"En amerikansk tragedie"

Den hårde kjerne av mine faste lesere, da tenker jeg bestemt på de ni som leste meg selv da jeg ikke skrev noenting, har helt sikkert fått med seg at jeg er en pasjonert tilhenger av gammel norsk revy, og kanskje i særdeleshet Dag Frøland. Min sønn på tre år kommer nok til å se tilbake på en litt rar barndom, innbiller jeg meg, med Elisabeth Grannemans portrett på sjenken og Frølands parodier og viser rungende ut i stuen ihvertfall ukentlig. Dag Frøland har jo forøvrig skrevet på denne bloggen, en kommentar til den lille kjærlighetserklæringen jeg hadde til Granneman i juli 2009. Blått og Godt er nå altså også foretrukket blant revykjendisene.

Jeg bare nevner det.