Pølsene man aldri glemmer

Fredag er pølsedag, ikke bare for meg, har jeg etterhvert fått med meg, men for ganske mange andre også. På flere av arbeidsplassene jeg har hatt, har det vært pølser til lunch på fredager, og også der jeg jobber idag er det av og til slik. Det betyr som regel dobbelt opp på meg, for vi spiser som jeg har nevnt alltid pølser på fredags ettermiddag, som har med å gjøre at ikke bare jeg, men også min sønn elsker det. Han har elsket pølser siden før han visste hva pølser var, og slektskapet mellom ham og meg er derfor ikke vanskelig bekrefte.

Jeg har også alltid vært glad i pølser, og da spesielt i wienerpølser, men det virkelige grunnlaget for pølsekjærligheten ble lagt på ungdomsskolen, da jeg og min bestevenn Christian i alle matpauser gikk bort til en liten kiosk i nærheten, for å handle to pølser i brød på krita. Begge deler gjorde enormt inntrykk på oss; det ene var at vi nå var store nok til å spise det vi selv ville til lunch, og det andre var at vi nå kunne spise ting uten å betale for dem. Vi var unge, vi var frie. At jeg spiste min egen matpakke først, for siden å spise pølser, mens Christian stort sett ikke hadde matpakke og således kun spiste pølsene, reflekterte jeg ikke over før i ettertid, da jeg av naturlige grunner etterhvert vokste forbi ham i størrelse. Gjelden vår fikk vi betalt etterhvert, både ved å jobbe litt gratis i butikken, feie gaten utenfor, også videre, og ved å betale inn når pølsegjelden hadde blitt for stor. Dette nære forholdet til matleverandører fortsatte inn på videregående skole, da vi etterhvert utviklet et svært godt forhold til ekteparet som drev skolens kantine, Tove og Kjell. Det gikk ikke lang tid før vi ikke bare handlet pølser på krita også der, men i tillegg kunne gå inn på kjøkkenet, smøre oss en kjempebaguett med favorittpålegget vårt på, i mitt tilfelle kokt skinke med italiensk salat, for så selv å skrive oss opp i den lille svarte boken. Tove og Kjell ble blant de aller beste personene vi ble kjent med på musikklinjen. Litt streng og myndig var Kjell når gjelden dro seg opp mot femhundrelappen, men vi betalte alltid og var vel i grunnen de beste kundene de to kunne hatt. Da Tove mot slutten av gymnasetiden vår fylte femti år, sang vi og underholdte på festen hennes, og til og med da Kjells far noen år senere døde, ble jeg spurt om å synge i begravelsen hans.

Jeg savner de to fremdeles. Pølser med kjærlighet får man ikke kjøpt hvorsomhelst.