Verden av igår

Lørdag i Oslo kan være hektisk. Men når man som jeg navigerer med slik elegant letthet gjennom livsnyteriets innfløkte jungel, klarer man som regel å komme seg helskinnet gjennom både regnværstruede handlegater fyllt av målbevisste damer samt hissige ektemenn i lørdagstrafikken. Da er lørdag i Oslo aldeles vidunderlig.

Jeg startet ettermiddagen i Operaen, der jeg hadde bestemt meg for å gå på en kammermusikkonsert i hovedsak dedikert til verker av Geirr Tveitt. På grunn av sykdom var denne delen av konserten til konsertarrangørenes bekymring imidlertid gått ut, og konserten bar derfor preg av en noe tilfeldig programmering, der selv konferansier Sigmund Jaang fant å måtte by litt ekstra på seg selv. Den tidligere orkestersjefen fremførte derfor to stev av Olav H. Hauge, tonesatt av nettopp Geirr Tveitt, som en hyllest til den store komponisten og som en liten hilsen til Tveitts datter, tilstede et sted i salen. Catharina Chen, Operaens konsertmester og Tweeds Kulturfests egen prima donna, fikk i denne ekstraordinære anledning mer plass til å utfolde sin mesterlige virtuositet, og sammen med trekkspilleren Frode Haltli avsluttet hun konserten med et bravurnummer av et musikalsk potpourri som etterlot liten tvil om hvorfor hun er blant dagens mest ettertraktede unge fiolinister.

Oppmuntret av denne musikalske start tok jeg en drosje til Hotel Continental, siden det under konsertens gang hadde begynt å regne og jeg nødig ville ødelegge de harmoniske toner frøken Chen og kompani hadde angitt i mitt enorme bryst. Vel plassert i en lenestol bestilte jeg en cocktail og leste i min nyeste bok, Stefan Zweigs Die Welt von Gestern – Erinnerungen eines Europäers, riktignok på svensk, siden en bokfagkyndig venn hadde anbefalt nettopp denne utgaven. Verden av igår handler om Zweigs liv inntil utbruddet av andre verdenskrig, berettelsen om en tapt verden og et for forfatteren tapt liv. Sittende i Dagligstuen med en boeuf tartare og et glass eller to, omgitt av overflodgenerasjon nummer to og tre i et land som flyter over av honning og olje, er det tankevekkende å lese om det luftslott av trygghet og velstand som stod i veien for en realistisk fremtidstro på slutten av attenhundretallets Østerrike. Lever vi i et tilsvarende luftslott idag?

Dagligstuens forlystelser la ihvertfall grunnlaget for en deilig lørdagskveld, som ikke ble verre av at Don Giovanni viste seg å være ukens opera i radioens P2 da vi kjørte hjemover. Og hva gjør det vel at radiosignalene forstyrres av lange tunneller gjennom de små fjellene på vei mot provinsen? Gjennom 3,7 kilometers radio silence sang jeg til familiens tvilsomme glede personlig alle fire stemmer i Don Giovannis dramatiske angrep på Donna Anna og dennes far kommandøren, akkurat tidsnok til å lande nøyaktig på kommandørens fortvilte død da tunnellen tok slutt og musikken startet igjen på det sted hvor jeg stanset min skjønnsang.

En bon viveurs dag i den hektiske jungelen gikk mot slutten.