En førsteklasses dannelsesreise

Jeg var vel aldri spesielt glad i å reise ukomfortabelt, og byr det seg en mulighet til å velge en standardoppgradering av fremkomstmiddel, gjør jeg som regel det. Derfor var det en befrielse å stige på toget i Gøteborg etter å ha sittet den siste delen av turen fra Fredrikstad i en åttemannsgruppe med syv pratsomme og velutstyrte, ja jeg tenker her først og fremst på oppakningen, studenter fra Trollhättan. Jeg skulle reise helt til Lund, og skal man først krysse et halvt land med tog vil man gjerne føle at man sitter på Orient-ekspressen eller noe tilsvarende, og studentene passet derfor liksom ikke helt inn i ligningen. I Sverige har de imidlertid en fiffig oppfinnelse som heter første klasse, et helt ukjent begrep for oss egalitære nordmenn som i beste fall får dårlig samvittighet av å få utdelt en kaffepolett i NSBs komfortavdeling, og i denne første klasse gjenfant jeg altså reiseroen. I et stort og romslig sete fikk jeg servert en enkel treretters middag og en halv flaske vin - og jeg følte meg såpass hensatt til en episode av Poirot at jeg nærmest ventet at den korpulente amerikanerinnen i setet bak meg skulle falle død av arsenikkforgiftning. Men akk, vi var fremdeles i Norden, og etter en udramatisk og svært behagelig reise kunne jeg gå av toget i vårlige Lund, hvor jeg var invitert på fest til min jubilerende søster.

Jeg tok inn på Grand Hotel - jeg syntes nesten ikke jeg kunne noe annet når jeg reiste med tog på første klasse, for jeg liker nemlig best når det er en slags kontinuitet i saker og ting. Grand Hotel i Lund er et sjarmerende og livlig hotell med vakre rom og en utmerket restaurant og bar, og siden jeg reiste alene fikk jeg rikelig anledning til å stifte bekjentskap med begge. Riktignok hadde jeg pakket med både den skotskrutete slåbråkken og kronetøflene i kofferten, men jeg kunne liksom ikke av den grunn sitte på hotellrommet hele tiden, syntes jeg. Etterhvert kom det også flere kjente til, og sammen dannet vi en hel liten delegasjon av nordmenn på en slags kulturell sosietetssafari i Skåne. Sverige kan virkelig dette kultur og dannelse. Lund er full av velkledde mennesker i alle størrelser og fasonger, og jeg følte meg slett ikke alene der jeg vandret omkring i tweed og hansker i vårluften. Man tar den gjerne ut noen ekstra centimeter i Sverige, nemlig. Jeg holdt på å gjøre det samme da jeg ville kjøpe et par enorme briller som hadde gitt meg innpass i hvilken som helst salong i Paris, men ble stanset av min noe mer fornuftige søster i siste øyeblikk. Hun er tross alt norsk på bunnen.

Festen var ikke noe unntak når det kom til dannelse og festlig kledsel; en hjertelig blanding av svenske akademikere, adelsfolk og fascinerte nordmenn. Der var velduftende og vakre damer, der var  sangere og sågar enkelte posører, der var leger i hopetall og der var helt vanlige mennesker med sans for foie gras og champagne. Jeg kunne med glede konstatere at jeg ikke var den eneste med tversoversløyfe, og en greve i rød velour lot seg også skimte i folkemengden. Jeg skulle absolutt gått for de store brillene.

En hyggelig bekreftelse på at Tweeds er for en smal, internasjonal publikasjon å regne var Fredrik, en trivelig Lund-borger som er fast leser. Vi tilbragte noen timer sammen ute i den provisoriske baren, et stort telt som var satt opp i haven og som holdt såpass lav temperatur at bare nordmennene kunne holde hoff der og således konversere alle tørste svensker. Fredrik kunne kritisk bemerke at det står for mye om Fredrikstads kommunalpolitikk i Tweeds om dagen, og sett fra en skånsk livsnyters synsvinkel kan jeg absolutt se hvordan det kan virke kjedelig i lengden. Moralen er altså: Tenk større - alltid større.

Og med det avsluttes dette syd-svenske reisebrev, med løfter om bedre tider for oss alle. Jeg tok nemlig med meg våren hjem.