Josef og hans brødre

Over halvveis inn i den påfølgende boken jeg begav meg i kast med tenker jeg det kan være på sin plass å informere den interesserte leser om at jeg nå, etter å ha definert meg som leser av romanen i det minste vekselsvis i omkring syv år, har lest ut Thomas Manns Josef og hans brødre. Da dette inntraff søndag aften var det nesten som om den velkjente småpratingen fra en kjær venn plutselig forstummet og gjorde alt ganske stille. Alt var selvsagt ikke i virkeligheten ganske stille, fremdeles var det lyder i huset fra fjernsynsapparat og oppvaskmaskin og fra mennesker og de av kulde knakende husvegger, lyder som jeg ikke lenge før hadde irritert meg over, men som stillheten fra den oppholdte småpratingen nå likevel nesten overdøvet. Første gang jeg forsøkte meg på Josef og hans brødre var på en campingplass i Sverige, kanskje ikke et sted hvor Thomas Mann oftest blir lest, men hva vet vel egentlig jeg om å felle dom over hvor folk leser sine bøker, og i solsteken på den ekstra varme sommeren det året hakket meg igjennom et vanskelig og intrikat høysvensk, det var altså en svensk oversettelse jeg hadde fått fatt i, uten mer hell enn at jeg neppe kom mer enn hundre sider på vei. Tross motstanden boken gav fortryllet den meg med sitt elegante språk og nesten likegyldige forhold til om jeg forstod noe av hva den fortalte meg eller ikke, og jeg vil ikke se helt bort fra at dette i høy grad var en medvirkende årsak til at jeg ikke klarte å legge den fra meg helt, men tvert imot definerte meg som en leser av Josef og hans brødre mens jeg i virkeligheten bare strøk hånden over bokryggen eller betraktet den på sin plass i de ulike bokhyllene som var dens hjem i de årene det her er snakk om. Når jeg sier «lest ut» istedenfor det minst like vanlige «lest ferdig» er det ganske bevisst, siden jeg i en blanding av sympati og solidaritet med leserne av den samme romanen på 1940-tallet, som nødvendigvis måtte vente flere år mellom hver av de fire bøkene Josef og hans brødre består av, og som av denne grunn må tenkes å ha lest bokverket flere ganger for å få den nødvendige følelsen av kontinuitet i historien, ikke føler meg helt ferdig. Det ville vel kanskje også vært en tanke overmodig å tenke seg at det forfatteren iløpet av de drøye 1200 sidene forsøkte å meddele meg ikke skulle ha blitt en smule forringet, det være seg utelukkende på grunn av mine egne feil og svakheter som leser eller også kombinert med de forstyrrelser som lyden av fjernsyn og oppvaskmaskin og mennesker og de av kulde knakende husvegger en gang fører med seg, og at jeg nettopp derfor om ikke altfor lenge bør lese romanen fra begynnelse til slutt enda en gang. Dette gir også næring til håpet om at den velkjente småpratingen fra den nevnte vennen, som jo kun er et bilde på de tanker og assosiasjoner historien om Josef og hans brødre og ikke minst de omstendigheter disse levde under og som Thomas Mann i sin visdom og fra sin grav fremdeles formidler til sine lesere, vedvarer etter et bare et lite opphold. Ja, allerede når jeg skriver dette, fire dager etter at det ble stille, kan jeg høre at praten liksom begynner igjen og at jeg fremdeles, litt etter litt tar meg i å undres over hvordan det hele ender.