How to be a parisian wherever you are het en bok jeg kjøpte i Paris forrige uke. Boken var ikke til meg, tipsene i den forutsetter dessverre at man er kvinne, men likevel tiltrakk tittelen meg. Er det ikke dypest sett det man vil? Er det ikke egentlig et livsfilosofisk spørsmål? Kan du ikke dra til Paris, må Paris komme til deg.
Problemet er selvsagt at kun Paris er Paris. Hvordan kan man være pariser når man sitter i en mellomstor norsk by med vinteren tre kvarter unna? Man leser om det, selvsagt. Att lesa, nemlig, är att resa. Det stod på en reklameplakat for en svensk bokhandel jeg besøkte i sommer, og tenk at slik kan man via en svensk bokhandel få Paris hjem i stuen selv i en norsk småby.
Eller via Tweeds. Jeg har nettopp besøkt Paris og gjort byen by mouth. Jeg kunne fortelle historier som gav deg vann i munnen. Om den lille Café de la nouvelle Mairie i femte arrondissement som serverer en foie gras man skulle tro var en inkorporert del av nytelsessenteret i hjernen, eller en liten østersrestaurant i første arrondissement som egentlig bare er en fiskebutikk med tre bord, hvor man til lyden av måkeskrik og bølgeskvulp (selv i Paris ønsker man nemlig at man var et annet sted) kan nyte et glass chablis og slurpe i seg tolv små biter av himmelriket. Eller den lille fiskerestauranten i rue de Seine hvor man takknemlig og pastisdrikkende vil vente på bord i tredve minutter, fordi så trivelig går det faktisk an å ha det mens man venter.
Jeg kunne vist bilder av det, hadde jeg hatt evner og anlegg for bildetagning, eller i det minste et dugende kamera for hånden, men det ville nok ikke hjulpet. Man blir visst ikke pariser av å se andres bilder eller lese en tekst.
Jeg tror ikke man blir pariser om man bader i fransk kaffe, te, sigarer, viner, foie gras, omelette naturelle eller østers heller. Men det er deilig å forsøke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar