Stor i kjeften

Min venn gjennom 15 år, Alexander Hermansen, er artist i Fredrikstad, og av og til så slipper Fredriksstad Blad ham løs i en spalte som heter «Lørdagsgjesten». Der erklærte han sist lørdag at han ved hjelp av eddik skulle mane frem den «gamle» Hermansen, altså i virkeligheten den unge Hermansen, fra dengang han var ung og kvisete, og var ærlig nok til å servere lokalavisens lesere sine meninger ufliltrert og helt uten sjenanse. Nå har min venn Alexander forsåvidt aldri fremstått som spesielt kledelig sjenert, men forskjellen er at den unge Hermansen, som skrev dengang, han var jo nettopp dét - ung. At det skal være uttalt mål for en 33-åring å fremstå som ureflektert og helt uten kritisk vurderingsevne når det gjelder egen penn, virker i beste fall som en eiendommelig målsetting. Men for leserne er det selvsagt morsomt med folk som skriver før de tenker, for da får vi litt farve på debatten, slik som i den såkalte Kongstenhallen-saken. Og for oss bloggere er det enda bedre, for da får vi noe å skrive om.

Min venn Alexander vil gjerne ha et flottere badeland enn det de har i Sarpsborg, for det er nemlig et velkjent syndrom vi har her nede i Fredrikstad at alt må være bedre enn i Sarpsborg. Synes man ikke dét, går man «baklengs gjennom livet – med rumpa til fremtiden.» Og det vil man jo gjerne ikke bli anklaget for. Litt morsomt at Hermansen bruker det uttrykket, forresten, jeg trodde nemlig det kun var i Arbeidpartiet på 70-tallet at man ble anklaget for å gå baklengs inn i fremtiden om man var bevaringsorientert. Derfor måtte jeg trekke litt på smilebåndet da Hermansen anno 2011 skulle komme med de samme, ja la oss velvillig kalle det for argumenter. Nå er saklighetskravet helt sikkert ikke spesielt høyt for en spalte som «Lørdagsgjesten», og det passer nok artisten bra. For å kalle motpartens argumentasjon for «håpløs» når man selv presenterer høyst subjektive blødmer, som at «Kongstenhallen og Gamlebyen er enormt positive for hverandre», faller vel på sin egen urimelighet.

Vi som er unge Hermansens venner på Facebook, fikk med oss at han øvde seg på dette med å være ufiltrert allerede for en uke siden, da han noe klosset kalte alle som ville rive Kongstenhallen for døgenikter. At han skulle trekke usaklighetene helt ut i lokalavisen hadde jeg kanskje ikke regnet med, men etter å ha publisert 60 bloggposter bare i 2011, kjenner jeg godt til dette med å av og til mangle noe å skrive om. Det kan jo være såpass enkle grunner til at man går til de ytterligheter å anklage folk for å ha for mange hatter på, idet man iherdig prøver å tre et par ekstra hatter nedover sitt eget hode. Dette virker mildt sagt latterfremmende, og gjorde faktisk lørdagsmorgenen ekstra morsom. Ikke at det er noe galt i dét, forsåvidt, for om enn ikke på den tilsiktede måte - vi blir da behørig underholdt.

Jeg ønsker min venn Alexander Hermansen hell og lykke når han nå jevnlig skal drikke eddik for «å gyve løs på politikk, kultur, næringsliv og idrett i året som såvidt har begynt», men håper samtidig at han tar seg en lang og god frokost først, slik at også hodet får næring.

God dag, mann!