderkoppene i kjelleren og mitt anstrengte forhold til altfor store ting. Det andre som slår meg er at dette kommer til å bli umulig å komme ut av; prokrastinasjonen fører til stress og stress fører til depresjon, som jo igjen er selve årsaken til prokrastinasjonen. Her synes jeg det er på tide å dra inn helsemyndighetene.
Verdens Helseorganisasjon arbeider ut fra en definisjon av helse som "en tilstand av komplett fysisk, psykisk og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyte", og i lys av dette mener jeg det bør være mulig å kreve hjelp fra storsamfunnet dersom man i større eller mindre grad lider av utsettelsesadferd, eller procrastinus vulgaris som jeg velger å kalle det. Det må da være samfunnets fordømte plikt å sørge for at jeg gjør jobben min og at jeg som en følge av dette blir glad? Det kunne for eksempel være aktuelt å få en coach eller kanskje heller en personlig assistent på blå resept, for på den måten å være bedre rustet til å takle hverdagen med lidelsen sin. Uten å ha gitt dette noen nærmere overveielse ser jeg jo her et potensiale i en tid med økende arbeidsledighet. Ja, hvem vet, kanskje en helt ny yrkesgruppe kan se dagens lys på grunn av slike som meg.
Ha en riktig fin kveld.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar