Jeg hadde engang en kollega som ved første streif av sol inntok maten sin utendørs på den store takterassen i tilnytning til kantinen vår. Det kunne være kaldt, for det var det samme for henne om det var februar eller juli; sålenge det fantes en liten plett å varme seg på fant hun den, mye lik en katt som alltid finner det et sted å varme seg. Hun satt der med kaffen sin og sjokoladen sin eller kanskje yoghurten sin og var et øyeblikk fornøyd. Hun lengtet etter varme. Hun lengtet etter Paris.
Jeg tenkte på henne da jeg tok slo opp fluktstolen på det våknende gresset utenfor huset vårt og satt skammelen fra entréen som et kaffebord ved siden av, til almenn forlystelse for naboer og forbipasserende mosjonister. – Der sitter en mann som lengter etter våren, tenkte de nok eller kanskje de til og med sa det til hverandre, om de var to. Det var selveste påskedagen og jeg følte det nesten som var jeg også stått opp på ny.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar