Er det ikke egentlig, tenker jeg ofte, å kaste perler for svin å tvinge trassige små tenåringer til å lese Agnar Mykle? Mykle, som i Lasso rundt fru Luna beskriver et smørbrød så vakkert som noen som helst annen og hvorledes et stykke med ost bør plasseres på nevnte smørbrød, Mykle fortjener da å bli lest med tålmodighet og velvilje og kanskje med en god pipe til.
«For livet skulle være rikt og frodig og fullt av kjærlighet!Og altså et stykke smørbrød med en god bete ost på toppen.
Et stykke smørbrød skal omhyggelig belegges med et tykt lag av gult smør; det skal smøres vakkert på, smøret skal til slutt glattes til og stusses så ikke noe kommer utenfor skorpekanten. På dette gule, oppmuntrende, korrekte leie skal så pålegget plaseres (sic). Og pålegget skal være tykt. Tykt! Til ost må der aldri brukes ostehøvel, kun kniv er tillatt. En skive hvit ost skal være en tomme tykk, og osteskiven skal fortrinsvis rage en smule ut over brødkanten, som et flatt, solid tak. Når dette er gjort, skal man se på verket, og ærbødig mediterende skal man så avgjøre om det på toppen av osten skal legges en prikk persille, en dråpe tomat-puré, en skive sur-søt pickles eller en reddik. Kanskje bestemmer man seg for å la osten pryde brødet alene, i ensom majestet – således alltid når det dreier seg om schweitzerost – men tanken på en ekstra, avsluttende kjærlighets-dekorasjon skal ha vært tenkt.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar