Våren kommer innenfra. Det vil si, våren kommer også innenfra. Det har den alltid gjort, og hadde det ikke vært for det faktum at våren kommer innenfra, ville det tatt lang tid før våren i det hele tatt kom. Våren innenfra kommer først. Derfra sprer den solskinn og glede, som for eksempel når man ser en krokus som stikker opp fra sneen eller når solen varmer ekstra på en benk i Gamlebyen, altså lenge før det er noe særlig solskinn og glede å spre. En krokus i sne er jo om man tenker over det egentlig bare deprimerende, og solen skinner på benker i Gamlebyen stort sett gjennom hele vinteren. Disse små, i seg selv nøytrale og altså til dels på grensen til deprimerende fenomenene blir tolket av desperate sjeler i lyset av en innvendig vår, og blir dem til glede. Etterhvert kommer også våren utenfra, og dette er viktig, for det er en klar forutsetning for de fremtidige innsidige vårer at våren utenfra faktisk kommer dem i møte og dét i rimelig tid. Hvis ikke vil en enslig krokus som stikker opp av sneen bare bli en deprimerende påminnelse om at sne omgir oss i syv måneder av året, og at vinteren sakte men sikkert vil tære bort hver eneste spire som måtte forsøke seg. Våren utenfra og våren innenfra må altså jobbe sammen. Når man kommer til en fredag i midten av april er det begrenset hvor lenge den innvendige våren klarer seg uten næring utenfra. Joda. Man kan fylle på med dekkede bord, blomster, synge vårsanger og tenke positivt, men når det er april og det stadig faller sne på utsiden, da dør til slutt den innvendige våren. Dette er noe den utvendige våren etterhvert bør tenke over og ta innover seg. Det handler rett og slett om å samarbeide.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar