På et hotellrom i Paris nådde mitt forhold til Siri Hustvedt et vendepunkt. Etter å ha kjedet meg gjennom omtrent halvparten av den siste romanen hennes la jeg den til side til fordel for Herman Hesses Narsiss og Gullmunn, en bok jeg har lest før og ofte har tenkt å skulle lese igjen. Hustvedts bok The Blazing World hadde jeg lest til og fra siden juli, og når den av ulike årsaker, som for eksempel at jeg har sett for mye på serier på Netflix og Spotify og har vært generelt uinteressert i lesning, ikke klarte å gripe fatt i meg mer enn at jeg ble rastløs og heller så på mobiltelefonen enn å lese siden ferdig, gav jeg den en hard og brutal timeout. Hesse leser jeg med større lyst, og jeg kjøpte også Buddenbrook fra et antikvariat forleden med hensikt å lese den som neste bok, så det er grunn til å tro at Hustvedt og jeg ikke ser like likt på tingene som vi tidligere har gjort. Derfor var det med ekstra stor fornøyelse jeg plukket opp Den skjelvende kvinnen, Hustvedts bok om hjerneforskning med utgangspunkt i sine egne skjelveanfall, leste noen sider i den og fant at den vekket min leselyst. Det er altså ikke over mellom oss likevel, det er bare litt komplisert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar