"Der pene piker møter morgendagens menn"

 I 1997 bodde jeg på Hvaler, fordi min mor og hennes nye mann hadde kjøpt seg et hus på Vesterøy. Jeg var 18 år gammel, og hadde ikke stort annet valg enn å flytte med, selv om det satt langt inne for en sosial musikklinjeelev å være bosatt et par mil unna nærmeste venn. Førerkort hadde jeg ikke, så jeg var avhengig av å skape lykken der ute som best jeg kunne, og min lyse idé gikk ut på å starte en lokalavdeling av Unge Høyre. Det gjorde jeg også, ikke sammen med andre Hvaler-folk, om man nå kunne kalle meg det etter noen måneder, for dem kjente jeg jo ingen av. Det ble min egen lille vennekrets som måtte stille opp. Jeg hadde vel ikke så mange politisk aktive å velge blant akkurat, men etter å ha tatt de nødvendige telefoner til Østfold Unge Høyre og Unge Høyres Landsforbund begynte jeg å plukke min lille regjering, et knippe venner som etter planen skulle sitte som interimstyre frem til den fastboende høyreungdommen hadde fått øynene opp for den nye politikken vår. Det skjedde aldri. Tilfeldighetene ville at en av vennene mine var sønn av Østfold KrFs daværende fylkessekretær, og han hadde således den politiske ballasten jeg anså som nødvendig for å være medlem av min partiledelse. Han var til og med såpass politisk interessert at han faktisk allerede var medlem av et ungdomsparti, nemlig selveste AUF. Dette var jo i lengden uholdbart, så med hans givne samtykke, ihvertfall et stille sådant, fikk jeg sendt en beskjed til rette vedkommende i AUF om at min venn ikke lenger var å regne med når det gjaldt sosialdemokratisk politikk i Fredrikstad. Fra nå av var det Høyre som gjaldt, og min venn ble fra den dagen Hvaler Unge Høyres organisatoriske nestleder. Men flaksen stoppet ikke der. En annen i min utvidede omgangskrets som i høyeste grad var brukbar, var nemlig en jevnaldrende jente jeg hadde truffet året før, under en operetteoppsetning i Gamlebyen. Hun og jeg hadde hatt en kort men skjellsettende romanse under en nattevakt i teltet som var satt opp på Tøihusplassen for anledningen, og med dette friskt i minne ringte jeg henne og tilbød henne plassen som politisk nestleder. Hun var fra før medlem av Fredrikstad Unge Høyre, og til min store glede takket hun ja til tilbudet. Jeg så jo for meg en reprise av det som hadde skjedd sommeren før, men jeg må ha mistet sjarmen iløpet av året som var gått, for det skjedde aldri noe mer mellom oss i det henseende. Slik går det jo ofte når man planlegger litt for ivrig, også i politikken. Med et par villige kamerater til re-stiftet vi altså Hvaler Unge Høyre, en stille ettermiddag på restaurant Tobias i Fredrikstad, våren 1997. Min politiske karriere kunne begynne.