Y.A.P.

Da jeg var en 13-14 år omtrent, ble jeg valgt inn i mitt første styre. Det foregikk på det viset at jeg og min kamerat begge stilte til valg på den samme styreplassen i Ten Sing-koret vi sang i, vi drev begge en minivalgkamp i lokalet rett før valget, og jeg vant med én stemmes overvekt. Jeg hadde stemt på meg selv, og det hadde ikke min naive venn. Det er dette som kalles naturlig utvalg; han var åpenbart ikke disponert fra naturens side for å tenke politikk. Styrearbeid er politikk, og man stemmer på seg selv.

Når det gjaldt møter og den slags var jeg ikke spesielt sosial eller snakkesalig. Slik er det i grunnen ennå; jeg synes folk stort sett snakker mer enn de har forstand til, og jeg har heldigvis en innvendig kontrollør som ber meg være stille om jeg ikke har noe fornuftig å si. En slik kontrollør manglet i hovedsak de øvrige medlemmene av styret, som så på ungdomstiden sin som en tid for å ha det morsomt og være løs og ledig, selv rundt noe så alvorlig som et styrebord. Og da det skulle fordeles oppgaver, hva kunne man gi det nye styremedlemmet, som var den minst sosiale av alle? Tja. Kan ikke du være leder for miljøgruppa da? Jeg presset frem et smil og takket ja.
"Miljøgruppa". Legg merke til a-endelsen og det utrolig kjedelige navnet. Hvordan skulle man få med seg folk til noe slikt? Jeg hadde jo aldri gjort det frivillig, om det ikke var en del av min viktige styregjerning. Det gikk da en liten stund, på grunn av noen iherdige ildsjeler av det svake kjønn, men etterhvert ble det klart at noe måtte gjøres. Jeg så mitt snitt til å pusse opp imaget. Miljøgruppa skiftet navn til Ten Sings sosiale komité. Det er kanskje ikke et navn jeg ville valgt idag, men den gangen var jeg svært fornøyd med meg selv. Jeg skjønte også tidlig at folk i 13-14 års-alderen som jeg var tiltrukket av fine titler, så hvorfor ikke gi dem nettopp dét? Den sosiale komitéen fikk både direktør og avdelingssjefer, og smått om senn blomstret både administrasjonen og kreativiteten. Vi fikk til og med en egen logo, en tidlig versjon av Windows Clip Art-figurer. Alle behov skulle dekkes. Jeg valgte vel kanskje en resultatorientert fremfor en karismatisk lederstil, noe som innebar at også ubehagelige beslutninger måtte tas når ting tok for lang tid. Og ting tar gjerne for lang tid når det er 13-åringer som jobber. De ubehagelige beslutningene hadde som regel den konsekvensen at noen i brevs form fikk sparken, og for at de ubehagelige beslutningene ikke skulle bli altfor ubehagelige for hverken meg eller fremmedfolk, ble det som regel de nærmeste vennene mine som måtte gå. Min forsiktige venn Martin satt løst i stolen, og han var også lett å ansette igjen senere.

Det var litt av en uriaspost å være kiosksjef i Ten Sing Fredrikstad rundt 1994.