Smak og behag i Fredrikstad

Jeg vet ikke når Fredrikstads store "kinarestaurant" Chang Cheng kom til byen. Jeg vet bare at den var der for en 17-18 år siden, da mine venner og jeg begynte å frekventere den på lørdagene og dra fordel av datidens store lunchtilbud: En valgfri rett og en kopp kaffe til kroner 45,-. Lunchmenyen var ikke så komplisert, et laminert A4-ark med retter fra A til E, hvorav jeg valgte den samme hver eneste gang. Rett A. Biff med bambusskudd. Servitøren var alltid den samme - en middels blid dame med et høflig overbærende smil og tung gange. Maten kom gjerne på fem minutter, og det smakte etter forholdene helt fortreffelig.

Vi fortsatte å gå på Chang Cheng, vennene mine og jeg, da vi var i Fredrikstad på besøk i studietiden. Og nå etterpå, når mange av oss bor i byen igjen, kommer vi stadig tilbake, selv om restauranten har flyttet til et nytt sted tvers over gaten fra der den var. Jeg spiser fremdeles A. Biff med bambusskudd og servitøren med tung gange er der ennå. Derfor lar jeg meg forundre noe over Fredriksstad Blads overivrige restaurantanmeldere, som gang på gang går optimistiske inn døren til Chang Cheng og som gang på gang kommer like skuffede ut igjen. Adjektivene lar ikke vente på seg i anmeldelsene; kjedelig vinmeny, slapp salat og en pikant dipp som ikke var pikant likevel iblantet en lett ironisering over begrepet crispy duck for avslutningsvis å konkludere med "kjedelig mat."

Det er helt greit å være optimist. Det er helt greit å søke en høyere standard. Men det er også helt greit å utvise sunn fornuft og spare spalteplass til ord og setninger som faktisk betyr noe for folk. Går man inn på en restaurant som har hatt den samme menyen i minst 18 år, som stadig er full av stamgjester og som åpenbart har funnet sin hylle i byens kjøkken, da fremstår man bare hoven og ubegavet om man forventer matrevolusjon. Selv gleder jeg meg til neste A. Biff med bambusskudd.

Vel bekomme!