Kolonialen og libertineren

Etter et seks timers seminar hos Rikantikvaren, hvor Fredrikstad og dens borgeres beste som vanlig satt i høysetet, var tiden endelig inne for å tenke litt på meg selv. Som vanlig når jeg endelig tenker på meg selv er mat og drikke involvert i ikke ubetydelige mengder, og derfor gikk turen for første gang til den lille og svært sjarmerende restauranten Kolonialen i Sofies gate, etter anbefaling fra en god venninne med sansen for livet og kunsten og sjarmerende spisesteder.

Der serverte stedets innehaver foruten en eksotisk gin & tonic en rekke chilenske tapasretter, hvorav min favoritt nok var det på stedet bakte maisbrødet med tilhørende aioli og en svært smakfull ceviche hvis likhet med min egen pico de gallo var inspirerende, idet fisken lå badet i en blanding av lime, koriander, løk og tomat. Et lite tips til kokkene, der altså.

Gangen inn til toalettet samt selve toalettdøren var sjarmerende. Toalettet var, vel. Sjarmerende usjarmerende.

Man kan ikke sitte på Bislet hele kvelden, og da er Operaen alltid et godt alternativ. Der viste de Don Giovanni, en av mine desiderte favoritter, hvor en stødig Espen Langvik i tittelrollen, en som alltid yndig Silvia Moi som Zerlina og en mesterlig Alexandra Deshorties i rollen som den antastede Donna Anna utmerket seg som aftenes høydepunkter, ja i tillegg til en forfriskende fargerik scenografi. Det kan man ikke alltid si om Den norske Opera & Ballett.

Oppsummeringsvis, en god dag for livet og for kunsten.