Komisk operette med alvorlige konsekvenser

Igår var det bystyremøte igjen, og for et bystyremøte. Jeg liker bystyremøtene, det er lærerikt og interessant å lytte til mer erfarne politikere, og man lærer også av de innlegg man selv holder. Dessuten er jeg alltid svak for møtematen, påsmurte rundstykker blir liksom aldri helt feil. Igår ble det til og med marsipankake, til ære for en 60-årsjubilant blant representantene. Men tro nå endelig ikke at det var bare kos og hygge. I fem timer varte det, og skal man sette det litt på spissen gikk debatten het i saker hvor vi nesten var helt enige, ja kanskje bortsett fra saken som dreide seg om å gi én million kroner til Fredrikstad Fotballklubb samt å omdisponere 4 millioner til å legge kunstgress på Fredrikstad stadion. Der var det uenighet, men ikke så stor uenighet som det kanskje burde vært.

Jeg stemte imot denne støtten, og jeg kan kort redegjøre for hvorfor: Jeg synes rett og slett ikke dette er oppgaver som bystyret skal påta seg; å foreta mer eller mindre kontroversielle avgjørelser for å redde en organisasjon som har kjørt sin egen økonomi bunnen. Løsningen som ble skissert skaper stor splid, og man skal ikke lese mange kommentarer eller innlegg før det skinner igjennom at dette forslaget strider imot vanlige folks rettferdighetsoppfattelse. Da blir det for meg tydelig at dette er helt feil bruk av skattebetalernes penger, og det ville jeg ikke være med på. Dessuten var det selv etter rådmannens redegjørelse svært uklart om hvem som faktisk var mottager av millionen, og det er derfor på sitt beste svært underlig at flertallet gikk inn for støtten.

Ellers må jeg helt uavhengig av dette si jeg er glad jeg er Høyre-mann, slik at jeg faktisk har anledning til å tenke litt selv. Høyres gruppe blir humret av i salen fordi man av og til stemmer forskjellig, av og til ikke vet helt hva man skal stemme når nye momenter i en sak kommer opp, og at det skinner igjennom at vi i Høyres gruppe åpenbart er 11 individer med behov for å vite hva vi stemmer på. På den andre siden av salen virket det på meg igår helt motsatt, og selv om det er imponerende og ryddig å betrakte den lydige gruppen til Arbeiderpartiet, forundrer det meg også at samfunnsengasjerte folk ønsker å bruke tiden sin på den måten. Jada, de tar nok diskusjonene sine på gruppemøtene og alt det der. Det er bare det at momentene som igår kom opp var helt nye, men allikevel kunne gruppeleder fortelle, som ved en åpenbaring, hva AP-gruppen kom til å stemme. Og at det ikke skulle finnes én i Arbeiderpartiet som finner FFK-støtten, som i beste fall er uklar rent juridisk og som åpenbart setter sinnene i kok hos folk, noe ubehagelig og av den grunn ville ønske å stemme nei, det tror jeg rett og slett ikke på. Så forskjellige er ikke Arbeiderpartifolk fra folk flest.

Det minner litt om den sjarmerende pompøse Sir Joseph Porter, marineministeren i Gilbert og Sullivans operette HMS Pinafore som stolt proklamerte: 

"I always voted at my party's call, and I never thought of thinking for myself at all." 

Og når vi snakker om Sir Joseph, her er han visst. God fredag!