Nå og da kommer en slik uheldig raptus over meg, da jeg skal forsøke å leve så moderat som mulig. Nå ligger det jo i ordet moderat at man ikke skal overdrive i den ene eller den andre retningen, og jeg tenkte derfor at denne gyldne middelvei kunne være noe for meg? Så dårlig kjenner en altså seg selv. Selve min filosofi er at man skal hygge seg ekstra i hverdagen slik at den ikke blir trist og grå, og nå som jeg lever såkalt moderat ser jeg klart og tydelig hvor grå den blir. Det finnes ingen gylden middelvei. Det finnes lykke og det finnes ulykke. Moderasjon er ulykke, det kan jeg etter fire lange dager konkludere med. Jeg søker en viss trøst i at man kanskje bare må over en bakketopp, så går ting litt bedre etterhvert når man har kommet skikkelig igang, men foreløpig er jeg negativ til hele prosjektet. Rent bortsett fra at det er godt for karakteren, og at det strengt tatt bør tiltale alle Høyre-folk å leve moderat, for det er jo nettopp moderate vi skal være. Jeg liker å se ting på et litt høyere nivå, og ingenting er vel bedre når noe er godt for karakteren. Rent ideologisk tiltaler det meg altså, dette grå og triste livet med mosjon, sunn mat og bortfall av god drikke - nå gjelder det bare å sette fristelsen ut i praksis.
Jeg kjøpte joggesko igår, vel å merke ikke for å jogge, men for at mitt store corpus skal kunne bevege seg en tanke lettere på asfalten når jeg renner avgårde. Jeg er på bunnen, som betyr at det bare kan gå én vei: Jeg må vente til raptusen gir seg og jeg kan slappe av igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar