Nettvenner, antivenner og andre venner

Som jeg har fortalt tidligere, er jeg absolutt mest tiltrukket av bilder når jeg leser både aviser og blogger, og det skal være interessant om jeg gidder å lese en blogg jevnlig. Jeg har nevnt et par interessante blogger jeg følger, og som jeg ikke synes det er bortkastet tid å stikke innom. En av disse er Magnhilds Antiblogg, som jeg dessuten ikke trenger å gå innom hele tiden, for antibloggeren er nemlig på Twitter, og der kan vi ha daglig kontakt. I et innlegg for noen uker siden snakket jeg om mitt forhold til Twitter, og hvordan jeg stort sett kunne betraktes som en stalker, fordi jeg "samtalte" med dem jeg syntes var interessante ved å respondere på deres tweets. Dette kan kanskje kalles en tanke reaktivt, men det har allikevel fungert sånn passe bra for meg da, kan du si. En av disse folkene er altså Magnhild. Hun er kanskje det nærmeste jeg som Twitter-amatør kommer en Twitter-venn, fordi de andre jeg har lengre tweetutvekslinger med, stort sett er vennene mine ute i den fysiske verden også. Og nettopp dette tok hun for seg på et innlegg på bloggen sin igår, altså dette med nettvenner kontra "virkelige" venner, noe som fikk meg til å tenke litt på mitt eget forhold til vennskap. Tweeds er en ganske liten blogg, og jeg kan ikke som Magnhild si at jeg har et spesielt nært forhold til dem som gir meg tilbakemelding eller de som kommenterer. Eller rettere sagt, det har jeg, men igjen fordi de som kommenterer stort sett kjenner meg i virkeligheten. Så liten er Tweeds! Men selv om jeg ikke har så mange nye "nettvenner", mener jeg at sosiale medier styrker vennskap der potensialet er stort, og ellers gjør liten skade der potensialet ikke er så stort. Jeg er ikke en av dem som har 1000 venner på Facebook, og selv mine stusselige 280 personer er folk jeg stort sett ikke snakker med, annet enn kanskje en kommentar eller to på Facebook. De sosiale mediene gjør altså at jeg har litt mer kontakt med folk jeg ellers ikke ville hatt kontakt med. Så tilbake til dem med potensiale, altså de som er virkelig er venner men som jeg treffer altfor sjelden. Jeg har nemlig noen venner jeg nesten utelukkende snakker med på chat eller e-post, og gjør det dem til noe dårligere venner? Jeg synes ikke det. Tvert imot er det lettere å holde kontakten på denne måten, og jeg synes ikke skriftlig kommunikasjon skal gjøres annenrangs, en kanskje ikke overraskende holdning fra en blogger. Selv om det helt klart er hyggelig å treffes nå og da også.
Som person er jeg ikke fryktelig sosial, og jeg holder meg vel i grunnen mest til dem som allerede er vennene mine. Dette er forsåvidt litt annerledes med "sosiale medier", hvor det er lettere å ta kontakt og finne tonen enn det er på toget. Jeg snakker aldri med fremmede mennesker på toget, og kanskje det er fordi jeg ikke bare kan klikke vekk samtalen om den blir for dum? Jeg er ikke glad i fremmede, og sant og si liker jeg egentlig ikke engang å treffe mine venners venner, særlig ikke om det kommer bardus på. Sett i det perspektivet skulle man tro jeg var en person med ganske få mennesker rundt meg, men merkelig nok, det er jeg ikke. Noen folk har mange venner generelt, men få nære venner, mens jeg har kanskje færre venner generelt og til gjengjeld mange nære venner. Vi er en gruppe på seks gutter som møtes noen ganger i året for å spise middag og ha det hyggelig sammen, og alle sammen har vært mine bestevenner i over 15 år. Det høres kanskje rart ut, men jeg kunne fortalt hver og en av dem mine mørkeste hemmeligheter, og dem er det selvsagt mange av. I tillegg har jeg et fåtall andre, som alle mer eller mindre kvalifiserer til betegnelsen bestevenn. Og om jeg snakker med dem hver uke eller annenhver måned, så har tiden aldri gått spesielt langt når vi igjen møtes, og vi er tilbake der vi var da vi sist så hverandre.

Som a-sosial er jeg slik sett ganske lykkelig stilt, og er lykkelig for alle de vennene som orker å være i nærheten av meg, selv når jeg er på mitt aller verste. Og er det noen der ute som tar sjansen på et nettvennskap, som antibloggersken Magnhild, så er jeg altså betraktelig mer positivt innstilt enn om noen skulle være så uheldige å prate til meg på toget.

Bring it on!