Før sommeren innledet jeg et nytt kjærlighetsforhold. Som kjærlighetsforhold flest oppstod det ganske impulsivt, selv om jeg riktignok ikke kan underslå at en viss avstandsforelskelse over tid underlettet avgjørelsen i tidens fylde. Typisk for mennesker er at vi elsker her og nå; om man elsker én eller flere samtidig, så er det likefullt i hovedsak nåtiden oppmerksomheten opptar. Vi elsker idag, aldri har vi vel elsket som idag.
Jeg hadde en sykkel fra før, og jeg elsket den. Riktignok, i lyset av den livsvisdom jeg sitter med nå, elsket jeg den ikke like høyt som jeg elsker den nye. Ingen elsket vel sin forrige like mye som sin nåværende, og den fremtidige er det ennå ikke rom for i mulighetenes verden.
Jeg hadde en sykkel fra før, og jeg elsket den.
Men da jeg så og deretter kjøpte den nye, bestemte jeg meg for å la den henge på verkstedet en liten stund til jeg hadde fått bestemt meg om den skulle repareres eller ikke. Der henger den ennå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar