«Bare ta og riv det ned»

Min oldemor, som arbeidet som kokk på et aldershjem og bodde på Sinsen i Oslo, eide en gang et middagsservise fra Egersund Fayancefabrik. Etter at hun døde gikk det i arv til min mor, som i sin tur gav det til meg. Serviset har ingen høy verdi i seg selv, forleden fant jeg en tallerken på et loppemarked og betalte knappe tyve kroner for den, men for meg har det likevel en verdi. Affeksjonsverdi kaller man det visst, fordi det knytter seg en bestemt følelse til det. Serviset er forbindelsen mellom min oldemor og meg, og i det perspektivet er det uvurderlig.

Dessuten er det vakkert. Gamle ting er som regel det, på sitt upraktiske vis. Det er bare det at det nettopp er upraktisk, og folk flest har en iboende motforestilling mot upraktiskheter. Den stikker dypt, mye dypere enn viljen til å bevare forbindelser til fortiden og mye dypere enn viljen til å ta vare på det vakre. Derfor ble gamle vinduer i Gamlebyen en gang byttet ut med husmorvinduer, og derfor ble det også asfaltert i brostensgatene. Ja, ser man på byen vår som helhet er det et under at bygningene i Gamlebyen fremdeles står. Det kunne endt som med Nygaardsgaten, der den lave særpregede trehusbebyggelsen ved hjelp av rivning og branner etter hvert ble erstattet av praktiske betonghus i diverse gråsjatteringer.

Under hver betongkoloss i Fredrikstad ligger ruinene av en vakker trevilla som Arbeiderpartiet har revet, pleier jeg å si. For spøk selvsagt, slike ting kan man ikke si på fullt alvor i Fredrikstad. Dessuten er det ikke helt sant, for viljen til å være praktisk og til å jevne forbindelsen med fortiden med jorden har dessverre en tendens til å springe på tvers av partigrensene her i byen. Nå og da har jeg mitt svare strev med å få også mitt eget parti til å innta konservative standpunkt.

Ta Det norske Cheviotspinderi ved Nabbetorp, for eksempel. Bygget er det eneste gjenværende av sitt slag, en ekte forbindelse til fortiden. Likevel var det politisk flertall i bystyret for å mene at bygget var upraktisk og måtte rives. Deretter skal det delvis bygges opp igjen, for utbygger vil så gjerne bevare et historisk sus (sic!). Eller Vaterland, der man nå skal bygge igjen den historiske forbindelsen mellom festningsbyen og den gamle forstaden med moderne hus. Går vi lenger tilbake finner vi rivningen av selveste Arbeiderforeningen, praktbygget i sentrum som var hele byens kulturhus. Er det kultivert å rive et kulturhus for å gi plass til et matsenter? Slett ikke. Men det er praktisk. Et kulturhus skal byen forøvrig atter få, på Værste. Vel å merke etter at man først har revet og siden bygget opp en kopi av den gamle verkstedhallen.

Et betimelig spørsmål er selvsagt hvorvidt det å bygge opp kopier av gamle hus i seg selv er så ille. Når det er pent. Når det er moderne. Og når det er praktisk. Hvor stor betydning har det at noe er ekte? Bygningene som står igjen er forbindelser med fortiden, slik serviset til min oldemor på Sinsen er det. Det er dette autentiske som er interessant og som representerer en verdi i seg selv. Kopien mangler dette. Hva sitter man igjen med om man river gamle fasader og bygger opp nye? Ingenting annet enn kulisser. Praktiske og sjelløse kulisser.

Et skråblikk på bevaringsmyndighetene er interessant i denne sammenheng. Det er nemlig en utbredt misforståelse at fylkeskonservator og riksantikvar representerer en slags yttergrense for hva man kan tillate seg å finne på av endringer og utbygginger. Kommer det ingen protester, kjører man bare på. Er det ikke grunn til å rope et varsko, i en by hvor politisk fredning av Kongstenhallen synes viktigere enn å bevare Kongsten fort, og når bevaringsmyndighetene reduseres til en pute som historieløsheten kan hvile på?

Tilbake til affeksjonsverdien og min oldermors gamle servise. Det selges på loppemarked for tyve kroner pr tallerken. For meg er det imidlertid uvurderlig. Likeledes bør Cheviotspinneriets egenverdi være meget høyere for Fredrikstads borgere enn for Riksantikvaren. Om Fylkeskonservatoren blåser i at vi bygger igjen området mellom Vaterland og Gamlebyen, så bør det fremdeles være i vår interesse å ta vare på det som er autentisk i vårt eget nærmiljø. Det er lov å tenke selv heter det, forøvrig et svært lite benyttet prinsipp innenfor politikken. Det er ikke bevaringsmyndighetene som definerer hva som er særegent ved Fredrikstad. Det er det vi som gjør. Husene omkring oss handler om vår fortid. Dette er vår by. Ansvaret ligger hos oss. God lørdag.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 27. april 2013. Illustrasjon: Nina Klausen