Brødrene Karamasov

Mozarts Requiem fra høytalerne og Brødrene Karamasov på bordet ved chaise longuen. Man skulle ikke umiddelbart tro dette var noe særlig til romjul, men dyster kormusikk og romaner fra 1800-tallets Russland er begge deler lystigere enn man først tenker seg. Det er en stund siden jeg skrev noe om litteratur, og inspirert av denne leselisten fra ferske(n)muffins synes jeg det kunne passe å ta opp tråden nå i juletiden. Brødrene Karamasov sies å være en av verdens største romaner. Det er jeg så ingenlunde kvalifisert til å bedømme, men at sidene flyr avgårde og at jeg liker den veldig godt kan jeg fortelle. Etter å ha lest vel 270 av dens 989 sider tør jeg dra visse paralleller til Thomas Manns Trolldomsfjellet, og selv om jeg foreløpig opplever Dostojevskij som noe lettere i stilen mot de lange meningsutvekslingene til Thomas Manns disputerende karakterer, er det lettere å sammenligne Dostojevskij med Mann enn med Tolstoj, selv om sistnevnte kanskje skulle være mer nærliggende. Karakterene er mer interessante hos Dostojevskij, som skildrer både mørkere og mer sammensatte personligheter enn sin samtidige landsmann. Her, som i livet, kan vellystinger kan være gudfryktige og gode, og den unge Aleksej Karamasov kan selv som aspirerende munk forestille seg at han står på det første trappetrinn på den karamasovske trapp av synd og vellyst, der hans bror Dimitrij allerede står på det trettende trinnet.

Brødrene Karamasov har fremdeles relevans, og jeg tar meg plutselig i å tenke på hvilket trinn jeg er kommet til? At jeg står på trappen er det neppe noen tvil om i. Det bor en Karamasov i oss alle.