Fritt på lerkens vinger

Jeg synes som regel det er best å forvente det verste. Da blir man ikke skuffet, og ofte blir man til og med positivt overrasket over hvor lekende lett livet til tider er. Som for eksempel da jeg gruet meg en hel arbeidsdag til faren min skulle komme innover med et kjøleskap til oss og vi måtte bære det opp fire etasjer og deretter bære det gamle ned. Jeg alierte meg med stipendiaten, og det jeg hadde gruet meg for hele dagen var over på femten minutter. Igår var en slik dag.

iPhonen min, som jeg hadde erklært død og begravet og innstilt meg på å bruke ti dager sammen med den gamle, lett molefunkne gamle iphonen med å vente på, var ikke død allikevel. Det kan jeg takke damen i Telekiosken for, som rett som det er redder meg ut av små hverdagstragedier. Alt hun trengte å gjøre var å gjenopprette den på sin maskin (som åpenbart innehar magiske egenskaper, siden jeg allerede hadde forsøkt dette TO ganger hjemme), og vips så var alle mine dommedagsprofetier som sporløst forsvunnet. Inspirert av dette tok jeg turen inn til Oslo på ettermiddagen, hvor jeg kjøpte meg en ny jakke på Ferner Jacobsen. Man vet at man er konservativ når man ender opp med identisk jakke som den man bruker nesten hver dag fra før, men jeg er så glad i slike Barbour-jakker med rypelommer og fløyelskrave, forstår man vel. Det er en stund siden jeg rekte rundt på rypejakt, men det gjelder liksom å holde seg inne med feelingen.

Etter jakkekjøpet tok jeg turen innom mine gamle kolleger på Tanum bokhandel, for i jernbanestasjonen i Fredrikstad kjøpte jeg den siste utgaven av Vagant, og da føler man seg liksom ekstra litterær og klar for mer. Jeg kjøpte to bøker, Beate Grimsruds En dåre fri og Graham Greenes Slutten på leken, før jeg møtte min gode venn Vigmund. Vi spiste sashimi på et på et mer eller mindre lugubert sted i nærheten av Youngstorvet, og var akkurat på utkikk etter et sted å drikke cocktails da en annen venn, Fredrik, som ingstedsfra, ja som i en roman, dukket opp på gaten, og han tok oss med på Fuglen, hvor også en tredje venn dukket opp. Han heter Jetmund, men det er en helt annen historie, en historie han nok foretrekker at vi aldri tar. Ihvertfall, Fuglen er en liten og utrolig sjarmerende bar i Pilestredet, og føler man seg ikke hipster når man sitter på Fuglen og drikker cocktails, så føler man seg aldri hipster. Og jeg kan forsikre, jeg føler meg ikke ofte som hipster. Til og med bartenderen likte meg - det må ha vært de nye rypelommene hun traktet etter. Det ble ihvertfall anledning til å smake på mye deilig, og det var en riktig så fornøyd bystyrerepresentant som leste sine nye bøker på toget hjem. Ja, før han duppet av, da.

Jeg vil forresten at noen åpner en bar som Fuglen i Fredrikstad. Den kan hete Småfuglen. Eller kanskje Småfugl, som er det man blir dersom man sitter der en stund. Nok om det.

Og nå? Fredag.