Sarpsborg + Fredrikstad = én harmonisk by?

Helt siden før jeg ble født har det vært rivalisering mellom Sarpsborg og Fredrikstad. Ja, faktisk begynte det lenge før dette også, og lenge før foreldrene mine og besteforeldrene mine ble født, ja i flere hundre år har det faktisk vært krangling mellom innbyggerne av disse to byene. Jeg har ikke hatt noe imot det i grunnen, jeg har bodd lenge i Oslo, og ingen er vel så patriotiske som Fredrikstad-folk når de flytter utenbys, untatt kanskje bergensere. Patriotisme er bra. Rivalisme, patriotismens bror, kan også være bra, men rivaliseringen mellom de to byene begynner å bli bad for business, og derfor har jeg bestemt meg for å se litt stort på det, og gå fra å være bypatriot til å være regionpatriot. Ting som er bad for business kan man nemlig ikke i lengden vedkjenne seg.

Hvorfor er de to byene egentlig rivaliserende? Det er ikke så rart, de to er nemlig ikke to, men én. Det er egentlig ikke komplisert: Byen Sarpsborg ble grunnlagt i 1016, av selveste Olav den Hellige, og har derfor all grunn til å være stolt av historien sin. Men, så skjedde det en dag at byens borgere var lei av at svenskene angrep og brente ned byen til stadighet, og de ville flytte. Etter litt frem og tilbake ble dette i 1567 gjort - byen Sarpsborg flyttet med mann og mus ned til Glommas munning. Jeg gjentar, og dette er viktig: Byen flyttet. Det som lå igjen var en samling fattigslige hus og omtrent halvparten av borgerne, de som av forskjellige årsaker ikke ville flytte. Byprivilegiene og bystatusen lå nå ca. en mil lenger nede, og byen het de første årene også fremdeles Sarpsborg. Så byttet den navn, uvisst hvorfor, og ble den første by i Norge som var oppkalt etter en konge, nemlig kong Frederik II, følgelig Frederiksstad. Altså: Sarpsborg byttet navn til Fredrikstad. Sarpsborg er Fredrikstad. Fredrikstad er Sarpsborg. Følger dere med? Så går det nesten tre hundre år, og noen forvirrede hoder i hovedstaden bestemmer seg for å kalle den gamle bebyggelsen der Sarpsborg en gang hadde ligget, for nettopp Sarpsborg (!), og gi den bystatus. Dette skapte naturlig nok hodebry; byen Sarpsborg lå jo nå en mil lenger nede i elven, med byprivilegiene inntakt! Skulle den nå miste historien sin, skulle det nå være to Sarpsborg? Den nye byen der oppe, og den gamle der nede, som jo også samtidig var den nye, var en og samme by, den lå bare litt spredt her og der og hadde helt ufrivillig skiftet navn. Nå het den to forskjellige ting på en gang, og da er det klart man ikke vet helt hvor man har seg selv, og følgelig ble det litt sårt mellom de to kunstig rivaliserende byene, som altså egentlig var én.

Dette var i 1839, og feilen fra dengang er ennå ikke rettet opp. Fremdeles lider den lille byen av å være kuttet opp til to byer, fremdeles krangler Fredrikstad-borgere med sarpinger, fremdeles knives det mellom de to byene om hvor et fengsel skal ligge, hvor et sykehus skal ligge og hvem som skal tiltrekke seg flest tilflyttere. Istedetfor å konkurrere med andre regioner, som Vestfold eller Akershus, konkurrerer den lille byen med seg selv; ilter og trassig er den sin egen verste fiende. Kanskje 172 år i fiendskap med seg selv er nok? Det er dessverre lite som tyder på snarlig bedring. Men et sted må man begynne.

Og nå har jeg begynt her.

Bloggeren - den femte statsmakt

Jeg hadde tenkt meg en liten mediekommentar idag også, for å utøve den korrigerende påvirkning jeg tross alt har på folks verdensbilde, men da jeg gikk igjennom nettavisene var det liksom ikke noen saker der jeg følte jeg kunne få noe ut av.

Det vil si, Fredriksstad Blads reportasje om mannen som satt på toalettet med sin batteridrevne radio fordi strømmen gikk midt i Marit Bjørgens gullspurt, har absolutt potensiale, men det spørs om ikke avisen har krystet det de kan ut av den saken allerede. Bortsett fra at jeg, som uinteressert i sport, ikke fikk vite av artikkelen hvilken øvelse dette gjaldt, men de antar vel at folk flest vet.

Fredriksstad Blad, avisen for folk flest, ikke for deg som vil lære noe ekstra. Der altså.

Apropos øvelser, VG er litt flinkere til å fortelle om lengden og slik, og de skriver idag at Northug skal droppe 15-kilometeren og at dette er et litt fiffig konkurransemessig triks for å lure konkurrentene. Jeg ante faktisk ikke at det var slik engang jeg, at man kunne velge og vrake på aktiviteter som om det var et skiseminar for kjedsommelige husmødre man var på. Jeg trodde man var med på VM, og that's it. Ha visste vel jeg?

VG, avisen for deg som vil lære noe ekstra. Der altså.

Så fikk vi en mediekommentar allikevel da, jo!

Snø nytes best innendørs

Dagens mediekommentar. Dette har skjedd: Folk er i harnisk over at det igår oppstod problemer med t-banetidene, slik at at en hel horde av publikummere ikke kom seg opp til Holmenkollen for å se VM på ski. Og når de først kom seg opp, stod de halvannen time i kø, bare for å gå glipp av løpet.

Altså. Her må hver og en av publikummerne foreta en liten reality check. De befinner seg i Norge, det er minusgrader ute, og til og med snø. Allerede her begynner dagen for fornuftige folk å fortone seg som ille. I tillegg skal de oppover i den tåkeheimen som Holmenkollen faktisk er, og de skal på et idrettsarrangement. Falt man ikke av på minusgrader og snø, burde ordet idrettsarrangement være nok til å holde folk unna. Men neida. De skal altså til et idrettsarrangement, og hvordan velger de å ta seg dit? Offentlig transport. Hva tenker man på da? Det er ille nok å ta en overfylt t-bane hjem fra jobben i Oslo, så hvordan skulle det kunne bli bra å ta den under VM?

Sammendrag: Det er snø ute og det er kaldt. Du skal til et idrettsarrangement. Du velger å ta t-banen. Dette kan aldri bli en god dag.

Aldri.

Tett på naturen

Det ble ingen direkte beverobservasjoner på gårsdagens vinterpromenade, men jeg kom så nærme jeg kunne, forholdene tatt i betraktning; husets dens. Nede i dette hullet bor det altså en bever, og jeg føler, siden jeg nå har vært såpass nærme ville dyr, at jeg derfor i det minste fikk litt igjen for å gå ut i snøen når jeg egentlig var innstilt på å være innendørs. Jeg hadde ikke en gang lue på. Jeg var imidlertid raskt inne i varmen igjen, og helt alene i biblioteket fikk jeg lest en god del i Ute av verden, som er boken jeg nå holder på med.

Min søster lager en helt perfekt fiskesuppe, med blant annet laks, torsk, gulrøtter, chili, safran og løk, og sammen med rundstykker og hjemmelavet aioli, pisket sammen av meg selv etter min søsters myndige overoppsyn - hun er tross alt storesøster, og man tar aldri igjen storesøstre, uansett hvor gammel man blir - ble dette gårsdagens middag. Vi drakk chardonnay, for både min søster og jeg elsker chardonnay, en familiesvakhet det er usikkert hvor kommer fra, siden store deler av familien er relativt nøkterne pinsevenner og vår mor var klokker i Den norske kirke.

Etter middagen ble det kortspill og gin tonic i biblioteket, og fordi man tross alt befant seg på landet, og luften der er så mye mer intens enn den i byen, eller er det kanskje  all mosjoneringen man driver med, ihvertfall - det ble en tidlig kveld på alle sammen. Noe som betød mer lesning på meg, men ikke i biblioteket, siden jeg ikke er så begeistret for spøkelser. Nå er det ikke sikkert det spøker der, men man kan tross alt aldri vite.

Vinterferie på landet

Så godt som midt inne i skogen befinner jeg meg nå, i Dalsland, i et stort hus fullt av familie. Det vil si, fullt er det forsåvidt ikke, vi er til sammen åtte mennesker med stort og smått, og huset, som er en gammel herskapsvilla fra forrige århundreskifte, har noe sånt som syv soverom, to stuer, en liten og en stor matsal samt et bibliotek. Det er et stykke igjen til det er fullt. Jeg har et ambivalent forhold til store hus, som jeg i grunnen har til så mye; jeg elsker å gå omkring i dem og se på malerier og ta inn alle inntrykkene fra en annen tid, sitte i biblioteket og lese og bare nyte stillheten - helt frem til det blir mørkt. Da kommer alle gjernferdene, først og fremst fra mitt eget indre, men hvem vet, de kan jo strengt talt være rundt omkring i de stuene jeg til enhver tid ikke befinner meg. Da nyter jeg ikke akkurat stillheten lenger, snarere tvert imot, jeg vender oppmerksomheten mot alle lyder jeg ikke kjenner opphavet til, og maleriene blir uhyggelige påminnelser om hvem som egentlig kan tenke seg å gå igjen her i traktene.

Nå er det ikke spesielt skummelt her, nå når jeg er her med så mange mennesker; vi spiser god mat, vertens selvskutte elg, drikker vin og drinker og nyter livet på landet etter alle kunstens regler. Snart skal vi ut på ski. Ja, ikke jeg, jeg har ikke hatt ski på bena siden 1991, men jeg skal ihvertfall tre støvlene på og bli med utenfor. Kanskje jeg ser noen dyr? På vei hit så vi både elg og rev, og selv om jeg håper vi ikke får se en elg sånn tett på, kunne det jo være interessant å se en bever eller noe tassende over gårdsplassen. Bevere er ikke helt uinteressante dyr. Jeg spiste en bever engang, og det absolutt ingen grunn til å være skeptisk om man skulle se en.

Jeg skal si ifra om så skjer! God fredag.

Det er viktig med pauser

Idag skal vi ut på tur. Det er vinterferie om dagen, og vi skal til Sverie, inn i de dalslandske skoger, for å besøke familie. Jeg er mer glad i å kjøre tur enn å gå på tur, egentlig. Og siden jeg ikke har førerkort, blir det altså å sitte på som for meg utgjør den største turopplevelsen. Helt siden jeg var liten har jeg i grunnen likt å kjøre tur, mye mer enn å komme frem dit vi skulle. Jeg var ikke så fryktelig opptatt av folk, og hos fremmede, om det bare var en tante eller onkel, var det unektelig litt kjedelig. Noe sosialt unikum av et barn var jeg kanskje ikke, men det å sitte i bilen sammen med familien, på vei et sted, det var som regel alltid toppen. Om vi skulle besøke familie et eller annet sted i indre Østfold, som var der en stor del av familien befant seg, hendte det ofte at vi stoppet på Rich. Bar, et gatekjøkken som ligger rett på utsiden av Sarpsborg. Dette er et av mine beste barndomsminner; pølse med chips, som vi sa til pommes frites den gangen, på Rich. Bar. Rich. Bar lager også verdens beste potetstappe, men det var jeg ikke opptatt av på den tiden, da var det bare chips som gjaldt. Nå kunne jeg godt tenke meg en potetstappe, faktisk.

Kjører man ikke den veien om man skal til Sverige?

Du er aldri alene

Da jeg gikk opp for å legge meg igår kveld hadde jeg en ubehagelig følelse av at noen så på meg. Jeg var alene hjemme. Selv om jeg tenkte på katten fra igår, skvatt jeg allikevel da jeg så ham i vinduet, intenst stirrende på meg og med potene nesten hamrende på glasset. Jeg gikk inn på kontoret, katten hoppet fra taket og over til den lille verandaen, stilte seg på to ben i verandadørvinduet og mjauet som et spedbarn i nød. Jeg gikk tilbake inn på soverommet, lukket vinduet på gløtt for å slippe inn litt av den kalde luften, men katten var straks tilbake på taket og lydene den lagde da den presset seg inntil vinduet for å se om den klarte å komme seg inn, gjorde meg urolig og innbød ikke akkurat til å legge seg. Terror.

Jeg sov nede på sofaen i natt.

Lyder fra mørket

Igår kveld da jeg lå og leste, skrapte det på vinduet. Vi har soverom i annen etage, og vinduet går rett ut på et lite tak der ikke mange mennesker pleier å ferdes. Jeg liker ikke mennesker som ferdes på takene, de er som regel små og uhyggelige. Kan du tenke deg noe mer utrivelig enn en dverglignende skikkelse som skraper på vinduet når man ligger og leser? Jeg forsøkte derfor først å fortelle meg selv at skrapelyden ikke var der, men etter bare noen sekunder i denne trygge fornektelsen ble det klart at jeg var nødt til å lette litt på gardinen for å se hvem det var. Det var Felix, naboens katt. Jeg liker ikke katter, jeg er redd for dem, men jeg vet heller ikke nok om dem til å vite om det er farlig for katter å ferdes ute i femten minugrader, som det var i går kveld. Jeg slapp ham derfor inn. Han malte. Man sier at kattemaling er en hyggelig lyd, men den intenst dype lyden, som av et helikopter i det fjerne og som Felix lagde da han hvileløst vandret inne på soverommet var langt fra hyggelig. Den var truende. Han så på meg med oppsperrede, ville øyne, og gned seg inntil hendene mine da jeg forsøkte å lese videre.

Etterpå fikk jeg nesten ikke sove.

NRK med gårsdagens nyheter

Internett har ført mye bra med seg, jeg må jo si det. Særlig gjør det det mye enklere for en som jeg, som ikke alltid er klar for å lese aviser, å holde meg oppdatert og moderne, idet jeg kan lese nettaviser og enkelt og raskt finne ut av om noe viktig har hendt i verden. Har det ikke det, går jeg tilbake til sofaen. Der leser jeg kanskje en umoderne bok, og kanskje går jeg glipp av et program eller en serie jeg gjerne skulle fulgt med på, fordi alle snakker om den. Slik som Koselig med peis, for eksempel. Eller en serie på SVT. Da er det internett igjen er bra, og holder meg up to date og helt moderne, for jeg kan jo bare klikke meg inn og se alt sammen på nett. I teorien.

Så mitt spørsmål. Hvis internett er kommet for å bli og hvis den moderne mann skal være avhengig av internett for å holde seg oppdatert, hvorfor i alle dager ligger NRK, selve rikskringkastningen, etter? Altså, jeg er ikke blant dem som elsker TV2 og som klager over linsenspenger og alt det der, selv om jeg er Høyre-mann og greier; jeg liker NRK og synes de gjør mye bra. Men. Jeg har en ny og forholdsvis moderne Mac. På den ser jeg Nett-TV, og samtlige programmer jeg ser fra NRK er dårlig oppløst. Jeg tar et kjempestort forbehold om at jeg er lite teknisk, men allikevel, det ser bra ut på TV2, og det ser bra ut på SVT. Hvorfor ikke på NRK? Irriterende.

Så programtilbudet, da. Hvordan er det? Relativt bra på norskproduserte programmer, om man gidder å se en hel serie i dårlig oppløsning. Men som alt annet her i verden, det beste er ikke alltid norsk. Da jeg skulle se Downton Abbey, som alle snakket så mye om, fikk jeg ikke gjort det, fordi NRK ikke hadde rettighetene til å vise den i på nettet. Greit nok, dette er sikkert vanskelige saker, tenkte jeg da. Men, så kom serien plutselig på svensk fjernsyn, og joda, der var den tilgjengelig på nettet også. Hvorfor kan SVT men ikke NRK? Jeg fikk forresten ikke sett serien allikevel, siden SVT luktet lunten og stengte meg ute fordi jeg ikke var i Sverige. - Se på NRK istedet, du, var det som den svarte skjermen sa til meg. Den skulle bare visst.

Og så var det podcast da. Jeg må innrømme at jeg ofte sover når Politisk kvarter går på radioen. Jeg kunne allikevel tenke meg å høre på, og det samme med Dagsnytt 18, som gjerne kommer når Barne-TV begynner. Prøv å si til en treåring at pappa gjerne skulle sett Dagsnytt 18? Da er det jeg går inn på Iphonen min, laster ned det seneste programmet, setter i ørepluggene og begynner å lytte. Men hva er det jeg plutselig hører? 

Joda. Dagsnytt 18 og Politisk kvarter fra igår.

Den lille Gadaffi

Da jeg var liten var jeg svært fascinert av diktatorer. Det hadde bare med utseendet å gjøre, jeg brød meg ikke så mye om hva de mente eller om hvordan de behandlet folk. Moral var vel idet hele tatt et spørsmål jeg ikke befattet meg med - jeg førte jo også krig mot sukkermaurtuene under hellene i haven vår - den gang som nå så jeg mest på bildene, og i Vår tids store ledere, en bok satt sammen av selveste Per Øyvind Heradstveid og som jeg hadde lånt på biblioteket, kunne jeg velge meg den diktatoren som tok seg best ut. Det ble Gadaffi, eller oberst Gadaffi som han ble kalt dengangen, og han ble liksom litt helten min, han. Ikke for hva han mente eller gjorde, som sagt, det var som karakter Gadaffi var enestående. Med den prangende uniformen, den lille stokken under armen lik Captain Harris i Politiskolen-filmene, den enorme hatten og medaljene på brystet. Ikke så sjelden lånte jeg alle turmarsj-medaljene som stipendiaten i sin iver hadde gjort seg fortjent til ved endeløs gange sammen med familien sin, festet dem til genseren og limte epoletter av papir på skuldrene. Jeg hadde også en hatt, min far hadde gitt meg en gammel sjåførhatt slik de brukte på bensinstasjoner i gamle dager, han jobbet nemlig i Esso, og for en liten gutt så dette nøyaktig ut som en politihatt, og følgelig en slik hatt som Gadaffi brukte. Da jeg ble eldre besøkte jeg Latvia, og jeg fikk til og med kjøpt en russisk militær-hatt, den hadde metallemblem og det hele, men på den tiden hadde jeg vokst fra dette med medaljene og papirepolettene, så det ble liksom ikke den samme schwungen over det.
















Diktatorkjærligheten var også grunnen til at jeg elsket filmen Moon over Parador, som handlet om en relativt ukjent skuespiller som plutselig ble diktator fordi han var så god til å imitere den plutselig avdøde statssjefen Alphonse Simms, med klare utseendemessige likhetstrekk til Gadaffi. Der skulle vi ha vært, tenkte jeg, dette hadde jeg jo trent på siden barndommen, å gestalte diktatorer. Om Gadaffi plutselig forsvant, kunne jeg godt tenke meg å ta over.

Og det er da høyaktuelt i disse dager?

"Der pene piker møter morgendagens menn"

 I 1997 bodde jeg på Hvaler, fordi min mor og hennes nye mann hadde kjøpt seg et hus på Vesterøy. Jeg var 18 år gammel, og hadde ikke stort annet valg enn å flytte med, selv om det satt langt inne for en sosial musikklinjeelev å være bosatt et par mil unna nærmeste venn. Førerkort hadde jeg ikke, så jeg var avhengig av å skape lykken der ute som best jeg kunne, og min lyse idé gikk ut på å starte en lokalavdeling av Unge Høyre. Det gjorde jeg også, ikke sammen med andre Hvaler-folk, om man nå kunne kalle meg det etter noen måneder, for dem kjente jeg jo ingen av. Det ble min egen lille vennekrets som måtte stille opp. Jeg hadde vel ikke så mange politisk aktive å velge blant akkurat, men etter å ha tatt de nødvendige telefoner til Østfold Unge Høyre og Unge Høyres Landsforbund begynte jeg å plukke min lille regjering, et knippe venner som etter planen skulle sitte som interimstyre frem til den fastboende høyreungdommen hadde fått øynene opp for den nye politikken vår. Det skjedde aldri. Tilfeldighetene ville at en av vennene mine var sønn av Østfold KrFs daværende fylkessekretær, og han hadde således den politiske ballasten jeg anså som nødvendig for å være medlem av min partiledelse. Han var til og med såpass politisk interessert at han faktisk allerede var medlem av et ungdomsparti, nemlig selveste AUF. Dette var jo i lengden uholdbart, så med hans givne samtykke, ihvertfall et stille sådant, fikk jeg sendt en beskjed til rette vedkommende i AUF om at min venn ikke lenger var å regne med når det gjaldt sosialdemokratisk politikk i Fredrikstad. Fra nå av var det Høyre som gjaldt, og min venn ble fra den dagen Hvaler Unge Høyres organisatoriske nestleder. Men flaksen stoppet ikke der. En annen i min utvidede omgangskrets som i høyeste grad var brukbar, var nemlig en jevnaldrende jente jeg hadde truffet året før, under en operetteoppsetning i Gamlebyen. Hun og jeg hadde hatt en kort men skjellsettende romanse under en nattevakt i teltet som var satt opp på Tøihusplassen for anledningen, og med dette friskt i minne ringte jeg henne og tilbød henne plassen som politisk nestleder. Hun var fra før medlem av Fredrikstad Unge Høyre, og til min store glede takket hun ja til tilbudet. Jeg så jo for meg en reprise av det som hadde skjedd sommeren før, men jeg må ha mistet sjarmen iløpet av året som var gått, for det skjedde aldri noe mer mellom oss i det henseende. Slik går det jo ofte når man planlegger litt for ivrig, også i politikken. Med et par villige kamerater til re-stiftet vi altså Hvaler Unge Høyre, en stille ettermiddag på restaurant Tobias i Fredrikstad, våren 1997. Min politiske karriere kunne begynne.

Bloggmania

Tre innlegg om dagen. Det er det man liksom skal ha dersom man skal slå seg opp som blogger. Men alvorlig talt, hvordan kan noen ha tre interessante innlegg om dagen? Hvis man da ikke skal anta at publikum er relativt dumme, og derfor ikke trenger spesielt interessante innlegg. Og jeg har sant og si levd en stund med mistanken om at folk flest er dumme. Det ser man jo på hva folk flest stemmer, og hva folk flest bryr seg om. Så kanskje er det ikke så rart at de ikke er veldig kritiske når de for tredje gang klikker seg inn på en og samme blogg, for å bli underholdt? Jeg kan bare si med en gang, at tre blogginnlegg om dagen, det gidder jeg ikke. Som jeg har fortalt før, så blar jeg ofte bare igjennom avisene og ser på bilder, og noen dager leser jeg ikke avisen en gang. Da ligger jeg i sofaen eller i en stol og leser romaner, og hvordan skal man kunne finne bloggstoff tre ganger om dagen da? Jeg hadde ikke fått gjort annet enn å blogge, og blogge om tull og skrive dårlige innlegg gjør meg egentlig bare misfornøyd. Bloggere som oppdaterer tre ganger om dagen er enten hyperaktive nyhetsfreaker av typen Twitter oversvømmes med, rosabloggere med et noe lettere innhold og som således enkelt å dele opp i tre, innholdet altså, eller mennesker med svært liten interesse for alt annet enn egen blogging. Og dem er det ganske få som leser, vil jeg tro. Det finnes 350.000 registrerte blogger i Norge, og av dem er sikkert 349.900 av dem navlebeskuende dagbokpjatt eller kvasifilosoferende husmorporno i den aseksuelle betydningen, og jeg har vel innsett at selv de mest leste bloggene er bortimot fullstendig uinteressante for meg. Jeg hadde ikke orket å leve et slikt bloggeliv, jeg ville blitt syk og ulykkelig av det. De tjener penger på bloggingen sin, det skal de ha, og jeg kan tenke med at det etterhvert sikkert er viktigere enn å ha noe fornuftig å si, men kjære vene, jeg jobbet i bank engang og tjente penger på det også, men det var ikke noe gøy for det.

Det kommer ikke mer fra meg idag. Se på noen fine bilder istedet.

Pølsene man aldri glemmer

Fredag er pølsedag, ikke bare for meg, har jeg etterhvert fått med meg, men for ganske mange andre også. På flere av arbeidsplassene jeg har hatt, har det vært pølser til lunch på fredager, og også der jeg jobber idag er det av og til slik. Det betyr som regel dobbelt opp på meg, for vi spiser som jeg har nevnt alltid pølser på fredags ettermiddag, som har med å gjøre at ikke bare jeg, men også min sønn elsker det. Han har elsket pølser siden før han visste hva pølser var, og slektskapet mellom ham og meg er derfor ikke vanskelig bekrefte.

Jeg har også alltid vært glad i pølser, og da spesielt i wienerpølser, men det virkelige grunnlaget for pølsekjærligheten ble lagt på ungdomsskolen, da jeg og min bestevenn Christian i alle matpauser gikk bort til en liten kiosk i nærheten, for å handle to pølser i brød på krita. Begge deler gjorde enormt inntrykk på oss; det ene var at vi nå var store nok til å spise det vi selv ville til lunch, og det andre var at vi nå kunne spise ting uten å betale for dem. Vi var unge, vi var frie. At jeg spiste min egen matpakke først, for siden å spise pølser, mens Christian stort sett ikke hadde matpakke og således kun spiste pølsene, reflekterte jeg ikke over før i ettertid, da jeg av naturlige grunner etterhvert vokste forbi ham i størrelse. Gjelden vår fikk vi betalt etterhvert, både ved å jobbe litt gratis i butikken, feie gaten utenfor, også videre, og ved å betale inn når pølsegjelden hadde blitt for stor. Dette nære forholdet til matleverandører fortsatte inn på videregående skole, da vi etterhvert utviklet et svært godt forhold til ekteparet som drev skolens kantine, Tove og Kjell. Det gikk ikke lang tid før vi ikke bare handlet pølser på krita også der, men i tillegg kunne gå inn på kjøkkenet, smøre oss en kjempebaguett med favorittpålegget vårt på, i mitt tilfelle kokt skinke med italiensk salat, for så selv å skrive oss opp i den lille svarte boken. Tove og Kjell ble blant de aller beste personene vi ble kjent med på musikklinjen. Litt streng og myndig var Kjell når gjelden dro seg opp mot femhundrelappen, men vi betalte alltid og var vel i grunnen de beste kundene de to kunne hatt. Da Tove mot slutten av gymnasetiden vår fylte femti år, sang vi og underholdte på festen hennes, og til og med da Kjells far noen år senere døde, ble jeg spurt om å synge i begravelsen hans.

Jeg savner de to fremdeles. Pølser med kjærlighet får man ikke kjøpt hvorsomhelst.

Opplevelsen av en bok

Etter en drøy uke er jeg ferdig med min Knausgård-debut, som ble En tid for alt, og jeg føler meg nå klar for å ta fatt på Min kamp. En uke på en 500-siders roman er ganske kort tid for meg, og sier endel om leseropplevelsen. Om jeg ikke følte meg like grepet alle steder, og om enkelte passasjer kanskje ble en tanke langtrukne, så følte jeg at tiden jeg brukte på å lese boken var vel anvendt, og at dette er en bok jeg kommer til å tenke på i ettertid. Jeg har i grunnen sansen for det langtrukne, men siden jeg av natur er urolig og utålmodig, må den mentale innstillingen være på plass, og jeg må etablere en slags indre ro for å få noe ut av det jeg leser, hvor klisjéaktig begrepet indre ro enn høres ut. Tilkortkommenheten har altså som regel mer med megselv å gjøre enn forfatterens evne til å gripe leseren. Men, når roen er der og man kan lene seg tilbake i stolen, eller kanskje helst chaiselongen, finnes det knapt noe bedre enn å fordype seg helt i språket, ordene som kan flytte et hvilket som helst maleri ut på sidelinjen og fylle papiret med liv. Jeg tillater meg å dele en aldri så liten leseropplevelse med dere; den allerførste setningen i Hermann Hesses Narsiss og Gullmunn, med dette anbefalt til alle, ikke bare de som har funnet roen, men også til dem som ønsker å finne den.

"Foran inngangen til klosteret Mariabronn, det var en rundbue båret av små dobbeltsøyler, stod et kastanjetre like ved veien, en enslig Sydens sønn som for lange tider siden var hentet hjem av en Roma-pilegrim, en edelkastanje med kraftig stamme; den runde kronen hang ømt utover veien, pustet bredbrystet i vinden om våren og lot bladene vente på seg til alt omkring den allerede var grønt og selv nøttetrærne i klosterhaven hadde fått sitt rødlige unge løv - først da, når nettene var kortest, sprang de fremmedartede blomsterknippene matt og hvitgrønt frem med en besnærende og engstelig, bitterbesk duft, og først i oktober, når all frukt og all vin for lengst var høstet, slapp den i høstlige vinder sine tornede frukter fra den gulnende kronen, frukter som ikke alltid ble modne, men som klosterguttene sloss om og som underprior Gregor - han kom fra Italia - ristet hjemme i stuen."

Narsiss og Gullmunn, Hermann Hesse. Utgitt på Gyldendal forlag.

Det glade campinglivet

 

Da jeg vokste opp ferierte vi i campingvogn. Jeg var vel i grunnen et lykkelig campingbarn, og helt uvitende om det stigma jeg ble utsatt for, tilbragte jeg altså ukevis på en campingplass hver sommer, med fellesbingo på fotballbanen hver lørdag, langbord med grilling og dansebandmusikk fra scenen. Joda, det var en egen scene der, hvor bordtennisbordet stod til daglig, for når alt kom til alt var det tross alt ikke så ofte det var underholdning. Vi sluttet med campinglivet før jeg ble ungdom, og det er jeg forsåvidt glad for, for nå har jeg jo faktisk utelukkende gode minner fra campinglivet, og tenåringsfyll, flørting i forteltene og ulovlige bussturer til Fredrikstad sentrum har jeg i egentlig ikke noe forhold til. Vi dro på campingferie et år i voksen alder også, min kone og jeg. Det vil si, vi lånte campingvognen til mine svigerforeldre, for også min kone har en fortid som campingbarn, nemlig. Det er i egentlig ikke så ille å være på campingferie som voksen heller, og det er i hvertfall ikke campingvognen som er det verste. Det er snarere alle de andre som drar på campingferie, eller som oppholder seg over lengre tid på en campingplass. Det var liksom ikke andre enn min kone og jeg som kledde oss litt pent til middag, tok en gin tonic mens vi spilte pétanque og helgrillet svineribbe marinert i rub-a-dub. De hostet bare forlegent da de fikk ribberøken inn i teltet sitt, og lurte nok på om vi var helt dumme som ikke grillet skinkebiff som vanlige folk. Også så de rart på panamahatten min, og dersom jeg ikke engang kan ha panamahatt når jeg er på ferie, da er det liksom gått litt for langt. Utover det var det svært avslappende og deilig å være på campingferie. Det vi trenger er altså en campingplass for slike som oss, hvor man kan ha croquet-turneringer i hvite klær, coctailparties med panamahatter, hummer- og krepsefester med live jazzmusikk og avslappende ryggsvømmingsøvelser i fellespoolen hver lørdag klokken tolv. Allerhelst skulle det vært en kolonihaveby, beliggende på kysten, slik at man slapp dette med vogner overhodet, og alle hadde hvert sitt lille hus å søke tilflukt i om selskapelighetene ble litt i overkant en søndags morgen. Da slapp man å gå helt til fellesdusjen dersom det kun var verandaføre den dagen, og man hadde det egentlig slik man har det på en hytte, bare med et trivelig lite felleskap rundt seg.

Da skulle jeg dratt på camping.

Og Skam faae den, som sviger!

Svært mange har sterke meninger om både morsdag og Valentinsdag, og spesielt de som ikke har barn og som ikke har kjæreste, har jeg registrert. Dette kan jeg forstå. Uten å kaste meg inn i debatten, vil jeg bare si at det er litt flaut at menn flest trenger et handelstandsinititativ for å kjøpe blomster eller åpne døren for sin spesielle dame, men om det er dét som virkelig skal til, grip fatt i det fattige halmstrået du har og la det stå til.

Uansett, denne middagen kan selv far lage, og min erfaring er at når mor kommer sliten hjem fra jobb, og far ordner middagen, da kan det være det samme med både mors- og valentinsdag. En middag fortjener de fleste damer, det kan ingen krangle på. Og ihvertfall gjør min det.

Pasta, kokes. Dette kan dere.
Parmesan, rives. En god del trenger vi.
Eggeplommer. Så mange du tør spise. Jeg tør spise mange. Dette utgjør sausen, så tenk mer på om du vil drøvtygge pasta enn på kolesterol. Fungerer alltid. Plommene pepres og overstrøs med parmesan.
Bacon. Ternes og stekes. Blandes med eggeplommene og parmesanen.

Siden blandes alt med pastaen, og man kan blande inn mer parmesan etter ønske. Servér din kone, og husk nå på å være blid hele middagen igjennom. Prøv det allerede idag, så skjønner hun at gårsdagen ikke bare var et pinlig blaff.

Lykke til!

Næringshæren

Igår var det dagen derpå, og da er man gjerne litt redusert og ute av stand til å gjøre noe nyttig. Men det kom da noe bra ut av den dagen også, for eksempel et aldri så lite frokosttips, om mine lesere en dag skulle føle seg litt bakpå. Dessuten fikk jeg lest snaue 250 sider i En tid for alt, så det kunne vært så meget verre.

Frokosten:

Tre bløtkokte egg med "soldiers". Rist så mange loffskiver du tror du orker på en morgen som dette, og bred på med smør. Skjær dem i ca. 2 centimeters tykke "strimer". Still så den lille hæren opp på rekke og rad, og dypp soldatene enkeltvis ned i plommen. Velbekomme.

Gammel olding på tretti

Lørdagens fødselsdag ble feiret i gode venners selskap. Det er dette jeg liker aller best, å spise og drikke med morsomme og interessante mennesker, som jeg atpåtil har kjent i en aldri så liten mannsalder. Min kone stod selvsagt for maten, og min 32. fødselsdagsmiddag bestod av fiskesuppe til forrett, stekt andebryst med grønnsaker og karameliserte poteter til hovedrett, en hvilerett med tre oster, samt den klassiske og for meg nesten uunværlige sjokoladefondant til dessert. All ære til vertinnen.

At mine venner kjenner meg svært godt, kunne man lese av gavene: Bøker, chablis og gin. Etter middag ble det anledning til å smake litt mer på mine Dry Martini coctails, og man skal ikke helt se bort fra at nettopp dét var årsaken til at søndagen gikk svært stille for seg for min del.

Man blir jo ikke yngre.

Begynnelsen på slutten

Et av de siste lyspunktene på vinteren er min egen fødselsdag. Jeg har aldri vært blant dem som plages over å bli eldre, tvert imot føles det vel mer naturlig for både meg og mine omgivelser desto eldre jeg blir. Den 12. februar er altså noe av det siste jeg har å se frem til, før mars er her med sin, om ikke rent faktiske, så ihvertfall kalendariske vår.

Våren er 16 dager unna.

S.P.A.

Da jeg var ung lå jeg ofte i badekaret og telefonerte. Jeg har alltid likt badekar, men jeg har en lei tendens til å bli rastløs etter en liten stund, og det var også derfor jeg telefonerte, slik at jeg kunne nyte vannet lenger. Mine venner sier at jeg drakk cognac mens jeg snakket, og det kanskje også stemmer, men det viktigste var å tilbringe kvalitetstid sammen med vannet og vennene samtidig. Aller helst skulle jeg kanskje hatt vennene oppe i badekaret, men av plass- og hygienemessigeårsaker var det altså enklere å telefonere. Jeg har mange ganger sagt at jeg skulle levd livet på en divan eller chaiselongue, og at alt arbeid i grunnen kunne gjøres derfra. Dette kan også overføres til badekaret. De gamle romerne var virkelig inne på noe, når det gjaldt liggekomfort.

Den franske revolusjonslederen Marat tilbragte faktisk det meste av tiden sin i badekaret, fordi det lindret ubehagene som følge av en hudsykdom. Og når man tenker på hvor mye de fikk gjort under den franske revolusjonen, er det vel ignen som kan si at det var ineffektivt? Det skal nevnes at han også døde der. Dette var helt ufrivillig.

Psykologisk situation

Kender De fornemmelsen
at træde på en snegl?
Man kan ikke gøre for det,
det er ikke nogens fejl.
Men for endelig at fastslå,
at man ikke selv har fejlen,
så er man nu alligevel
en smule stødt på sneglen.

(Piet Hein)

Safety on board

Av og til er det veldig seriøst på jobben. Vi er en samling mennesker i relativt frie yrker som deler kontorer i et stort hus, og selv om vi forholder oss til samfunnet på en ryddig og ordentlig måte, så er det som regel en ganske løs tone her, og vi er vant til mye rart. Idag var det imidlertid uvant seriøst her, for brannvernelederen vår hadde innkalt til et møte. Disse møtene har man visstnok plikt til å møte på, og jeg møtte opp med åpet sinn til det jeg trodde var en brannøvelse. Men nei, det var det visst ikke. Vi fikk høytidelig utlevert et skjema, hvor det stod listet opp en rekke trusler mot husets sikkerhet, og hensikten med møtet var å finne risiko- og konsekvensfaktoren for disse, samtidig som vi rettet oppmerksomheten mot de tiltak som kunne redusere risikoen.

De to øverste risikoene var altså "Glatte gulv" og "Skli i trapp". Tiltak for å redusere risikoen: Tørke med mopp. Også nevnt på listen var terror og sabotasje, samt den noe underlige trusselen "Barn/uteplass". Jeg tenker at HMS-ansvarlig får litt å gjøre fremover.

Før var det morsomt

Ta det helt med ro, ikke la vinterdepresjonen ta over fullstendig. Jada, jeg vet det, det er demotiverende med snø etter et lite vinterhelvete som har vart helt fra november, men nå er vi midt i februar, og dette er bare et midlertidig setback.

Den er på vei bort, jeg lover.

En tid for alt

Igår tror jeg at jeg kastet inn håndkledet når det gjelder De som beveger verden av Ayn Rand. Ikke at den er dårlig, på ingen måte, og jeg som Høyre-mann og konservativ er absolutt med på tankegangen. Neida, det er bare det at jeg begynte på boken rundt 2000, leste 650 sider, og gav opp fordi jeg kjedet meg litt. Så begynte jeg igjen for et år siden, og har smått om senn kommet 250 sider avgårde, igjen fordi jeg kjeder meg litt. Nå er det omtrent 1000 sider igjen, et lite stykke til slutten altså, og igår hadde jeg så lyst til å lese noe annet at jeg rett og slett bestemte meg for å utsette Ayn Rand på ubestemt tid, selv om jeg egentlig får litt psykiske problemer av ikke å avslutte en bok. Bøker jeg ikke har fullført:

1. De som beveger verden av Ayn Rand. Enough said.

2. Mitt århundre av Gunther Grass. Jeg elsket Blikktrommen. Men jeg er rett og slett ikke intellektuell nok for noveller.

3. Kjell Askildsens samlede noveller. Samme årsak, og jeg har ikke dårlig samvittighet for denne. En samling er jo ikke en ordentlig bok, og jeg har lest noen noveller.

3. Den skarpsindige lavadelsmann Don Quijote av la Mancha av Miguel de Cervantes Saavedra. Dette er bare et arbeidsuhell, jeg skal lese første halvpart på nytt og ta med resten også, for dette er fantastisk lesning. Jeg har bare ikke helt funnet anledning til å ta den opp, for jeg føler mentalt at jeg allerede har lest den. Mange problemer sitter mellom ørene, vet dere. Neida, det går ikke an å føle mentalt.

4. Josef og hans brødre av Thomas Mann. "Dyp er det forgangnes brønn. Må man kanskje ikke kalle den uutgrunnelig?" En av de største leseopplevelsene jeg har hatt var Thomas Manns Trolldomsfjellet, og jeg mistenker at Josef og hans brødre, egentlig en "serie" på fire bøker, kommer til å ta denne plassen når jeg vel fullfører. Det tar tid, for eksemplarene mine er skrevet på nydelig, alderdommelig høysvensk, men hvilket språk passer bedre til dette verket, om da ikke eventuelt tysk? Jeg kan ikke tysk, så det er ikke noe tema. Nei, svensk får det bli. Jeg har altså ikke gitt opp, jeg bare utsetter nytelsen.
Igår startet jeg på En tid for alt. En jeg liker å følge på Twitter, skrev at hun ikke hadde orket å starte på Knausgård ennå, og hun trodde det skyldtes litt barnslig motstand. Hun er lur, denne, og jeg er enig; jeg føler meg ikke helt motivert eller moden for Min kamp-kolossen, og siden den er så omdiskutert og så opplagt en bok som folk forventer at du skal mene noe om, tenkte jeg at jeg godt kunne la den hvile en liten stund til, mens jeg lar En tid for alt være min Knausgårdske debut. Det lille jeg fikk lest igår fortalte meg at valget var rett.

Røkere bes benytte kjøkkeninngangen

Det er dessverre lenge mellom hver gang jeg ser et kuvertaskebeger komme til sin rett. Dersom man festrøker nå om dagen blir man som regel henvist til en trapp eller i beste fall en terasse eller balkong, og det å røke en sigarett i dannede omgivelser er det i all hovedsak slutt på. Dersom man da ikke er på besøk hos svært romslige og svært kultiverte mennesker, selvsagt, slik som hos fotografen, som synes det er deilig å kjenne lukten av hyggelig selskap bre seg utover rommet. En mann jeg kjenner godt, som dessverre måtte gi opp sigarettene, sitter som regel ved siden av meg om jeg tar meg en sigarett etter middag, og ber meg pent om å blåse røken mot ansiktet hans, slik at han ihvertfall kan nyte lukten.

Livsnytere blir det ikke flere av.

Y.A.P.

Da jeg var en 13-14 år omtrent, ble jeg valgt inn i mitt første styre. Det foregikk på det viset at jeg og min kamerat begge stilte til valg på den samme styreplassen i Ten Sing-koret vi sang i, vi drev begge en minivalgkamp i lokalet rett før valget, og jeg vant med én stemmes overvekt. Jeg hadde stemt på meg selv, og det hadde ikke min naive venn. Det er dette som kalles naturlig utvalg; han var åpenbart ikke disponert fra naturens side for å tenke politikk. Styrearbeid er politikk, og man stemmer på seg selv.

Når det gjaldt møter og den slags var jeg ikke spesielt sosial eller snakkesalig. Slik er det i grunnen ennå; jeg synes folk stort sett snakker mer enn de har forstand til, og jeg har heldigvis en innvendig kontrollør som ber meg være stille om jeg ikke har noe fornuftig å si. En slik kontrollør manglet i hovedsak de øvrige medlemmene av styret, som så på ungdomstiden sin som en tid for å ha det morsomt og være løs og ledig, selv rundt noe så alvorlig som et styrebord. Og da det skulle fordeles oppgaver, hva kunne man gi det nye styremedlemmet, som var den minst sosiale av alle? Tja. Kan ikke du være leder for miljøgruppa da? Jeg presset frem et smil og takket ja.
"Miljøgruppa". Legg merke til a-endelsen og det utrolig kjedelige navnet. Hvordan skulle man få med seg folk til noe slikt? Jeg hadde jo aldri gjort det frivillig, om det ikke var en del av min viktige styregjerning. Det gikk da en liten stund, på grunn av noen iherdige ildsjeler av det svake kjønn, men etterhvert ble det klart at noe måtte gjøres. Jeg så mitt snitt til å pusse opp imaget. Miljøgruppa skiftet navn til Ten Sings sosiale komité. Det er kanskje ikke et navn jeg ville valgt idag, men den gangen var jeg svært fornøyd med meg selv. Jeg skjønte også tidlig at folk i 13-14 års-alderen som jeg var tiltrukket av fine titler, så hvorfor ikke gi dem nettopp dét? Den sosiale komitéen fikk både direktør og avdelingssjefer, og smått om senn blomstret både administrasjonen og kreativiteten. Vi fikk til og med en egen logo, en tidlig versjon av Windows Clip Art-figurer. Alle behov skulle dekkes. Jeg valgte vel kanskje en resultatorientert fremfor en karismatisk lederstil, noe som innebar at også ubehagelige beslutninger måtte tas når ting tok for lang tid. Og ting tar gjerne for lang tid når det er 13-åringer som jobber. De ubehagelige beslutningene hadde som regel den konsekvensen at noen i brevs form fikk sparken, og for at de ubehagelige beslutningene ikke skulle bli altfor ubehagelige for hverken meg eller fremmedfolk, ble det som regel de nærmeste vennene mine som måtte gå. Min forsiktige venn Martin satt løst i stolen, og han var også lett å ansette igjen senere.

Det var litt av en uriaspost å være kiosksjef i Ten Sing Fredrikstad rundt 1994.

Stor i kjeften

Min venn gjennom 15 år, Alexander Hermansen, er artist i Fredrikstad, og av og til så slipper Fredriksstad Blad ham løs i en spalte som heter «Lørdagsgjesten». Der erklærte han sist lørdag at han ved hjelp av eddik skulle mane frem den «gamle» Hermansen, altså i virkeligheten den unge Hermansen, fra dengang han var ung og kvisete, og var ærlig nok til å servere lokalavisens lesere sine meninger ufliltrert og helt uten sjenanse. Nå har min venn Alexander forsåvidt aldri fremstått som spesielt kledelig sjenert, men forskjellen er at den unge Hermansen, som skrev dengang, han var jo nettopp dét - ung. At det skal være uttalt mål for en 33-åring å fremstå som ureflektert og helt uten kritisk vurderingsevne når det gjelder egen penn, virker i beste fall som en eiendommelig målsetting. Men for leserne er det selvsagt morsomt med folk som skriver før de tenker, for da får vi litt farve på debatten, slik som i den såkalte Kongstenhallen-saken. Og for oss bloggere er det enda bedre, for da får vi noe å skrive om.

Min venn Alexander vil gjerne ha et flottere badeland enn det de har i Sarpsborg, for det er nemlig et velkjent syndrom vi har her nede i Fredrikstad at alt må være bedre enn i Sarpsborg. Synes man ikke dét, går man «baklengs gjennom livet – med rumpa til fremtiden.» Og det vil man jo gjerne ikke bli anklaget for. Litt morsomt at Hermansen bruker det uttrykket, forresten, jeg trodde nemlig det kun var i Arbeidpartiet på 70-tallet at man ble anklaget for å gå baklengs inn i fremtiden om man var bevaringsorientert. Derfor måtte jeg trekke litt på smilebåndet da Hermansen anno 2011 skulle komme med de samme, ja la oss velvillig kalle det for argumenter. Nå er saklighetskravet helt sikkert ikke spesielt høyt for en spalte som «Lørdagsgjesten», og det passer nok artisten bra. For å kalle motpartens argumentasjon for «håpløs» når man selv presenterer høyst subjektive blødmer, som at «Kongstenhallen og Gamlebyen er enormt positive for hverandre», faller vel på sin egen urimelighet.

Vi som er unge Hermansens venner på Facebook, fikk med oss at han øvde seg på dette med å være ufiltrert allerede for en uke siden, da han noe klosset kalte alle som ville rive Kongstenhallen for døgenikter. At han skulle trekke usaklighetene helt ut i lokalavisen hadde jeg kanskje ikke regnet med, men etter å ha publisert 60 bloggposter bare i 2011, kjenner jeg godt til dette med å av og til mangle noe å skrive om. Det kan jo være såpass enkle grunner til at man går til de ytterligheter å anklage folk for å ha for mange hatter på, idet man iherdig prøver å tre et par ekstra hatter nedover sitt eget hode. Dette virker mildt sagt latterfremmende, og gjorde faktisk lørdagsmorgenen ekstra morsom. Ikke at det er noe galt i dét, forsåvidt, for om enn ikke på den tilsiktede måte - vi blir da behørig underholdt.

Jeg ønsker min venn Alexander Hermansen hell og lykke når han nå jevnlig skal drikke eddik for «å gyve løs på politikk, kultur, næringsliv og idrett i året som såvidt har begynt», men håper samtidig at han tar seg en lang og god frokost først, slik at også hodet får næring.

God dag, mann!

Kongekrabbe og chablis - jakten på det gode liv

Så er det søndag igjen, og det er vel egentlig bare å slappe av og vente på at det går over av seg selv. Søndagen, altså. Neste helg venter nye middager, og på lørdag har jeg til og med fødselsdag, så det spørs nok om det ikke blir noe ekstra godt den dagen. Igår var det jeg som i hovedsak stod for maten, og det ble ganske godt om jeg skal si det selv! Men så var det også utmerkede råvarer, så det er begrenset hvor mye skade man kan gjøre. Og dessuten, med nok smør og fløte smaker tross alt det meste godt. Gårsdagens middag bestod av melon, spekeskinke og parmesan til forrett, smørstekt hellefisk og ristet kongekrabbe med en stappe av ovnsbakte poteter (selvsagt med MASSE smør og fløte), petit pois-puré og smørdampede gulrøtter til hovedrett. Å drikke: petit chablis og chardonnay.
Jeg tror det gikk med ontrent 400 gram smør til alt dette, så noen dessert hadde vi ikke plass til, men det ble ytterligere noen glass chardonnay til Gullfisken. Så ja, det var svært tungt å komme seg opp idag.
Idag har vi spist lunch i Gamlebyen, og det ble lun leverpostei på en grov skive brød med bacon og salat til. Gulrotkake og cappuccino måtte også med. Med andre ord, ikke en helg de ville godkjent i Puls, akkurat, men så er Puls og jeg også diametralt uenige om hva det gode liv faktisk er. En gang var det en fanatisk mann der med en uforståelig dialekt som ville at folk skulle bruke handleposene sine som vekter, for å få "hverdagstrening".

Alvorlig talt, jeg bare skrudde av.

Gullfisken og jeg

Idag er det den store festdagen i reklamebransjen, og jeg deler jo som kjent kontorer med et svært sjarmerende reklamebyrå, nemlig Netron. Idag er de på Gullfisken, de har dresset seg opp og skal på etterfesten og allting. De er ikke nominert, neida, men det er nemlig de som har laget introen til programmet! Ja, selve gullfisken er faktisk den fisken jeg har vist dere bilde av tidligere, den svært lite folkelige Tron, som i likhet med meg er skeptisk til fremmede. Så det sitter kanskje mange stolte personer der ute fordi de kjenner noen som er med på Gullfisken og alt det der, men jeg, jeg kjenner faktisk Gullfisken.

Mine venner i reklamebyrået skal altså feste med kjendisene og virkelig nyte kvelden, mens jeg er hjemme med Gullfisken. Det er kanskje litt stusselig å ikke kunne flørte med reklamefolk, programledere eller unge kvinnelige bloggere, slik som de kan, men jeg får trøste meg med at de har med konene sine og at fisken har det enda stusseligere borte i bollen sin. Jeg skal i det minste nyte både kongrekrabbe, hellefisk og chardonnay, og kanskje en aldri så liten Bloody Mary. Men tro meg, neste gang skal jeg skaffe presseakkreditering, og være med på festen jeg også.

Fortsatt god lørdagskveld!

Med festhumør fra Stord

Da denne bloggen var tre dager gammel, syntes jeg det var på høy tid å nevne Elisabeth Granneman, eller Blandevann, som jeg en gang hørte Dag Frøland full av respekt og kjærlighet omtale henne som. Siden den gangen har det egentlig ikke vært så altfor mye snakk om henne, hverken her eller andre steder, bortsett fra at navnet hennes er nevnt et par ganger. Stipendiaten, som nok har blitt en fan på sine eldre dager, spurte igår om jeg ikke skulle skrive noe om henne, og det gjør jeg altså nå, selv om jeg bruker mye av det jeg skrev dengangen, fra juli 2009. I juli 2009 levde fremdeles Dag Frøland, og jeg henstiller oppmerksomheten til kommentarfeltet, som jeg har tatt med meg fra den forrige bloggposten. Nå er nok fru Granneman forlengst glemt av de fleste, og hun døde hun jo også riktignok i 1992, jeg skal ikke underslå dét. Men litt oppmerksomhet fortjener hun, og får det også med jevne mellomrom. Ihvertfall av meg.
Vet du ikke hvem hun er, sier du? Les deg litt opp på historien her. Damen med den store smilet, den enorme kroppen og den hvite parykken, som spiste som to karer og drakk som tre og som hadde en jazzrøket sangstemme så luftig og fin som var den en panfløyte i Andesfjellene, hun var jo faktisk tidligere formann i Lørenskog Unge Høyre. Som forhenværende Unge Høyre-leder, i et enda mindre lokalparti, er det ekstra rørende for meg at kjære fru Granneman hadde et mørkeblått syn på verden, selv om hun ifølge denne svenske bloggen kun omgav seg med homofile hun kunne hundse omkring. Jaja, ikke at det er noen motsetning i det akkurat. Jeg siterer bloggeren Johan Hilton:

"En av hennes bögvänner säger att hon var outhärdig, att hon aldrig hade gått igenom någon socialisationsprocess utan var helt otämjd (....) Någon gång på 60-, 70-talet lade hon sig på sin divan och vägrade att kliva upp, om det inte var alldeles nödvendigt. Där låg hon och kedjerökte och käkade ofantlige mängder mat. I nästan 30 år."
Dag Frøland fortalte i en av hans siste sceneopptredener på Chat Noir om en gang Elisabeth Granneman skulle lage festmiddag på et gods han hadde leid seg for en sommer.. Hun drakk tett hele tiden mens hun lagde maten, og som Frøland sa, hun drakk vodka med littegrann coca-cola for farvens skyld, med den effekten dette gir. Maten ble som alltid utsøkt, hun drev da også eget gjestgiveri på Stord, men hun avsluttet altså kvelden med å gå overende og knuse et antikt salongbord. Frøland ble rasende og kastet henne på dør, men fortalte at godseieren dagen etter tok det med en god latter at sangerinnen fru Granneman hadde ødelagt møblene hans. Men så heter det da også i den gamle revyvisen:

"Og når fru Granneman renner inn med festhumør fra Stord, da går'a rett i baren og drekker på akkord."

Nei, de lager dem ikke sånn lenger.

Idag synes jeg alle som kan skal blande seg en ekstra stor drink og tenke på hvor godt det er å være konservativ. Skål! Og god ettermiddag.

Dette bildet av Granneman står på skjenken og vokter nøkkelen til barskapet. Søsteren min trodde det var mormor.

Bildene er hentet fra fru Grannemans bok "Kjære publikum". Ja, den står i bokhyllen.

Endelig fredag

Idag hentet jeg tolv nye cocktailglass, og dette feires med helgens aller første Dry Martini.

Rørt. Ikke rystet. God fredag.

Politisk broiler

Noen har kanskje savnet mediekommentarene mine, og jeg tenkte at jeg kunne ta opp tråden etterhvert og begynne litt forsiktig allerede idag. Jeg leste nemlig på VG Nett igår, at det skal spilles inn nye episoder av min gamle favorittserie "Dallas", eller kanskje mer presist, det blir en ny serie med mange av de samme skuespillerne, og rollefigurene er de samme. Min yndlingsrollefigur i Dallas var selvsagt JR. JR var den onde helten, og du kunne alltid føle deg trygg på at JR ordnet opp helt til sist, ingen slo ol' JR. Om det var noen som konspirerte eller på egen hånd forsøkte å ta drepen på sjarmøren, så var det altså bare et spørsmål om tid før all motstand var feiet av banen og JR igjen satt på toppen av sitt lille oljeimperium. Han var ikke så snill, men så har jeg også alltid hatt en forkjærlighet for de onde rollefigurene i filmer og serier, ja helt siden jeg hørte Kaptein Krok på lydboken min, du vet en sånn som sa "og når du hører denne lyden *plingeling* bla om til neste side", for de bøkene var jeg så glad i. Og hva var det Kaptein Krok sa? Jeg skal drepe Peter Pan om det så blir det siste jeg gjør. Og jeg hadde aldri hørt noe tøffere og jeg var helt fortapt i dette fascinerende onde.

Etterpå har det blitt mange slike mer eller mindre slemme figurer som har kommet mitt hjerte nært. Det finnes vel ikke noe mer nærliggende eksempel enn Scar i Løvenes Konge; det var kjærlighet ved aller første blikk allerede da han foraktfult spyttet ut sin første britiske setning. Og da han sang "Be prepared" sammen med sin hær av dumme hyener og til og med lærte meg uttrykket quid pro quo, nådde han helt til topp, og jeg har til og med sangen på spotify, sånn for å bli motivert.

Er det så rart jeg ble tiltrukket av politikk?

Nettvenner, antivenner og andre venner

Som jeg har fortalt tidligere, er jeg absolutt mest tiltrukket av bilder når jeg leser både aviser og blogger, og det skal være interessant om jeg gidder å lese en blogg jevnlig. Jeg har nevnt et par interessante blogger jeg følger, og som jeg ikke synes det er bortkastet tid å stikke innom. En av disse er Magnhilds Antiblogg, som jeg dessuten ikke trenger å gå innom hele tiden, for antibloggeren er nemlig på Twitter, og der kan vi ha daglig kontakt. I et innlegg for noen uker siden snakket jeg om mitt forhold til Twitter, og hvordan jeg stort sett kunne betraktes som en stalker, fordi jeg "samtalte" med dem jeg syntes var interessante ved å respondere på deres tweets. Dette kan kanskje kalles en tanke reaktivt, men det har allikevel fungert sånn passe bra for meg da, kan du si. En av disse folkene er altså Magnhild. Hun er kanskje det nærmeste jeg som Twitter-amatør kommer en Twitter-venn, fordi de andre jeg har lengre tweetutvekslinger med, stort sett er vennene mine ute i den fysiske verden også. Og nettopp dette tok hun for seg på et innlegg på bloggen sin igår, altså dette med nettvenner kontra "virkelige" venner, noe som fikk meg til å tenke litt på mitt eget forhold til vennskap. Tweeds er en ganske liten blogg, og jeg kan ikke som Magnhild si at jeg har et spesielt nært forhold til dem som gir meg tilbakemelding eller de som kommenterer. Eller rettere sagt, det har jeg, men igjen fordi de som kommenterer stort sett kjenner meg i virkeligheten. Så liten er Tweeds! Men selv om jeg ikke har så mange nye "nettvenner", mener jeg at sosiale medier styrker vennskap der potensialet er stort, og ellers gjør liten skade der potensialet ikke er så stort. Jeg er ikke en av dem som har 1000 venner på Facebook, og selv mine stusselige 280 personer er folk jeg stort sett ikke snakker med, annet enn kanskje en kommentar eller to på Facebook. De sosiale mediene gjør altså at jeg har litt mer kontakt med folk jeg ellers ikke ville hatt kontakt med. Så tilbake til dem med potensiale, altså de som er virkelig er venner men som jeg treffer altfor sjelden. Jeg har nemlig noen venner jeg nesten utelukkende snakker med på chat eller e-post, og gjør det dem til noe dårligere venner? Jeg synes ikke det. Tvert imot er det lettere å holde kontakten på denne måten, og jeg synes ikke skriftlig kommunikasjon skal gjøres annenrangs, en kanskje ikke overraskende holdning fra en blogger. Selv om det helt klart er hyggelig å treffes nå og da også.
Som person er jeg ikke fryktelig sosial, og jeg holder meg vel i grunnen mest til dem som allerede er vennene mine. Dette er forsåvidt litt annerledes med "sosiale medier", hvor det er lettere å ta kontakt og finne tonen enn det er på toget. Jeg snakker aldri med fremmede mennesker på toget, og kanskje det er fordi jeg ikke bare kan klikke vekk samtalen om den blir for dum? Jeg er ikke glad i fremmede, og sant og si liker jeg egentlig ikke engang å treffe mine venners venner, særlig ikke om det kommer bardus på. Sett i det perspektivet skulle man tro jeg var en person med ganske få mennesker rundt meg, men merkelig nok, det er jeg ikke. Noen folk har mange venner generelt, men få nære venner, mens jeg har kanskje færre venner generelt og til gjengjeld mange nære venner. Vi er en gruppe på seks gutter som møtes noen ganger i året for å spise middag og ha det hyggelig sammen, og alle sammen har vært mine bestevenner i over 15 år. Det høres kanskje rart ut, men jeg kunne fortalt hver og en av dem mine mørkeste hemmeligheter, og dem er det selvsagt mange av. I tillegg har jeg et fåtall andre, som alle mer eller mindre kvalifiserer til betegnelsen bestevenn. Og om jeg snakker med dem hver uke eller annenhver måned, så har tiden aldri gått spesielt langt når vi igjen møtes, og vi er tilbake der vi var da vi sist så hverandre.

Som a-sosial er jeg slik sett ganske lykkelig stilt, og er lykkelig for alle de vennene som orker å være i nærheten av meg, selv når jeg er på mitt aller verste. Og er det noen der ute som tar sjansen på et nettvennskap, som antibloggersken Magnhild, så er jeg altså betraktelig mer positivt innstilt enn om noen skulle være så uheldige å prate til meg på toget.

Bring it on!

Porno, sushi og litteraturdebatt

I forrige innlegg kom jeg inn på Hindsgavl slott, stedet intellektuelle skandinaver for noen tiår siden dro for å møte likesinnede fra alle de nordiske land, for å diskutere og utveksle tanker og idéer og selvsagt være en del av den nordiske åndseliten. Ja, det hørtes kanskje noe alvorlig ut, men det tror jeg slett ikke det var. Før i tiden kombinerte man nemlig gjerne gode tanker med god mat og god drikke, en utmerket idé man burde ta opp igjen i disse dager. Som et eksempel på viktige temaer som ble tatt opp, så hadde disse åndsmenneskene, som kunne være alt fra forretningsmenn og jurister til forfattere og andre kunstnere, på slutten av sekstitallet for eksempel en "porno-uke", der forsamlingen kikket på datidens pornofilmer i en uke, for etterpå å kunne diskturere hvordan man skulle forholde seg til fenomenet. Pornofilm og påfølgende middag, hadde ikke det vært noe idag? På Hindsgavl fantes det også mindre hytter rundt omkring på godset, hvor man med stearinslysene tent overalt samlet seg i grupper etter middag, for å samtale eller heftig diskutere over drinkene sine, og ellers alt hva man nå enn drev med langt hjemmefra. Tonen ble nok lystig etterhvert, får man ihvertfall tro og håpe, og når gjestene ringte i en liten bjelle, kom tjenestepikene gående gjennom parken med gin tonic, champagne eller hva det måtte være herskapet trengte som stimuli til den videre debatt.
Denne modellen kunne jo utviklerne av den nye Litteraturhuset som er foreslått bygget i Fredrikstad i løpet av 2012 virkelig adoptere! Nå skal dette huset ligge midt i sentrum, og jeg tviler sterkt på at man får uniformerte tjenestepiker til å servere alkohol i små hytter som er plassert rundt omkring i byen. Litt av sjarmen med å reise bort et sted i noen dager, blir det nok unektelig også vanskelig å få til. Men, Litteraturhuset kan, om de mener alvor, bli et kultursentrum og en scene for debatt og samtale. For at dét skal skje må utviklerne fra begynnelsen få med seg sentrale aktører, slik at dette vokser opp fra bunnen og ikke blir nok et hus og nok en scene som folk ikke benytter seg av. Østfold Kunstersenters filosoficafé er eksempel på vellykkede tiltak innenfor samme genre, men Litteraturhuset må nok trekke litt flere folk enn som så, om dette skal stå seg økonomisk i lengden. Det skal etableres en restaurant i huset, og det er selvfølgelig helt etter mitt hjerte, men faren er også her at man etablerer et "fint" spisested med altfor høye priser i forhold til at den ønskede målgruppen faktisk benytter seg av det. Men så har vi også muligheten for at utviklerne faktisk ikke bryr seg så mye om målgruppe og innhold, men heller ser kun på bunnlinjen. Tanken har dessverre slått meg. Jeg håper derfor på en viss balanse, slik at man kanskje til og med får plass til to restauranter? Én virkelig flott en, der man kan spise østers, drikke cocktails og feire de store anledninger, og en annen litt rimeligere der man kan spise sushi og høre på foredrag eller opplesninger samtidig som man nyter en god chablis.

Uansett, forholdene ligger forhåpentligvis snart til rette for den gode samtale, og om det kanskje ikke akkurat blir porno-uke med det første, så gleder jeg meg allerede til kåserier og diskusjoner, og selvfølgelig til å se hvordan alle disse andre kulturinteresserte i byen vår ser ut. For de har ikke akkurat vært så synlige hittil!

Vi sees i 2012.