Livsnyternes dag er kommet

Idag er dagen for den store TV-aksjonen, og når jeg nevnte i et annet innlegg at offentliggjøringen av skattelistene er et litt rutinepreget mediesirkus, så gjelder det dobbelte for idag. Helt siden den første TV-innsamlingen i 1974 har vi latt oss rive med, hygget oss med kjendiser på fjernsyn -artister og humorister skaper deilig stemning i studio, og kombinert med noen tårevåte innslag fra Afrika blir dette en fullkommen TV-opplevelse. Kaffekosen er sikret, og selv Fremskrittspartiet benytter anledningen til å skaffe seg litt positiv PR, kan vi lese. Og vi er ikke overrasket.

Nå lar vi oss egentlig bare delvis rive med. For akkurat det å gå med bøsser, for eksempel, det gidder ikke de fleste av oss. Hvert eneste år mangler man bøssebærere, og selv om man får oppfordringen sikkert fem ganger i løpet av de siste dagene før den store dagen, skal det visst ikke være mulig å røre oss til tårer før vi faktisk sitter med kaffekoppen i hånden. Når sant skal være sagt så er det tydeligvis ikke så lett å røre oss da heller, for selv om det riktignok blir samlet inn en god del penger gir vi ikke mer enn rundt 35 kroner hver på landsbasis. Er ikke dette litt rart?Er det slik at vi virkelig ikke har mer penger å gi? Jeg vet jo det at det finnes mennesker som ikke er istand til å gi i det hele tatt, men det er tross alt ikke flest av dem. Faktisk er det svært få av dem, med tanke på hvor rike vi sammenlignet med de aller fleste andre er. Før i tiden het det at man som god kristen skulle gi tienden sin. Det blir vel en ca. 50.000 kroner for et gjennomsnittlig ektepar, tenker jeg, hvis man ikke tar litt i. Nå er det ikke mange som kunne tenke seg å gi bort 50.000 kroner til fattige i året, men hva med 25.000? Eller 10.000? 10.000 av en inntekt på 300.000 skulle vel gå bra. Da virker det litt rart med 35 kroner per innbygger til landets største innsamlingsaksjon.

Til sammenligning dro jeg med kone og barn på badeland idag. Jeg elsker nemlig boblebad, og er sjelden så fornøyd som når jeg kan duppe og riste legemet i 35 grader. Bortsett fra når jeg spiser, kanskje. Søndagsdepresjonen behandles med en liten dose pengekjøpt lykke, for uten å dra inn dette med global vannmangel, et voldsomt energibruk som ødelegger klimaet etc, så kan jeg jo bare nevne at vår lille famile betalte 375 kroner for å komme inn. De fleste tar seg litt mat i forbindelse med utflukten også, ihvertfall jeg, og vips er man oppe i 500 kroner på en helt vanlig søndag.

Det kan vi tåle, 500 kroner er ikke mye for å ha det hyggelig. Jeg er nemlig en livsnyter, og jeg tenker meg egentlig sjelden om to ganger når jeg får tilbud fristelser - det være seg god mat, snacks, søtsaker, brus eller alkohol. Eller boblebad. Jeg kjøper meg aviser, bøker, mellommåltider, musikk på iTunes, og bruker generelt altfor mye penger, og ofte bare på impuls.

Dette er min oppfordring til livsnyterne: la oss være like rause med andre som vi er med oss selv idag. Er du som jeg, som synes at 500 kroner er en grei investering for å slippe å kjede seg en søndag? Vel, tenk litt over hva du har råd til å gi idag. Tenk på de enorme summene vi bruker på oss selv, hele tiden, og vei dette opp mot hva du vil gi til mennesker som ikke har noenting.

Forhåpentligvis blir det mer enn 35 kroner.

God søndag!