Står den på tvers?

Idag har jeg vært en liten tur i byen, og da jeg gikk forbi en klesforretning fikk jeg tilfeldigvis øye på noen tversoversløyfer. Det er ikke hver dag jeg får øye på tversoversløyfer, for det er dessverre ikke så mange som bruker det lenger, men det er åpentbart på vei til å bli moderne igjen. For dette var en ganske moderne butikk, etter hva jeg kunne skjønne. Det vil si at den ikke hadde klær i min størrelse, for så store mennesker er ikke særlig moderne, tenker butikken sikkert. Ihvertfall, jeg kjøpte en sløyfe, og til min store glede var det et sett hvor det var både en sløyfe og "hanky" som det visstnok heter, nå som det er blitt moderne. Jeg pleier å si lommetørkle, men mannen i butikken var betraktelig hippere enn jeg, så jeg holdt klokelig munnen.
Jeg liker tversoversløyfler. Det er liksom litt mer sjarmerende enn slips synes jeg, og så er det etter min mening en anelse større aura av kulturell kapital rundt sløyfebrukeren. Det kan jo godt hende jeg innbiller meg dette, for det skal også sies at jeg egentlig har for lang overkropp til at slipsene mine blir pene. Jeg skulle nok hadd skredderydde slips, men det virker noe i overkant. Nå tror dere sikkert at jeg bare skriver litt om på sannheten, fordi maven er for stor, men det er faktisk slik at overkroppen min er lang og bena korte, ja realtivt sett for en mann på 188 cm, selvsagt. Det er klart at den store maven nok ikke gjør situasjonen bedre, men uansett; dette resulterer ihvertfall i at jeg har et slips med den ene enden stikkende ut, for den smaleste enden den blir altfor kort og merkelig. Dessuten blir knuten altfor liten når jeg må bruke denne tynne delen av slipset når jeg knytter den. Da har jeg altså valget mellom å se ut som en gjennomsnittlig bussjåfør, med normalstor slipsknute og slipset forøvrig stoppende rett over navelen, eller å ha en fislete liten knute og normallangt slips.

I lys av dette er det klart av det ser litt mer dannet ut å rett og slett bruke tversover.

Ha en riktig god mandags ettermiddag!

En aften på ball

Igår var jeg på det årlige festningsballet her i Fredrikstad, og det merker jeg egentlig ganske godt idag. Formemmelsen av en skikkelig god fest sitter fremdeles i kroppen, og selv om jeg har både drukket café au lait og spist tre perfekte seksminuttersegg med toast, er det ikke så lett å dra seg inn på badet for etterhvert å møte den alminnelige verden. Selv om klokken har passert halv tre, og vel så det.

Vi begynte i grunnen tidlig igår, for når man skal ankomme ballet i festhumør allerede klokken 19, så stiller det nødvendigvis enkelte krav til vorspielet. Dette resulterte i at vi allerede hadde rukket å spise både spansk spekeskinke og fylte oliven, og ikke minst drukket en hel del glass med musserende vin og gin tonics, da herolden annonserte vår ankomst til festsalen i anstendig tid. Når man er på festningsball, og andre ball også forsåvidt, så er det slik at man håndhilser på vertskapet idet man er annonsert. Når man har gjort dét, hilser man på de øvrige gjestene, som har stilt seg opp på rekke og rad bortover salen, og deretter tar man plass ved siden av den siste gjesten, for selv å hilse på alle dem som kommer etter. Den oppmerksomme leser skjønner da at man presenterer seg for samtlige gjester, og på gårsdagens ball ble det omtrent 115 presentasjoner. Dette kan man i grunnen bli litt forvirret av, ja å si navnet sitt 115 ganger etter hverandre altså. Derfor var det dessverre ikke til å unngå at jeg etter å ha hørt min kone presentere seg circa 80 ganger, klarte å presentere meg med hennes navn. Heldigvis er det ingenting som løser opp stemningen som en aldri så liten flause, så jeg bidro jo i realiteten bare til å gjøre festlighetene enda festligere. Men jeg får nok høre den en stund.

Middagen passerte uten pinligheter og dramatikk, og etterpå var det polonaise og påfølgende vals. Polonaisen er min personlige favoritt. Det er alltid like morsomt å se kommunepolitikere, rektorer og korpulente næringslivsfolk marsjere i takt med konene sine, ivrig lallende på en festmarsj og samtidig kikke litt beklemt rundt på de andre. Nå var det nok endel som kunne tenke seg å marsjere i takt med noen helt andre enn konene sine også, som jeg var inne på i en tidligere bloggpost denne uken. Men fremgangsmåten var dessverre forbausende platt; det virket som om alkoholen liksom ble brukt som erstatning for sjarmen, enda så godt de to elementene kan utfylle hverandre om man bruker dem rett. Blant annet overhørte jeg en relativt fremstående eldre forretningsmann erklære seg for en yngre kvinne, med den noe overraskende innfallsvinkelen at ikke bare kvinnen, men også kvinnens mor var et sexobjekt av dimensjoner. Nå er jo dette med preferanser noe helt personlig, men jeg kan liksom ikke tenke meg at altfor mange unge damer synes det er spesielt tiltrekkende med fulle eldre menn som klår ubeskjedent på dem, samtidig som de kommer med slibrigheter om den angjeldende unge damens mor. Men bevares, chacun à son goût, som det heter.

Jeg danser ikke så mye, så etter et par danser fra tonene Fredrikstad Storbands jazzmusikk, ble det ivrig sosialisering og oppdagelsesferd i baren, som kanskje ikke var velassortert, men desto mer velutstyrt, fordi den serverte gin tonic. Det bidro til å holde festhumøret vedlike helt ut i de små nattetimer. Ellen og stipendiaten hadde tilsynelatende også en hyggelig kveld, og selv om jeg fikk uventet ros av en ukjent kvinne for mitt staselige utseende, stakk nok Ellen av med kveldens kompliment: "Du hadde så fin kjole på deg - ifjor!"

Etter å ha festet fra oss og sagt adjø og endatil fått klem av selveste fru ordføreren, bar det hjem til nachspiel, der Ellen disket opp med min all time favourite - egg og pølser. Og en liten øl til maten selvfølgelig, og deretter en på det tidspunktet helt uunværlig kaffe. Da var klokken allerede halv fire, og vi var alle sammen så slitne etter den snart tolv timer lange festen vår, at den korte veien fra henne til meg virket minst trippelt av hva den egentlig er. Men jeg kom meg omsider trygt og fornøyd i seng, og før man visste ordet av det var det et helt år til neste festningsball. Og det er nesten litt vemodig!

Og derfor gjør det meg heller ingenting at jeg godt kan merke at jeg var på fest igår, og at jeg rett og slett er litt ekstra sliten og tung. Ja, faktisk foretrekker jeg dette fremfor de vanlige, kjedelige søndagene. For jeg er jo ikke bakfull. Det er bare det helt nødvendige fysiske minnet av en perfekt aften.

God søndag!

All dressed up

"Jag har badat, jag har duschat, luktar gott om hela kroppen. Och så börjar jag gå. Och jag tål att tittas på - dansa samba med mig."

Ikveld er det ball, og jeg er straks på vei bortover til et tidlig vorspiel. Jeg har den hvite skjorten på, mansjettknappene er festet og tversoversløyflen er snart på plass. Cornelis Vreeswijk spiller fra Spotify, og alt er duket for en strålende kveld.

Lørdag er min dag.

Den langsomme voldtekten av et kulturminne

Rett utenfor Gamlebyen av Fredrikstad ligger det en liten festning oppe på en fjellknaus. Den lille festningen er egentlig et fort, for i Fredrikstad var det nemlig en festning fra før. Ja, hele byen var faktisk en festning, og når en liten festning ligger under en større festning, kalles den enkelt forklart for et fort. Fortet har også et navn, det heter Kongsten fort, og Kongsten fort har ligget der helt siden 1685. Kommandanten i Fredrikstad festning hadde nemlig lagt merke til denne lille fjellknausen, og tenkt at her er det lett for svenskene å kravle opp og skyte rett inn i byen vår. En kommandant med respekt for seg selv kunne ikke la noen kravle opp og skyte rett inn i byen, så han fikk etterhvert befestet den lille knausen og kalt den et fort. Fra festningsbyen ble det så anlagt en liten vei, som gikk fra byen og ut til fortet, og det ble laget voller og vollgraver langs den lille veien så soldatene kunne komme seg trygt fra festning til fort og fra fort til festning med beskjeder til og fra de to kommandantene. Ja, for et fort måtte selvsagt også ha en kommandant, forstår man. Og kommandanten på Kongsten fort, han bodde der oppe på fjellknausen sammen med familien sin og omtrent hundre soldater. I 129 år. I 1814 kom nemlig svenskene, som de hadde ventet på i så mange hundre år, og når de først kom, ble hele landet likegodt svensk. Da var det liksom ikke så farlig med svenskene lenger, og det var naturlig nok heller ingen som trengte det lille fortet på fjellknausen. I 1942 ble det til og med kommunalt, og når noe først er blitt kommunalt, ja da vet man at det gjerne går på stumpene løs. Men verre skulle det bli for det lille fortet.

På 1970-tallet kom det en stor idrettshall ved siden av fjellknausen, som en del av Fredrikstad Arbeiderpartis overordnede plan om å legge store betongblokker overalt der det engang hadde vært frimark eller trivelig trehusbebyggelse. Der man før kunne stå på vollene på festningen, og se ut over det tidligere så viktige militære forterrenget og opp mot det lille fortet, kunne man nå se en stor idrettshall, som med den grå hverdagstristheten kun en bygning fra 1970-tallet kunne frembringe, tiltrakk seg oppmerksomheten på det lille fortets bekostning. Det er klart det var synd å bygge en idrettshall rett ved siden av et kulturminne, men slik var det nå engang i 1970-årene, hvor det å være konservativ og bevaringsorientert ble sett på som å gå baklengs inn i fremtiden, og hvor voldtekt av kulturminner, som det å bygge en betongkloss midt i et unikt festningsanlegg tross alt er, i beste fall ble sett på som et nødvendig onde.

Idag liker vi å tro at ting er litt annerledes. Om man idag skulle velge nærmeste nabo til en idrettshall, ville man ikke valgt et 326 år gammelt fort. Det finnes jorder, det finnes parkeringsplasser, det finnes nok av elendige steder å plassere noe slikt. Men allikevel blir det lille fortet på fjellknausen i disse dager utsatt for enda et voldtektsforsøk av kulturvandaler, som med fremskrittet og felleskapets vel som argumenter vil skape aktiviteter rundt den gamle festningsbyen. Denne gang skal det bygges et badeland, intet mindre, ved siden av det lille fortet, og badelandet skal være stort nok til å bygge inn de store utebassengene som allerede finnes der idag, inkludert det ti meter høye stupetårnet, i tillegg til at nye utebasseng skal få plass. Og det lille fortet på fjellknausen blir mindre og mindre, og sier ikke et ord, for det er jo blitt kommunalt stakkars, og kan ikke annet.

Så blir spørsmålet: Skal ikke noen hjelpe det lille fortet snart, skal ikke noen redde dette unike stykke kulturminne, som bare fordi det er kommunalt og nabo med et større og enda mer unikt kulturminne forsvinner helt fra bevisstheten til travle byfolk?

Vern skapes gjennom bruk, sier utviklerne av badelandet og vil gjerne verne det lille fortet på fjellknausen ved å sperre det inne. Ingen trenger lenger å se det, for nå kommer alle de badende til å strømme til det lille fortet og leke der og spise maten sin der og all ting, for når de har vært på badeland blir de så kulturinteresserte. Ingen er slitne etter et besøk til badeland, nei alle vil gjerne oppleve mer. Og vi trenger virkelig et badeland. Alle er enige om at jo, det er nettopp badeland Fredrikstad behøver for virkelig å kunne hevde seg, for å bli attraktiv blant folk som skal velge seg en by. Nå har vi riktignok et badeland fra før, men det er tross alt en hel mil unna og dessuten er det sarpinger der.

Og man kan vel strengt talt ikke bade sammen med sarpinger?

Revolverrådgiveren

Tirsdag var Tweeds synlig for første gang på Nettavisens forside, som del av en samarbeidsavtale mellom mediegiganten og meg, kunstneren. Dette var jo morsomt, men jeg må innrømme at bloggen min så fryktelig seriøs ut der den var plassert rett under økonomiblogger Ole Eikeland, som med større eller mindre pondus, ja hva vet vel jeg, konstaterte at det ikke blir noen renteøkning med det første. Litt mer seriøs enn mine innlegg normalt er altså, om det ikke skjer noen vederstyggeligheter i Fredrikstad Høyre, vel å merke. Da blir tonen straks en annen. Men lykken ville det slik at jeg også snakket om økonomi den dagen, om enn i en noe lettere tone og riktignok om min egen, med det resultat at det så ut som om jeg var den litt mer løsslupne økonomieksperten, en som gjerne skyter litt kjekt fra hoften mens han leser Elin Ørjaseter. På oppsettet virker det som om jeg supplerer Eikelands spådom og tør å trekke det litt lenger og sier "dette kommer de til å angre på, idiotene i sentralbanken".
Så til alle som klikket seg inn og trodde de skulle få et saftig innlegg om de makroøkonomiske konsekvensene av en alt for sen renteøkning, la det være sagt med en gang: Mine venner, vel har jeg jobbet som finansrådgiver i bank, men noen rentespådommer får dere ikke lese her hos meg. Heldigvis! Forhåpentligvis finnes det imidlertid andre ting som kan interessere, for når man tenker seg om, er det så morsomt å lese om renteøkning? Jeg bare spør.

Heng på videre!

Ha en passelig god dag.

Har DU spist en sunn middag idag?

De faste leserne mine vet jo godt at jeg har min egen ernæringsfysiolog, eller min egen kliniske ernringsfysiolog, faktisk. Jeg har dermed et ganske reflektert forhold til min egen livsstil og kan dette med sunn mat. Det siste var kanskje ikke helt riktig, men jeg har jo et reflektert forhold til min egen livsstil, selv om det kanskje ikke er den livsstilen ernæingsfysiologen, unnskyld, den kliniske ernæringsfysiologen, anbefaler. Men man kan ikke være enig i alt hele tiden; JA-mennesker fører verden mot undergangen. Dette har jeg lest i Ayn Rand. Svært forenklet. Og kanskje litt misforstått. Uansett.

Jeg stod for middagen idag, og for å vise hvor enkelt det kan være å leve sunt og lykkelig (alt kommer an på hvordan man ser det), så skal jeg fortelle dere om den. Jeg lover forresten å aldri anbefale sunne ting som faktisk er vondt eller kjedelig, så dere trenger ikke være redde for at Kari Jaquesson eller hva verre er, han sunne i Puls, plutselig invaderer hodet mitt og skriver til dere om havregrøtt muskelgrupper og sånn. Jeg har nemlig forsøkt å spise havregrøt i alle former og fasonger; med sukker, melk, blåbær og syltetøy, men det smaker altså fremdeles bare sunt, og ikke det spor godt. Men middagen. En pose frosne wok-grønnsaker, for frossengrønnsaker er bedre enn ingen grønnsaker, og en pose frosne scampi. Stek og rør sammen, bland med tabasco og kanskje litt salt. Og når jeg skal føle meg ekstra sunn drikker jeg farris med en liten del eplejuice, istedet for bare ren juice eller ren farris. Smart? Rent vann er ufattelig kjedelig, og det er ikke rart folk er deprimerte om det er dét de tyller i seg når de inntar dagens hovedmåltid.

Nå er det kaffe mens jeg blogger. Og folk sier at menn ikke kan multitaske!

Riktig god aften på dere alle.

Klining på vinterball?

På denne tiden av året må man fylle opp kalenderen med forskjellige aktiviteter man kan glede seg til, slik at man glemmer at det fremdeles er vinter. Derfor var jeg i operaen forrige helg, og derfor skal vi til Paris i mars. Det blir så mye lettere å gå igjennom en helt vanlig hverdag når man vet at det kommer en fest veldig snart. Og til helgen, da er det fest. På lørdag avholdes nemlig det årlige Festningsballet i Fredrikstad, og dit skal da jeg, sammen med min madame og flere gode venner. I forkant av ballet skal vi til og med på et lite vorspiel hjemme hos min venninne Ellen, om det nå heter vorspiel fremdeles? Vorspiel får meg vel egentlig til å tenke på ungdomsfester og gå på byen og slikt, og med den anvendelsen av ordet er det klart at vi kommer litt ut på sidekanten av det som skal skje på lørdag.

Før i tiden var hensikten med vorspiel å klare å bli full før man skulle noe spesielt, for det var jo tross alt full man ville bli. Det vil man vel av og til fremdeles, men på voksenvorspiel skal man heller prøve å ikke bli full før man går. Skjønt når det serveres Dry Martini med tre oliven, vet dere jo at jeg blir mo i knærne. Og med tanke på at jeg skal håndhilse på 100 balldeltagere ved ankomst kan det altså være å anbefale at man inntar en litt voksen holdning i forhold til dette med vorspiel. Servering av mat var heller ikke noe tema på tidligere vorspiel. Den gangen kunne man til nød dele på en pose med potetgull, og hadde noen servert en miniatyrloffskive med kaviar eller en bit med rå fisk på ris, så hadde det nok vanket kraftig hoderisting. Ja, selv i mine kretser, altså. Dette kan igjen ha noe med mål og hensikt for kvelden, altså det å bli full. Når man er full tør man jo gjerne litt mer, og man hadde gjerne litt andre hensikter den gang. Noen ville jo ut for å finne seg noen å kline med for kvelden, eller kanskje mere til, hva vet jeg, og det er liksom ikke helt comme il faut når man er på ball, og ihvertfall ikke på vorspiel. Kanskje på nachspiel, men da bør man i det minste være gressenkemann og ha gode overtalelsesevner. Når det er sagt, det gjøres nok blant voksne også, men jeg vet ikke helt om det å være full er den beste fremgangsmåten. Det er nemlig sjelden det å drikke seg helt opp til makspunktet gir den ekstra lille piffen på sjarmen, har jeg forstått.

Uansett, nå gleder jeg meg i grunnen enda mer til å gå på ball, for etter å ha tenkt litt over saken skal det faktisk bli svært interessant å se på potensielt fulle og amorøse balldeltagere, og hva som er deres valgte fremgangsmåte. Kanskje har vi ikke forandret oss noe særlig allikevel? Det er jo lov å håpe.

Koste hva det koste vil

Jeg er forholdsvis prisblind. Det vil si, jeg har aldri vært spesielt prisfokusert eller detaljorientert, for det synes jeg egentlig er ganske kjedelig. En kollega av meg var helt sjokkert en gang jeg kjøpte salat på BI under en studiesamling, for den kostet jo over 60 kroner? Men som jeg forsøkte å forklare den prisbevisste mannen, det kan jo være det samme hva den koster eller ikke koster, jeg gikk inn for å kjøpe salat, og det var den eneste de hadde. Derfor kjøpte jeg den, og har i grunnen ikke noe forhold til prisen - jeg skulle jo ha en den! Slik er det i matbutikken også. Etter min mening er det relativt uinteressant hva en kartong melk koster sålenge det er det som står på lappen jeg har fått med meg. Da kan den jo gjerne koste det dobbelte av normalen, men jeg kommer ikke hjem uten melk.

En annen som tydeligvis ikke er spesielt prisfokusert er stipendiaten. Man har ofte hevdet at han er svært mye mer praktisk anlagt enn jeg, og bevares, det kan da hende også, men spesielt prisfokusert er han ikke, og det er vel kanskje derfor nettopp han fungerer som fristeren i livet mitt også. Han er antagelig, som jeg, totalt prisblind.

Et eksempel:

***
Jeg: Du skal jo til Oslo imorgen, kunne du tenke deg å ta med disse bøkene inn til Tanum og bytte dem for meg? Du kan få en tilgodelapp, og så kan du kjøpe et par av de pennene jeg bruker.

Stipendiaten: Ja, det kan jeg gjøre.

Jeg: Framifrå. De ser slik ut (jeg løfter en plastikkpenn opp og holder den foran stipendiatens nese). Det er altså en splittpenn (jeg drar av korken) og den er engangs. (Dette indikerer gjerne at noe er billig).

Stipendiaten: Ja, det er i orden, dette skal gå bra. (Stipendiaten går avsted).

Dagen etter, på telefonen.

Jeg: Heisann, hvordan gikk det med bøkene, fikk du byttet dem?

Stipendiaten: Eh, nei. De ligger igjen på kontoret, faktisk. Men det går bra, jeg skal ordne det neste gang.

Jeg: Ikke noe problem! (Svært vant til dette.) Fikk du tak i pennene da? (Langt mer håpefull, jeg elsker penner.)

Stipendiaten: Jada! Eller, de var tomme for dem, eller så førte de dem ikke lenger.

Jeg: Å? (skeptisk, jeg hadde jo hørt et "jada".)

Stipendiaten: Men jeg kjøpte en annen! Hun sa den var veldig god. Ja, en annen kunde som stod ved siden av, altså. (Svært lett å forlede.)

Jeg: Men så bra! Det høres spennende ut. (Jeg elsker jo penner, så hva er bedre enn en ny variant?) Det var en splittpenn altså?

Stipendiaten: Ja, det var en splittpenn.

Jeg: En engangssplittpenn? (Vantro, men glad.) Hvilket merke er det da? (Som gammel bokhandler kan jeg dette med merker.)

Stipendiaten: Jaaa, den er ikke engangs, det var den visst ikke. Men den skulle være veldig god. (Han aner at han har kjøpt feil.)

Jeg: ...... (Prikkene representerer stillhet.)

Stipendiaten: Ja, den kostet 400 kroner. Men det er ikke noe problem altså, jeg bare ordner det med tilgodelappene etterpå.
***

Som dere skjønner, om en penn koster 30 eller 400 kroner; er man er sendt avgårde for å kjøpe en penn, så kommer man bare ikke hjem uten. Og pennen, ja den er selvsagt allerede en del av familien.

Rå lidenskap

Jeg elsker sushi. Og det er litt rart, for første gang jeg smakte det likte jeg det overhodet ikke. Det var på Fuji, en da ganske anerkjent sushirestaurant på Skillebekk i Oslo. Dette var i 2001, tror jeg, og jeg var der i et herreselskap med gode venner. Vi bestilte oss noen skikkelige porsjoner, for mette skulle vi jo bli om det var godt eller ikke, og vi drakk sake til. Det var vel ikke slik at jeg hatet smaken, og kjenner jeg meg selv rett så fikk jeg nok ned alt på tallerkenen. Men det var ikke noe godt, og risvinen vi drakk ved siden av svarte heller ikke til forventningene. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde regnet med å få, men jeg hadde ihvertfall ikke forestilt meg at det skulle smake som om man sugde varm hetvin ut av en ullvott. Og spør meg ikke hvordan man vet hva dét smaker som, slikt vet man bare. Spør dem som beskriver vinsmaker, de kan slikt.

Nå om dagen elsker jeg altså sushi. Det gikk gradvis for seg, og det hadde nok noe med bruken av wasabi på Fuji å gjøre, for det viste seg raskt at det var den smaken jeg ikke likte så godt. Nå liker jeg den også, og selv sake sklir ned om jeg er helt nødt, selv om jeg nok foretrekker øl eller hvitvin til. Jeg spiste forresten sushi til lunsj forleden dag sammen med en god venninne, en voksen dame som tydeligvis ikke spiser sushi så ofte. Hvordan jeg vet det? Vel, for det første bad hun om kniv og gaffel. Allerede der begynte jeg å ane uråd. For det andre tok hun er real bit av "avocadoen" sammen med makien sin, en avocado som slett ikke var noen avocado men en stor klump med wasabi. For den som har hatt en stor klump med wasabi i munnen trenger jeg ikke å fortelle hva som hendte, men den endte på tallerkenen igjen, for å si det sånn.

Igår laget min kone sushi til meg, i et forsøk på å gjøre søndagen bedre. Hun skal virkelig ha for forsøket, og sushien smakte utmerket, servert med en deilig savignon blanc ved siden av. Hun brukte salmalaks, og til første forsøk å være så det slett ikke så galt ut! Smaken var helt der den skulle være. Om den ser litt rosa ut på bildet, så er det bare fordi hun bruker BlackBerry og ikke iPhone, og det er tross alt en viss kvalitativ forskjell på bildene.

Takk.

En ettermiddag med ernæringsfysiologen

Fredag ettermiddag klokken 17.30 innfant jeg meg på ernæringsfysiologens kontor nede i Fredrikstad. Jeg kan ikke si at jeg var i godt humør akkurat, og som kjent pleier jeg å spise pølser nettopp på denne tiden. Jeg var altså ikke i ernæringsfysiologisk modus i utgangspunktet, og stort bedre ble det vel ikke av å gå dit. Jeg visste jo at det var relativt kostbart, og det har jeg ingenting imot. Heller omvendt, det virker bare motiverende at jeg unner meg en luksus som det å søke profesjonell hjelp er, og da blir det mer noe man kan kokettere litt med og lage noe rundt enn bare det å spise sunt. For eksempel kan man si "ernæringsfysiologen min sier at..", istedet for bare å sitte taust og knaske på kålrabibiten sin. Mye mer spennende. Derfor var det også med en viss forventning jeg kom inn i venteværelset, og også med en viss skuffelse jeg kunne konstatere at her var det ganske trist. Et gult og shabby rom med furulister og gamle blader. For eksempel var det et FHM-magasin fra 2003 eller noe, hvor det stod på forsiden: "Oralsex - kvinnen åpner munnen". Et merkelig valg av blad hos en ernæringsrådgiver, tenkte jeg rent umiddelbart. Tyve minutter for sent Jeg liker ikke å vente når jeg betaler dyrt for luksus) satt jeg inne hos fysiologen, en søt og hyggelig jente med hederlige hensikter, men kanskje ikke så mye å slå i bordet med i møte med en mann på 130 kg, som i bunn og grunn ikke helt ser sjarmen med det å gå ned i vekt. Nå skal det sies at jeg ikke på noen måte kan være drømmekunden til en ernæringsfysiolog, og jeg understreket også at jeg først og fremst ville ha råd om et sunt basiskosthold som holdt basiller og virus unna, og at jeg egentlig ikke var på jakt etter noen slankekur. Hun bet i seg en kommentar, godt oppdratt som hun helt sikkert var. Etter å ha redegjort for mine mat- og drikkevaner gjennom uken fikk jeg noen generelle tips om hva som kunne gjøres og fremfor alt hva som ikke burde gjøres. Det viser seg at aktivitet er anbefalt. Ikke banebryende, kanskje, men smertefullt. Skummet melk likeså, og jeg kan med fordel skjære bort fettet fra skinken. Hun tenkte sikkert på den man spiser, men man vet jo aldri. Farsert mat, som kjøttdeig, servelat og pølser var ikke noe hun anbefalte daglig, og hun frarådet også for mange drinker for mange dager i uken. Dette falt meg tungt for brystet, og jeg merket at jeg sluttet å følge med litt etter dét. Og når jeg endelig var ferdig, langt ute på fredagskvelden, var jeg så sulten at jeg rett og slett ikke hadde noe valg, jeg bare måtte ha en matbit på vei bort til ferjen, som til overmål kun gikk hvert førtiende minutt og nettopp hadde gått. Jeg valgte en dobbel cheeseburger, en 260 grams herlighet som var borte på tre minutter og som kun etterlot seg fornemmelsen av en hors d'æuvre i magen, som ville ha mer. Mye mer.

Alt i alt er vel moralen at jeg strengt talt kunne fått disse rådene på en online vektklubb, og jeg kunne til og med spart en tur ut i det frie. Men nå har jeg jo også den fordelen at jeg ved hvert måltid nå kan refere til min egen kostholdsekspert og føle meg ekstra stor og viktig.

Ha en flott mandags ettermiddag!

Kontinental oppvarming

Som nevrotiker har jeg selvsagt høydeskrekk. Og som jeg fortalte til min venninnes store fornøyelse i operaen igår, har jeg også høydeskrekk på vegne av objekter. Dette gjør at det er svært vanskelig for meg å holde for eksempel iPhonen utenfor rekkverket fra setet mitt og ta bilde av den fantastiske operasalen, fordi det er umulig å ikke sette seg inn i den stakkars telefonens situasjon på utsiden av rekkverket, og tenk om den til overmål skulle dra meg med seg ned i dypet? Jeg har jo et nært forhold til telefonen min også, og det gjør saken bare verre. Nå var det bare en drøy meter ned til neste rad fra der vi satt, men i og med at vi tross alt satt høyt oppe på annen balkong, virket det mye verre. Jeg lover.

Som vanlig når vår lille trio bestående av stipendiaten, Ellen og jeg er ute på tur, var stemningen på topp helt fra begynnelsen. Vi tok selvfølgelig et glass chablis før operaen begynte, det gjør man jo i operaen, og selv om klokken bare såvidt hadde passert anstendig vintid, altså tolv, smakte det helt fortreffelig. Og man skal ikke se bort fra at dette gjorde det mye lettere å komme seg ut på annen balkong enn det ellers ville gjort. Selve operaforestillingen, Glucks Orphée, var ikke noen kunstnerisk fulltreffer etter min smak, men det var ikke til forkleinelse for opplevelsen som helhet. Tvert imot, vi moret oss med den merkelige koreografien og med å telle hvor mange som etterhvert sovnet, og hvor mange av dem som sovnet som faktisk kompenserte med trampeklapp etter at det hele var over. Og etter den fornøyelsen var det bare å komme seg opp til Egertorvet og til den lille restauranten Brasserie France, hvor vi skulle spise dagens middag. Det ble en treretters bestående av blini med løyrom til forrett og ristet torsk med sprø terte av kongekrabbe til hovedrett. De andre spiste dessert, mens jeg valgte oster, samtidig som jeg fikk sneket meg til litt av Ellens sjokoademousse til espressoen. Alt dette drakk vi noen flasker hvit bordeaux til, og med tanke på at klokken ikke var fullt fire da vi satt oss til bords med den første coctailen, så kan man jo tenke seg at vi var ganske gode og blide før barne-tv. Etter middagen gikk vi til en bar i Stortingsgaten, Barfly, hvor de serverte en svært pikant Bloody Mary, med pepperrot og dijónsennep i, og til og med stipendiaten begynner å få taket på denne drinken etterhvert. Alt må læres. Etter et par drinker der begynte klokken å dra seg mot kvart over åtte, og luften hadde nok begynt å sive sakte ut av ballongen da vi skled ned Tollbodgaten for å nå ni-toget hjem til provinsen. Med en bitteliten burger og noen løkringer fra Burger King innenbords underholdt vi togkupéen med anekdoter fra turen vår, og trygt hjemme sovnet jeg glad og fornøyd før klokken ble elleve.

Hørte jeg noen si pensjonisttur? Det var uansett en perfekt oppvarming før vi setter nesen sydover mot Paris i mars.

Edle dråper

Idag skal jeg på kulturell ekskursjon til hovedstaden, og derfor rekker jeg nesten ikke annet enn å spise mine sedvanlige to egg til frokost før jeg må ta toget innover. Stipendiaten, Ellen og jeg skal nemlig i operaen, og det er matinéforestilling. Så her gjelder det å stå opp, så man ikke forsover seg til Gluck. Vi har fått billetter på annen balkong, noe som er i overkant høyt for en nevrotiker med høydeskrekk, så idag kommer nok det første glasset med chablis ganske tidlig. Men så er det også lørdag, og det gjelder å kose seg mens man kan. Plutselig kommer det en trikk, og så pling!, ingen mer chablis.

Tenk litt på det. God lørdag!

Min kamp

Idag kjøpte jeg meg første bind av Karl Ove Knausgårds Min kamp. Han skriver jo litt sosialpornografisk og selvbiografisk slik som jeg, og ofrer sine nærmeste på kunstens alter. Slik som jeg. Dessuten, jeg bare 1035 sider igjen av De som beveger verden, så det er på tide at jeg setter igang med enda et stort bokprosjekt. I tillegg passer tittelen ekstra bra for meg, ihvertfall idag. Jeg skal nemlig til ernæringsfysiolog. Det høres ut som om jeg er fem år og må til logoped, men jeg er altså snart 32 og må til ernæringsfysiolog. Skjønt, må og må. Det er jo ingen som setter seg på meg akkurat, men det er kanskje noen i omgangskretsen som er redd for at jeg skal sette meg på dem. Vel, hos denne ernæringsfysiologen skal jeg altså snakke om kosthold og næringsopptak i tarmer og slikt, ting jeg må innrømme jeg trodde gikk helt automatisk, uten at man måtte snakke med folk om det. Hun skal sikkert veie meg også, kjenner jeg typen rett. De sier at alt er bare for at jeg skal føle meg bedre, men før jeg vet ordet av det har jeg fått treningsoverall, joggesko og diett, og befinner meg på en vekt foran et bekymret helsevesen. Bokstavlig talt. Til alt overmål skal jeg være der klokken 17.30. På en fredag. Hallo? Jeg er spent på å se om denne fysiologen har noen sosiale antenner overhodet, for man inviterer da ikke folk til å veie seg på fredags ettermiddag klokken 17.30. Virkelig ikke. Vet dere hva jeg normalt gjør fredag klokken 17.30? Jeg spiser pølser. Det er liksom min greie, det, på fredager. Og idag må jeg altså trosse vær og vind for å gå ut, kanskje til og med jeg må ta bussen, bare for å snakke om kålrabi, havregrøt og BMI. Så JA, jeg trengte denne boken, og jeg kommer til å skrive en tilsvarende bok om mitt miserable slankeliv når tiden kommer.

Alle folk er værd at kende

Jeg deler kontor med en syv-åtte andre. Det vil si, jeg deler hus med dem, kontoret deler jeg bare med en annen, og hvis min kontorkollega får for mange telefonsamtaler så har jeg også mitt eget kontor jeg kan rømme til. Jeg klarer nemlig ikke å konsentrere meg når andre snakker. Et handikap og lite paradoks, i og med at jeg svært sjelden tier stille. Jeg er et sosialt menneske, så derfor trekker jeg alltid mot der det er mennesker. Det vil si, jeg trekker alltid mot mennesker jeg kjenner. Mennesker jeg ikke kjenner observerer jeg helst; for eksempel er en bar i en hotellvestibyle et perfekt sted for meg. Da kan jeg føle meg sosial samtidig som jeg er omringet av folk jeg overhodet ikke trenger snakke med. Og jeg kan ta en drink. Det er jo forferdelig mange mennesker man møter som man ikke har noe behov for å bli bedre kjent med, og sitter man slik i en vestibyle kan man liksom peile seg ut potensialle kandidater. Å bli kjent med altså. Piet Hein har forresten skrevet et dikt om nettopp det der. Det er folk man bør kjenne en snipp av, så man vet hva man ikke går glipp av. Men nå skulle jeg snakke om kontoret.
Dette er altså mitt skrivebord, på sosialkontoret. Det andre kontoret har jeg ikke noe bilde av, og der er det rotete akkurat nå uansett. Om dere stusser på kronen, så bærer jeg selvfølgelig ikke den hver dag. Det er mange som har spurt om nettopp det. - Nei, sier jeg, Det er kun ved høytidelige anledninger.
Dette er to av de kule reklamefolkene jeg jobber med. Jeg er rett som det er inne hos dem og ber om all verdens ting, og de er ikke alltid like lykkelige for å se meg. Særlig ikke når jeg har et spørsmål på leppene som de vet kommer til å ta tid. Som design av visittkort eller logo til Tweeds. Men jeg er alltid lykkelig for å se dem, og hvem sier det må være så veldig balansert? Han som holder et for dere uidentifiserbart objekt, kalles Potet-Moses. Han er kreativ leder, og derfor får han også et kreativt kallenavn. Det uidentifiserbare objektet er en stressball, som med tiden har blitt helt bløt og avslappet, og den har til og med begynt å flasse. Ikke lekkert, men den private eiendomsretten står høyt i arbeidsfelleskapet vårt. Ingen rører stressballen, og ingen vil heller røre den.
Dette er husdyret, fisken Tron. Han er ikke det spor folkelig av seg, og han egner seg som jeg best i en vestibyle hvor folk ikke snakker med ham. Men alt i alt tror jeg han trives, og akkurat som jeg kunne han ikke ønsket seg et bedre hus å ha kontoret sitt i.

Meget kort sagt, dette er folk jeg ikke vil gå glipp av. God formiddag!

Karakterdrapet på Peter Kuran

Fredrikstad Høyre får igjen overskrifter, etter at den respekterte pressemannen Gunnar Bodahl-Johansen i dagens Fredriksstad Blad kommer med skarp kritikk mot ordførerkandidat Peter Kuran. Bodahl-Johansen hevder at Peter Kurans store prosjekt er nettopp Peter Kuran, at han ikke har bidratt til samling av Fredrikstad Høyre, men snarere tvert imot skaper splid og uro. Kameraderi og affæren der Kuran skal ha benyttet polske gjestearbeidere for å sikre seg plassen som ordførerkandidat ved fjorårets nominasjonsmøte, blir også trukket frem.

Fredrikstad Høyre har vært preget av uro i flere år, og nå er det på tide at den offentlige kranglingen legges død, hevdes det fra flere hold. Man oppfattes som useriøse og som mer opptatt av posisjoner enn av politikk. Jeg er til dels enig. Nå har jeg i et tidligere innlegg selv sagt at Peter Kuran forsøker altfor hardt, og at han burde ha overlatt styringen av Fredrikstad Høyre til noen andre. Jeg holdt også støtteinnlegg til fordel for Bengt Morten Wenstøb som ordførerkandidat ved det siste nominasjonsmøte, så har vi bragt dét på det rene. Samtidig synes jeg det er grunn til å lytte når en erfaren og respektert mann, med bakgrunn som politisk redaktør i Fredriksstad Blad og lang fartstid ved Institutt for Journalistikk, kommer med sin analyse av situasjonen i partiet. For dersom det virkelig er slik at påstandene Bodahl-Johansen kommer med, og som de fleste i ærlighetens navn nok hadde hørt før, er sanne, har man ikke da et moralsk ansvar for å bringe dette frem i lyset? Dersom Peter Kuran skulle bli Fredrikstads ordfører, noe jeg sterkt betviler, ville det ikke være på sin plass at disse påstandene gjøres kjent for også dem som ikke er medlemmer av Fredrikstad Høyre? Jeg mener at det Bodahl-Johansen beskriver er altfor alvorlig til at man skal la det ligge for at partiet skal "få ro".

Peter Kuran velger å ikke kommentere eller forsvare seg mot Bodahl-Johansens angrep. Dette er synd, men samtidig ganske betegnende. Mangel på direkte tale, klare holdninger og åpent spill er jo nettopp det mye av kritikken mot Kuran går ut på. Eddie Sjøborg ler av beskyldningene om at han skulle støtte Peter Kuran fordi det var Kuran som i sin tid hjalp ham til å bli sykehusdirektør. Argumentasjon og troverdig tilbakevisning ville virke mer tillitsvekkende.

Til sist kan vi lese at Zbigniew Gorski, lederen av den polske foreningen i Fredrikstad, avviser at Kuran har drevet med verving av polske velgere, spesielt gjestearbeidere. Han hevder at Kuran ikke nevnte Høyre med et ord på det såkalte valginformasjonsmøtet, et møte som merkelig nok ble holdt et helt år før kommunevalget, og som ganske påfallende sammenfalt med nominasjonsprosessen. At Gorski selv var tilstede ved Fredrikstad Høyres nominasjonsmøte i november sammen med en gruppe med polsk bakgrunn, sier han derimot ingenting om. Dette bidrar heller ikke til å skape troverdighet rundt Peter Kurans rolle.

Muffens på bussen

Jeg skrev i et innlegg før jul at det av ukjente årsaker er bytte av sjåfør hver gang jeg kjører med buss. Idag måtte jeg ned til byen en liten tur, for jeg skulle nemlig på besøk hos kemnerkontoret, der vi disponenter er med jevne mellomrom. Nåvel, jeg setter meg altså på bussen, vi kjører fem minutter og hva tror dere skjer? Ja, jeg må jo begynne å lure. Jeg tror egentlig jeg er på nippet til å nøste opp i et hemmelig system de har der nede på busskontoret. Jeg er på saken.

Stipendiaten og jeg

Bloggere som jeg har jo i uminnelige tider hatt problemer med mennesker som strebersk forsøker å komme seg inn i vennesirkelen for bare å høste av andres suksess. Kjendisfaktoren er tross alt høy. Dere trodde kanskje derfor at stipendiaten var en slik lykkejeger, et oportunistisk linselus som har sneket seg inn i omgangskretsen fordi jeg skriver denne bloggen?

Neida. Jeg traff stipendiaten lenge før han engang visste hva en stipendiat var. Skjønt, det kan man aldri vite, for selv om vi var syv år gamle var han allerede så godt som genierklært. Stipendiaten og jeg tilbrakte mangt et friminutt på Trosvik skole med å spankulere rundt omkring, diskutere annen verdenskrig og spise slåper fra buskene. Vi levde av naturen, rett og slett. Stipendiatens far var nemlig gartner. Han lærte oss at man kunne spise brennesle og løvetannknopper, og han gresset titt og ofte ute i haven når det var lenge til mat. Hjemme hos stipendiaten var det forsåvidt aldri lenge til mat. Stipendiatens mor stod som oftest ved grytene, og laget hun ikke middag, så bakte hun brød. Der hjemme kunne man spise helt til Donald-bladet var lest ferdig, selv om man kanskje var mett etter tredje historie. Ettervert ble man jo aldri mett, og jeg hadde funnet mitt himmelrike. Hjemmefra var jeg jo vant til å høre "Nå holder det", om jeg strakte meg etter mitt femte smørbrød, så det ble tidlig klart at hos stipendiaten hadde jeg så godt som mitt andre hjem.

Foruten å være vår faste husvenn og min private terapeut, er han også en eminent gartner. Her lager han forresten kjøkkenhave til oss. Havearbeid er nemlig min hobby.
Og her drikker han. Igjen. Dette er vi gode på begge to.
Og her spiser han kake. Han er svært glad i kake. Det er ikke jeg. Gi meg heller en ekstra posjon mat.
Fremdeles sulten på mer stoff om stipendiaten? Vel, frykt ikke. Han har nå, etter å ha gjort braksuksess i denne bloggen, fått sin egen blogg. Den heter Fra den gamle by, og jeg anbefaler med dette alle mine lesere å lese ham flittig, for det blir man klok av. Selv har jeg hørt de muntlige bloggene hans i snart 25 år, og jeg er ennå ikke lei.

God fornøyelse!

Morgendagens menn

Jeg har som jeg nevnte i forrige innlegg ingen chaiselongue hjemme, og dette er et savn. På jobben derimot, der finnes det en, og selv om den ikke er min og heller ikke står inne på mitt kontor, hender det jeg sniker meg inn dit og "setter" meg godt tilrette. De fleste møtene burde så avgjort holdes der inne, om man spør meg, men det er så altfor mange mennesker med totalt forutintatte holdninger om folk som ligger på chaiselongue. De tror det er ineffektivt, og det er det jo så aldeles ikke. Snarere tvert i mot, det er nemlig svært bra for intellektet å kunne arbeide fritt og uforstyrret mens kroppen hviler. Dette burde flere tenke over, og kanskje en vakker dag kommer vi dithen at det finnes en chaiselongue på hvert kontor.

Først da kan vi virkelig snakke om sivilisasjon.

Hvileskjær til besvær

Jeg er fra naturens side disponert for å ligge stille, allerhelst i en chaiselongue med forfriskninger i nærheten. Hjemme har vi kun en sofa, riktignok med en såkalt chaiselongue-del, men det blir liksom ikke helt det samme. Positivt innstilt som jeg er gir jeg likevel sofaen sjanse etter sjanse, og det er som oftest der jeg tilbringer mye av kvelden, mens jeg leser oppbyggelig litteratur eller dagsferske aviser. Men ikke igår. Ånei, du. Igår bestemte jeg meg nemlig for å henge opp noen bilder i gangen, en gang som helt siden jeg i vanvare forvandlet den til et lakserosa minihelvete da vi pusset opp huset, har manglet de bildene det var meningen skulle bli hengt opp for to år siden. Og igår var altså tiden kommet. Selvfølgelig burde jeg ha mistenkt at det bød på visse problemer, for det er jo ikke alltid så lett å slå i spikre i veggen som man kunne tro. Og jeg kom da også med et par uartigheter mens jeg jobbet. Men selv om min kone måtte trå til nå og da med en hjelpende hammer, så er jeg i grunnen fornøyd. Bildene er oppe, og det er en mye hyggeligere opplevelse å trekke støvlene på når man nå skal ut.

Verre gikk det med kontoret, som ligger i annen etage. Helt siden vi flyttet inn har vi hatt planer om å sette en rød lenestol der oppe, slik at jeg uforstyrret kan lese selv om minstemann ser på Thomas-toget eller Handy Manny. For selv om jeg innser at jeg kan plukke opp et og annet fra sistnevnte, så synes jeg rett og slett barnefilm-dvder kan virke direkte demotiverende på humøret. Uansett, denne røde lenestolen ble med en ikke ubetydelig mengde stønning og pusting slept opp trappene, og forsøksvis båret inn på kontoret. Men nei. Døren var for smal. Min kone, som jo er et svært praktisk menneske, fant etterhvert ut at man kan hekte døren av krokene, og vi også gjorde dette. Men med dét uventede resultat at lenestolen nå står på plass, men døren, ja den får vi aldri i verden på igjen. Så nå er jeg dømt til å høre tipsene fra Handy Manny, selv oppe fra kontoret.

Skjebnen ler ironisk.

..den kommer susende fra Napoli med tog

Jeg er som kjent ikke så begeistret for vinteren. Det har jeg aldri vært, men i de siste årene har det bare blitt verre og verre. Jeg er så utrolig lite sjarmert av snø og skiføre, appelsiner og kvikklunsjer i det fri, og jeg lengter bare til alt drypper vekk i en eneste vårflod, og at vinteren aldri kommer tilbake. Er det én ting som er sikkert, så er det at vinteren kommer tilbake. Men er det en annen ting som også er sikkert, så er det at vinteren forsvinner igjen, og vi er nå tross alt kommet så langt at vi kan begynne å se litt arrogant og overlegent på all snøen omkring oss og tenke at dens dager er talte. Vinteren kan herje med oss en stund til, javel, men så er det også slutt. Dag Frøland skrev en gang en tekst som het Om fjorten dager kommer våren til Firenze, som handlet om håpet om en ny vår, og at den startet langt nede i Europa et sted og kom til oss med togets fart. Det var bare å holde ut litt til. Og om fjorten dager kommer faktisk våren til Firenze, så nå er det i grunnen bare for kulde og snøpakk å forberede seg på å kapitulere. Overført til annen verdenskrig, av uvisse årsaker må jeg innrømme, kan vi si det slik: vi er i 1944, krigens vinner er allerede kåret, han må bare .. vinne først, før alt er over.

Og der har du oss idag. Våren er kåret som vinner. Den må bare vinne først.

Da skjønte alle dyrene at nå var festen over

Gårsdagens middag bestod av klassisk prosciutto e melone til forrett og en knallsterk fiskesuppe med foccacia til hovedrett. Jeg elsker normalt hvitvin, men jeg må innrømme at jeg har et noe anstrengt forhold til altfor søt riesling. Og hva hadde den stakkars stipendiaten fått med seg fra Vinmonopolet om ikke akkurat dette? Det er riktignok riesling som anbefales til sterk fiskesuppe, jeg har merket meg det, men jeg kan umulig tenke meg at det skal virke som om vi drikker dessertvin til hovedretten? Noen vin-connoisseur er jeg allikevel ikke, så jeg holder alle muligheter åpne. Jeg vet bare at når jeg må døyve vinsmaken med potetgull med salt og pepper og en gin tonic mens vi ennå sitter tilbords, så er vinen for søt. Stipendiaten hadde ikke helt den samme motforestillingen mot det søtlige, og drakk villig vekk. Desserten bestod av sjokoladeis med browniesbiter og Oreo-cookies ved siden av, akkompagnert av x antall esprosso og likør, eller cognac for dem som foretrakk det. Som alltid når min madame, stipendiaten og jeg er samlet til middag gikk passiaren muntert og ihvertfall borderline dannet, og stemningen var på topp hele kvelden igjennom, helt til stipendiaten i henhold til sedvane sovnet på sofaen mens jeg nippet til drinken, twitret og så Stjärnorna på Slottet på nett-TV.

Ingen skal si at ikke vi har rutine på helgekosen. God søndag!

Rike kontraster

Vi bor i et rart land.

På den ene siden er vi så politisk korrekte og opptatte av at ingen skal være likere enn andre, at ingen synes det er rart at begge de to ansvarlige ministrene for Maria Amelie-saken er i pappapermisjon. Her til lands er det "verdens" mest naturlige ting at en minister tar pappapermisjon, og jeg er kanskje litt politisk ukorrekt når jeg sier at det for meg høres helt unaturlig ut at en person med den øverste politiske myndighet kan melde seg fullstendig ut fordi man skal ha barn. Ja jøss, man skal ha ferie og alt det der, men når man er på ferie kan man avbryte og komme seg raskt inn i saker, og det er vel tross alt slik at når man er på toppen av en politisk system i en relativt kort periode, så gjør man offer i forhold til privatlivet. Jeg ville ihvertfall ikke reagert dersom en politiker sa at han valgte å gå av fordi hans kone ventet barn. Da kunne en annen mer eller mindre dyktig politiker tatt over, både mor og barnet hadde sikkert blitt fornøyd, og Norge kunne sove trygt om natten. Mens stort sett hele politikerstanden og halve befolkningen raser over utkastelsen av Maria Amelie, og det debatteres heftig på både den ene og den andre siden, sitter begge de ansvarlige ministrene nå helt skjermet, og som professor Hege Skjeie idag skriver på kronikkplass i Dagens Næringsliv, de trekker sikkert et lettelsens sukk.

På den annen side har vi politikere som synes det er "en hån mot veldig mange" at det i Fredrikstad kjøpes inn to hus for til sammen 5,6 millioner kroner for å huse åtte mindreårige innvandrere. Det er gruppeleder for Fremskrittspartiet i Fredrikstad, Bjørnar Laabak, som sier dette, og det overrasker vel ingen at det nettopp er Fremskrittspartiet som forfekter et slikt syn. I tillegg til huskjøpene, som er gjort til normal markedspris, skal det brukes penger på tilpasning og arbeidskraft for selvfølgelig å passe godt på barna som bor der. Det er ikke Fredrikstad kommune som betaler dette, så Laabak mener han forsvarer rikets tilstand når han nå står frem som motstander av prosjektet. Hva slags boliger han mener innvandrerbarna burde hatt istedet for to i norsk målestokk helt normale hus, sier han ingenting om, men vi kan tenke oss at innvandrerbarn ikke skal ha det så bra (selv ikke etter å ha vært igjennom nød og lidelse), når det tross alt finnes plenty av gode, gamle nordmenn som også trenger sosialboliger.

- Jeg ser at folk reagerer på utsagnene mine fordi dette dreier seg om barn som får hjelp av barnevernet, sier han til Fredriksstad Blad. Ja, Laabak, det er ikke så dumt resonnert.

Og har man først tenkt så langt, så synes jeg man like godt kan stoppe der og la det stå til. For lever vi i et land der en minister kan pakke snippesken sin for en stund og overlate departementet til en vikar, så kan vi etter min mening koste på oss å behandle barn som ikke er født inn i det som på Frp-språket kalles "VERDENS RIKESTE LAND", med den respekten og verdigheten de fortjener.

Illustrasjonen er laget av Gerard Alsteens.

Fransk løsning

Dagens mediekommentar. Jeg er som kjent ganske storvokst, og det har det aldri vært noe spesielt tvil om. Selv om kundene i banken jeg jobbet av og til kunne si at de hadde snakket med "han kraftige", eller til og med "han med de brune brillene" så mente de egentlig "han fete, vet du, du kan ikke ta feil". Det har for meg aldri vært særlig vanskelig å få i meg den maten jeg trenger, tvert i mot har jeg fått i meg en liten tanke mer. Hver dag. Jeg kan derfor ikke helt sette meg inn i situasjonen til toppidrettsutøvere, som hver dag må tenke på hva de spiser, og som faktisk må spise massevis av mat for ikke å gå ned i vekt, på grunn av det høye energinivået. En helt fjern problemstilling, faktisk! Jeg vet ikke engang hva slags idrettsmann jeg skulle vært. Eller jo, jeg vet strengt talt det. En sumobryter, selvsagt. Det kunne faktisk ha vært noe, om det hadde vært et sumo-miljø i Norge? Hva vet jeg, kanhende er det også det. Men for min egen del får det bli i et annet liv - den eneste idretten jeg har tenkt til å dedikere livet mitt til er nemlig croquet. Men nok om det.

Jeg leste i VG Nett idag at langrennsløperen Therese Johaug har sett seg nødt til å avvise at hun har spiseforstyrrelser, selv om hun nok må "innrømme" at hun har gått litt ned i vekt. Hun synes det er vanskelig å få i seg massevis av mat, står det, og det skjønner jeg godt; det er tross alt årevis av trening som gjør at jeg er der jeg er idag. Jeg må jo si at det er ganske trist at disse langrennsjentene er nødt til å forsvare vekten sin fordi de har gått ned noen kilo, mens vi andre får påtvunget dårlig samvittighet hver gang NRK sender Puls på fjernsyn. Nei, jeg sier som den stakkars feilsiterte Marie Antoinette, og jeg undertreker at dette gjelder oss alle, det være seg potensielle sumobrytere eller smale langrennsløpere:

La dem spise kake!

En passende ung mann

Jeg har vært medlem av Høyre siden Gro Harlem Brundtland gikk av som statsminister i 1996. Jeg hadde frem til da alltid vært tiltrukket av partiet, men som barn og tidlig ungdom hadde jeg alltid hatt sansen for landsmoderen, om enn ikke politisk så ihvertfall for hennes personlighet og stil. Jeg fikk meg derfor aldri til å meg til å melde meg inn i noe annet parti, selv om det ikke på noe tidspunkt var snakk om å være medlem av Arbeiderpartiet. Det fikk være grenser, selv da. I 1994 var jeg, som partipolitisk uavhengig frisk ungdom, ivrig EU-tilhenger. Den saken gikk jo som den gjorde, og da Ja-siden tapte bestemte jeg meg for å gå med en button på jakkeslaget i ett år - det var en svart button med påskriften «1 år i sorg». Det varte et par uker.

De alvorlige menn

Jeg kan ikke så mye om å drive et land, og jeg driver heldigvis bare denne lille bloggen. I tillegg til jobben min da selvsagt, men i forhold til å drive et land blir jobben min ganske beskjeden. Men altså, om denne bloggen hadde vært et land, og jeg hadde hatt stort behov for arbeidskraft og ressurssterke mennesker, hadde jeg da kastet ut folk som kvalifiserte? Jeg hadde kanskje, forhåpentligvis må man vel si, hatt et regelverk å følge. Men dersom en slik ressursperson hadde brutt regelverket til blogglandet mitt, hadde jeg gjort det smarteste i å kaste henne ut? Nei. Og ihvertfall ikke et uforbeholdent "ja".

At Norge nå har bestemt seg for å kaste ut Maria Amelie synes jeg er merkverdig. Ikke fordi det er uforståelig at hun har brutt reglene og dermed ikke kvalifiserer til et liv som nasjonal lottomillionær, men fordi vi i Norge trenger slike som henne, folk med pågangsmot, arbeidsvilje og ressurser. Maria Amelie er en person vi vil ha. Derfor er det merkverdig at vi har et stivbent asylregelverk som gjør at dette er mulig, som gjør at asysøkere ikke får vise hva de er gode til før de blir avvist og kastes på dør.

Jeg sier som partifelle Øystein Eriksen Søreide gjorde på Twitter:

Hva er forskjellen på en maskin og et system bygget på regler uten unntak? Jeg ser ingen.

Ny forretningsidé - tap masse penger!

TV 2 sender nå sin tredje sesong av Korslaget, til mer eller mindre glede for 600.000 seere. Hvordan et slikt konsept kan selge tre sesonger på rad er mer enn jeg forstår, men nå har jo TV2 et noe mer tabloid format enn jeg normalt setter pris på. Det er ikke så ofte det kommer programmer om franske konger og gamle revyartister der akkurat, så det beste man i mitt tilfelle kan gjøre istedet er vel kanskje å lese en god bok. Og ja, for dem som lurer, jeg holder fremdeles på med Ayn Rands De som beveger verden. Den er jo lang!

Det er ihvertfall ikke TV2 som beveger verden, og i dagens VG Nett
mener markedsføringsguru Trond Blindheim at de har blitt lurt til å snikproduktplassere russeutstyr fra ulike tilbydere av denslags. Jeg sier denslags, for den gang jeg var russ ikledde jeg meg selvsagt mitt festligste skrud, og nedlot meg ikke til å sprade rundt i rød kjeledress. Uansett, TV2 avviser det hele, og sier de ikke er blitt sponset, siden de faktisk betalte for produktene. Dette setter jo en liten spiss på det hele, at at de faktisk har betalt et firma for deretter å gi dem gratis reklame i beste sendetid.

Mot normalt!

Lille speil på veggen der

I fjor sommer kjøpte vi en Nespresso-maskin. Det var et impulsluksuskjøp, fordi både jeg og min kone hadde fått en dille på islatte, og det føltes veldig deilig å plutselig kunne lage dette hjemme. Det er ikke den største maskinen, heller kanskje den minste, men allikevel, følelsen av luksus er absolutt til stede hver gang jeg trykker på den. Jeg trykker på den ofte. Jeg liker Nespresso-maskinen veldig godt, og jeg bruker den hver dag. Jeg er nemlig ikke så veldig begeistret for vanlig norsk trakterkaffe, noe som unektelig er en ulempe, for det er jo det man får overalt, og spesielt på jobben. Folk er mer eller mindre gale etter det, og kan drikke kopp etter kopp, men jeg vil aller helst ha en dobbel espresso med melk om morgenen, en typisk café au lait, og en vanlig espresso etter middag. Da er jeg fornøyd. Er jeg snobbete eller bare kontinental? Eller er det i Norge to sider av samme sak? Det skal sies at jeg alltid har likt snobberi, helt siden jeg var barn. Jeg var en av dem som ble kalt "soss" på skolen, og jeg var i grunnen helt komfortabel med det, ja faktisk litt smigret. Selv etter at jeg ble overvektig, eller fet som det strengt talt kalles, har jeg vært snobbete, selv når det gjelder fedmen. Siden slutten av 1990-tallet har jeg vært president i Volumkameratene, foreningen for dem som veier over 0,1 tonn. Dette er nesten like lenge som jeg har vært medlem av Høyre, for å sette det i perspektiv. Vi har ikke alltid hatt like mange medlemmer, men jeg har stått last og bram med foreningen i all slags vær, og stolt smykket meg med tittelen.

Jeg sa til bloggrådgiveren min her om dagen at man jamen blir litt selvopptatt av å blogge. Ja, hun hadde lurt litt på det der, sa hun, om det var slik at man ble selvopptatt av å blogge eller om det var selvopptatte mennesker som faktisk begynte å blogge? Og når jeg ser tilbake på mitt unge liv, så har jeg kanskje vært mer enn gjennomsnittlig interessert i meg selv en god stund. Og det hjelper jo ikke når man flere ganger daglig sjekker leserstatistikk, tilbakemeldinger, Twitter, antall følgere et cetera, for å se hvor mange som hver dag følger med på hverdagslivet mitt. Jeg er ganske sikker på at Napoleon hadde blogget, dersom han levde idag. Så til alle fete mennesker der ute med litt dårlig selvtillitt: Det er ingen grunn til å subbe med hakene og ikke å føle seg ovenpå bare fordi man veier litt i overkant. Snarere tvert i mot! Det er jo så mye mer av oss å dyrke.

Jeg deler kontor med en myndig morsfigur i sekstiårene, og hun kan si til meg, for eksempel når jeg knytter skjerfet i halsen - Du er jålete på de merkeligste ting, du. Og når vi får besøk på kontoret og det har gått en stund sier hun, pekende på meg, - Han er fryktelig forfengelig, skjønner du, selv om han ser ut som han gjør.

Og der har du liksom meg.

Rybak - en nasjonal vinglebøtte

Jeg bare måtte ta en mediekommentar til. Min nye twittervenninne og bloggkollega i Magnhilds Antiblogg hadde her forleden en virtuell kulturgalla på bloggen sin, i protest mot den plassen idretten får i norsk offentlighet. For ja, det er jo endel. Det var mange som fikk sin velfortjente pris der, men jeg vil spesielt trekke frem Alexander Rybak. Han fikk prisen for "Årets forbilde", med følgende begrunnelse: "Irriterende smågutter som er overalt hele tiden uten å være spesielt bra, burde flytte til Sverige. Det har Alexander gjort, og det vil juryen berømme han for. Juryen håper dette skaper presedens," skriver hun. Tweeds stiller seg selvsagt bak denne begrunnelsen, selv om vi her i gården nok ville skrevet "ham". Uansett.

Så kan vi lese at VG Nett, hvem andre, idag melder om at Rybak, tydelig usikker på hvilket land han skal satse på, skal delta som pauseinnslag når årets første delfinale i MGP går av stabelen nå til helgen. Han har med dette brutt karantenebestemmelsene, og jeg håper prisen trekkes raskt tilbake.

Taktisk legefeil i fylla

Dagens mediekommentar. Ihvertfall foreløpig. Denne gangen har VG Nett snappet opp en sak fra min egen hjembys Fredriksstad Blad, om den hissige legen som i fylla ble nektet adgang til utestedet Jacob Aall. Han (legen) truet dørvakten med at dersom han (dørvakten) ble sendt på sykehus en gang, så skulle han (legen) sørge for at han (dørvakten) ikke fikk hjelp. Denne legen hadde nok glemt at man fanger flere fluer med honning enn med eddik.

Han skulle selvfølgelig heller lokket med legesprit og ti prosent kickback på alle pasienter dørvakten klarte å sende til legevakten.

L'Esperance - å lengte til Paris

I forrige uke skrev jeg om stipendiaten som selve personifiseringen av fristelse i livet mitt, fordi han peker ut så mye jeg kunne tenke meg av ting å bruke penger på. Nå senest altså Paris-tur. Det så faktisk lenge ut som om alt skulle gå i vasken, på grunn av en dryppende kjøkkenkran, og jeg hadde egentlig belaget meg på å bli hjemme. Ja, jeg skulle riktignok til Paris senere på året, men akkurat nå hadde jeg avfunnet meg med at det heller ble en liten oppgradering av garderoben før vårstemningen slår ut på glasiene for fullt. Men så med ett, som ved et deus ex machina, løste alt seg. Sent igår kveld ble billettene bestilt, og vi setter nesen mot Paris om et par måneders tid. Dette er pilgrimsferd, mine venner, dette er stort, dette er hellig.

Vi skal være der i tre dager, noe som egentlig er passe, for da får man bare såvidt stilt lengselen, samtidig som man ikke vil hjem. Det vil si at man fortere kommer tilbake dit, fordi man maser på omgivelsene ustanselig. Dette prinsippet lar seg også overføre til andre deler av livet, så ja, bare hyggelig å kunne hjelpe. Bildet dere ser er tatt nettopp i Paris, på en svært sjarmerende liten bistro ved navn l'Esperance, som vi fant etter å ha travet rundt en stund på jakt etter et sted å spise. På l'Esperance fikk vi et helt ekte møte med lokale franskmenn og det franske hverdagslivet, i tillegg til velsmakende måltider og god drikke, selvfølgelig. Hvor vi skal spise når vi kommer tilbake, er jeg ikke sikker på, men jeg skal ihvertfall bruke en god del tid på Internett for å forberede meg. Noe jeg helt sikkert vet er at jeg skal spise på en østersrestaurant ved Montparnasse, som nemlig er en av de tingene stipendiaten har fristet med. I tillegg håper jeg at noen av mine dannede lesere legger inn noen Paris-tips.

Ha en god tirsdag!