Lyder fra mørket

Igår kveld da jeg lå og leste, skrapte det på vinduet. Vi har soverom i annen etage, og vinduet går rett ut på et lite tak der ikke mange mennesker pleier å ferdes. Jeg liker ikke mennesker som ferdes på takene, de er som regel små og uhyggelige. Kan du tenke deg noe mer utrivelig enn en dverglignende skikkelse som skraper på vinduet når man ligger og leser? Jeg forsøkte derfor først å fortelle meg selv at skrapelyden ikke var der, men etter bare noen sekunder i denne trygge fornektelsen ble det klart at jeg var nødt til å lette litt på gardinen for å se hvem det var. Det var Felix, naboens katt. Jeg liker ikke katter, jeg er redd for dem, men jeg vet heller ikke nok om dem til å vite om det er farlig for katter å ferdes ute i femten minugrader, som det var i går kveld. Jeg slapp ham derfor inn. Han malte. Man sier at kattemaling er en hyggelig lyd, men den intenst dype lyden, som av et helikopter i det fjerne og som Felix lagde da han hvileløst vandret inne på soverommet var langt fra hyggelig. Den var truende. Han så på meg med oppsperrede, ville øyne, og gned seg inntil hendene mine da jeg forsøkte å lese videre.

Etterpå fikk jeg nesten ikke sove.