Den lille Gadaffi

Da jeg var liten var jeg svært fascinert av diktatorer. Det hadde bare med utseendet å gjøre, jeg brød meg ikke så mye om hva de mente eller om hvordan de behandlet folk. Moral var vel idet hele tatt et spørsmål jeg ikke befattet meg med - jeg førte jo også krig mot sukkermaurtuene under hellene i haven vår - den gang som nå så jeg mest på bildene, og i Vår tids store ledere, en bok satt sammen av selveste Per Øyvind Heradstveid og som jeg hadde lånt på biblioteket, kunne jeg velge meg den diktatoren som tok seg best ut. Det ble Gadaffi, eller oberst Gadaffi som han ble kalt dengangen, og han ble liksom litt helten min, han. Ikke for hva han mente eller gjorde, som sagt, det var som karakter Gadaffi var enestående. Med den prangende uniformen, den lille stokken under armen lik Captain Harris i Politiskolen-filmene, den enorme hatten og medaljene på brystet. Ikke så sjelden lånte jeg alle turmarsj-medaljene som stipendiaten i sin iver hadde gjort seg fortjent til ved endeløs gange sammen med familien sin, festet dem til genseren og limte epoletter av papir på skuldrene. Jeg hadde også en hatt, min far hadde gitt meg en gammel sjåførhatt slik de brukte på bensinstasjoner i gamle dager, han jobbet nemlig i Esso, og for en liten gutt så dette nøyaktig ut som en politihatt, og følgelig en slik hatt som Gadaffi brukte. Da jeg ble eldre besøkte jeg Latvia, og jeg fikk til og med kjøpt en russisk militær-hatt, den hadde metallemblem og det hele, men på den tiden hadde jeg vokst fra dette med medaljene og papirepolettene, så det ble liksom ikke den samme schwungen over det.
















Diktatorkjærligheten var også grunnen til at jeg elsket filmen Moon over Parador, som handlet om en relativt ukjent skuespiller som plutselig ble diktator fordi han var så god til å imitere den plutselig avdøde statssjefen Alphonse Simms, med klare utseendemessige likhetstrekk til Gadaffi. Der skulle vi ha vært, tenkte jeg, dette hadde jeg jo trent på siden barndommen, å gestalte diktatorer. Om Gadaffi plutselig forsvant, kunne jeg godt tenke meg å ta over.

Og det er da høyaktuelt i disse dager?