Den opplyste leser kjenner historien om geitekillingen som hadde lært å telle til ti. Full av ungdommelig pågangsmot gav han seg i kast med å telle alle dyrene han møtte på sin vei, til de enfoldige dyrenes store fortvilelse.
I våre dager er vi mer vant til å la oss telle, og selv om vi til tider ikke opptrer mindre enfoldig enn de stakkars dyrene, er vi langt mindre kritisk til telling i seg selv. Nå senest kunne vi lese i avisen om «Fredrikstad festning,», som med sine nesten 500.000 besøkende var regionens mest besøkte turistattraksjon i 2013. Så si meg, hvor ligger denne festningen? Jo, Fredrikstad festning er Gamlebyen, får vi vite. Og de 500.000 turistene? Det var deg og meg.
Gjennom undersøkelser har man funnet ut at lokalbefolkningen er den største gruppen av besøkende på festningen. De har besøkt festningen flere ganger og kommer ofte tilbake, kan vi lese. Siden mitt kontor tilfeldigvis ligger i Gamlebyen, er jeg kan hende i likhet med alle de som arbeider eller går på skole innenfor vollene således en del av statistikken over de mange besøkende til nevnte Fredrikstad festning. Og til kontoret vender man ofte tilbake.
Hva er problemet her, tenker leseren kanskje. Hvor vil nå denne kranglefant med sine brysomme betraktninger om vår deilige gamleby?
Vel, kjære leser. La oss ta for oss betegnelsen som første problem. Fredrikstad festning er et uklart begrep som jeg våger å påstå at de aller færreste har et forhold til i dag. Gamle Fredrikstad er en festningsBY. Befestningen gir seg utslag i at festningsverkene ligger rundt byen i form av voller, vollgraver og murer, i tillegg til en rekke hus inne i byen. Gamle Fredrikstad er heller ikke en hvilken som helst festningsby, det er den flotteste og best bevarte festningsby Norden har å skilte med. «Fredrikstad festning» er en abstraksjon som kun eksisterer i begreps form, og er ingen faktisk festning slik vi forstår ordet i dag.
Uttrykket Fredrikstad festning er derfor noe mer enn et høflig nikk til historien. Dersom det brukes feil virker det svært lite hensiktsmessig overfor dem man tilstreber å gjøre seg vakker for – nemlig de besøkende. Når turister søker i Gamlebyen noe som slett ikke finnes, kan man finne seg selv i den aparte situasjon at man midt i verdens mest sjarmerende festningsby føler seg skuffet over ikke å finne « festningen.» Skal våre besøkende oppleve Gamlebyen som det den i virkeligheten er, må man i turistøyemed heller satse på selge det som er helt enestående i nordisk sammenheng.
For å vise min forståelsesfullhet vil jeg presisere at jeg skjønner hvorfor dette noe stivbente uttrykk brukes. Nasjonale Festningsverk forvalter landets festninger, som alle vil tiltrekke seg turister og hvis opptatthet av besøkstall dermed er forståelig. Kun én av disse festningene er også en festningsby, og Gamlebyen forkledd som «Fredrikstad festning» sammenlignes derfor med eksempelvis Akershus, Kongsvinger og Fredriksten festninger. Alle festningsforvaltere har sine mål å strebe etter, og kanskje er det her dette underlige behov for å telle Gud og hvermann på sin reise gjennom Gamlebyen kommer til uttrykk.
Vi har nå med bravur slått fast at Gamlebyen ikke først og fremst er en festning slik vi idag kjenner ordet. Det er en bydel i en moderne og pulserende by, og besøkstallene skaper derfor et skjevt bilde av en faktisk situasjon. Det er vel så relevant å spørre om hvor mange besøkende gågaten hadde i samme tidsperiode, for som i gågaten finnes det i Gamlebyen butikker å handle i og fastboende å besøke, og av og til skal man begge steder kanskje bare spasere igjennom. Spørsmålet om hvorfor man insisterer på å telle noe som ikke lar seg telle melder seg unektelig. Hvem har interesse av å styre etter uriktige besøkstall?
Et kunstig høyt besøkstall for Gamlebyen som turistattraksjon fører i verste fall til at man i sin villfarelse retter seg mot feil kundesegment: Offentlige og private aktører planlegger aktiviteten sin utfra en halv million turister som satt på spissen bare er på vei til skole og jobb. Med en verdensøkonomi i krise må vi rette blikket mot mer lokale kundegrupper, og i stedet for den ørkesløse jakten på cruiseskip og amerikanske turister er det kanskje mot lokalbefolkningen og hovedstadsområdet støtet virkelig bør settes inn.
De fleste Oslo-folk vet dessverre ikke hvilken perle Gamlebyen i Fredrikstad er. Det må vi fortelle dem. Men skal vi tiltrekke oss flere besøkende må vi omgi oss med presise betegnelser og riktige tall. Først når vi vet hvem vi er kan vi presentere oss selv for andre. God lørdag!
Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 12. april 2014. Illustrasjon: Nina Klausen, Klausen Design
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar