Skrive, men likevel ikke

Jeg skriver, jeg gjør jo det. Men jeg har hele tiden en fornemmelse, den sitter omtrent et stykke inn brystet, av at jeg skulle skrevet noe annet. En historie skulle jeg skrevet, og den fornemmelsen er så sterk at det er som om historien allerede er skrevet, enda jeg ikke aner hva historien handler om. For når jeg setter meg ned for å skrive, så er det om noe annet. Og historien utsetter jeg, for jeg vet ennå ikke hva den handler om, og istedet for å å mane den frem eller lokke den ut på skjermen, venter jeg på at den skal komme til meg. Den kommer ikke, kanskje venter den på at jeg skal endre taktikk, kanskje vil den lokkes frem eller kanskje finnes den ikke, andre steder enn i en fornemmelse et stykke inn i brystet mitt. Der ligger det så mye fra før; angst og samvittighet og kjærlighet og stolthet og fornedrelse, alt får plass som fornemmelser i et bryst, så en fornemmelse fra eller til kan man kanskje ikke stole på. Og om jeg nå skulle endre taktikk, om jeg nå skulle måtte jobbe for å få den ut, ja da skriver jeg kanskje feil - det er kanskje hele tiden feil ord som brukes og feil historie som fortelles, når jeg skriver om noe annet. Jeg skriver, jeg gjør jo det. Men jeg skriver kanskje ikke den historien jeg burde skrive. Og hva er vitsen da?