Genanse og verdighet

Lørdag leste jeg ut Dag Solstads Genanse og verdighet, og jeg gikk derfor søndag formiddag over til Gymnaslærer Pedersens beretning om den store vekkelse som har hjemsøkt vårt land. Jeg likte Genanse og verdighet godt, slik jeg husker at jeg likte den godt første gang, da jeg lyttet til den som lydbok. For min del blir leseropplevelsen bedre når jeg kan lese selv, det er noe med å kunne gå tilbake og lese setninger som tiltaler en om igjen. Solstad beskriver den tid vi lever på en god måte. I hvertfall beskriver han på en god måte en tid jeg kan kjenne meg igjen i, og det er ikke vanskelig for meg, på mange måter like sulten som Elias Rukla på substans i dagliglivet, å identifisere meg med den tomheten Solstad beskriver. I tillegg er det definitivt noe Thomas Mann'sk over Dag Solstad, som kan hende er årsaken til at jeg liker bøkene hans spesielt godt. Selv om enkelte ord er skrevet på radikal bokmål, spesielt i Gymnaslærer Pedersen, er språket tidvis innfløkt og minner mer om det man ellers forbinder med et mer konservativt skriftspråk. Solstad uttrykker seg på samme tid alderdommelig og radikalt, som for min del fascinerer mer enn det tiltrekker, og som kanskje er grunnen til at Thomas Manns bøker for min egen del stadig anses som selve crème de la crème hva språket angår.