Det glade campinglivet

 

Da jeg vokste opp ferierte vi i campingvogn. Jeg var vel i grunnen et lykkelig campingbarn, og helt uvitende om det stigma jeg ble utsatt for, tilbragte jeg altså ukevis på en campingplass hver sommer, med fellesbingo på fotballbanen hver lørdag, langbord med grilling og dansebandmusikk fra scenen. Joda, det var en egen scene der, hvor bordtennisbordet stod til daglig, for når alt kom til alt var det tross alt ikke så ofte det var underholdning. Vi sluttet med campinglivet før jeg ble ungdom, og det er jeg forsåvidt glad for, for nå har jeg jo faktisk utelukkende gode minner fra campinglivet, og tenåringsfyll, flørting i forteltene og ulovlige bussturer til Fredrikstad sentrum har jeg i egentlig ikke noe forhold til. Vi dro på campingferie et år i voksen alder også, min kone og jeg. Det vil si, vi lånte campingvognen til mine svigerforeldre, for også min kone har en fortid som campingbarn, nemlig. Det er i egentlig ikke så ille å være på campingferie som voksen heller, og det er i hvertfall ikke campingvognen som er det verste. Det er snarere alle de andre som drar på campingferie, eller som oppholder seg over lengre tid på en campingplass. Det var liksom ikke andre enn min kone og jeg som kledde oss litt pent til middag, tok en gin tonic mens vi spilte pétanque og helgrillet svineribbe marinert i rub-a-dub. De hostet bare forlegent da de fikk ribberøken inn i teltet sitt, og lurte nok på om vi var helt dumme som ikke grillet skinkebiff som vanlige folk. Også så de rart på panamahatten min, og dersom jeg ikke engang kan ha panamahatt når jeg er på ferie, da er det liksom gått litt for langt. Utover det var det svært avslappende og deilig å være på campingferie. Det vi trenger er altså en campingplass for slike som oss, hvor man kan ha croquet-turneringer i hvite klær, coctailparties med panamahatter, hummer- og krepsefester med live jazzmusikk og avslappende ryggsvømmingsøvelser i fellespoolen hver lørdag klokken tolv. Allerhelst skulle det vært en kolonihaveby, beliggende på kysten, slik at man slapp dette med vogner overhodet, og alle hadde hvert sitt lille hus å søke tilflukt i om selskapelighetene ble litt i overkant en søndags morgen. Da slapp man å gå helt til fellesdusjen dersom det kun var verandaføre den dagen, og man hadde det egentlig slik man har det på en hytte, bare med et trivelig lite felleskap rundt seg.

Da skulle jeg dratt på camping.