Wo die Moral wohnt, wohnt auch gleich das Laster, sang Marlene Dietrich ettertenksomt men gjennomtrengende utover i bilen, der vi kjørte en lørdags aften fra K60, kultursalen med det anspråksløse navnet i den nye bydelen ute på det gamle verksted-området, og over mot byen igjen etter å ha vært på et teateterstykke som i Fredrikstad-målestokk må kalles utenom det vanlige. Berlin, Berlin, du bist mein Publikum, fortsatte hun.
Det må sikkert kalles utenom det vanlige i Fredrikstad-målestokk også, at tyske cabaretviser fra svunnen tid skraller ut i bilen på vei hjem fra teater, men for det første har vi to i bilen langt på vei blitt fortrolig med å henfalle til det litt kuriøse hva musikk og populærkultur angår, og for det andre stod musikken på en noe barokk måte til teateropplevelsen og passet derfor inn i helheten. Eller sagt på en annen og kanskje enklere måte; for oss var det ingenlunde så underlig som det ville vært for andre.
Hadde teaterstykket blitt satt opp i Berlin ville det kanskje ikke kunne kalles utenom det vanlige. Ikke nettopp i Marlene Dietrichs Berlin (dog også i Marlene Dietrichs Berlin), men i det moderne Berlin der man forholder seg til kunst på en dagligdags måte, og der man i større grad oppsøker nye opplevelser, eller hvor kunst i større grad oppsøkes i sin alminnelighet. For var det ikke nettopp et lite stykke Berlin, et lite stykke av den store kunsten som ble utspilt?
Vi var kanskje 30 i salen. –Det skjer faktisk mye her i byen, men det er ikke kultur for å gå ut, uttalte en av skuespillerne til avisen før urpremieren. Faktisk. Ligger ikke hele kulturetatens raison d'être, hele byens potens i dette lille ordet? Enten må vi bytte ut byen, eller vi må bytte ut publikum.
Teaterstykket, «I Ilden», handlet om tre brødre som møttes i sin fars 60-årsfest, og som ikke har hatt spesielt god kontakt opp igjennom årene. Handlingen utspiller seg i en badstue etter festen. Men hva betyr det? Alt dette visste jeg på forhånd, mens jeg ante mindre om at vi skulle få helt førsteklasses kunst utspilt foran øynene våre en lørdagsaften i november. Ordene var akkurat det de skulle være. Skuespillerne var resten. På K60. Das ist Berlin, wie's weint und wie es Lacht.
Resten av byen fikk Lottotrekning og Stjernekamp. Vi andre stakk til Berlin.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar