Kjøreskoler. Litt som fengsel egentlig.

Joda, litt demotiverende er det å lære seg å kjøre bil. Spesielt sammen med folk som er 17-18 år gamle og spesielt når man må igjennom et svindyrt og gjennombyråkratisert løp med halvtullete obligatoriske punkter. Igår, for eksempel, kjørte jeg sammen med en annen i sikkert tre timer. Litt til, og en av de obligatoriske landeveiskjøringene hadde vært unnagjort. Men nei, dette var bare en vanlig time, og man kan antagelig gå ut fra at jeg ikke lærte så mye som på en av staten definert landeveiskjøring. Det overrasker meg i det hele tatt at man i et land som Norge, hvor det å ikke kjøre bil i de fleste områder ikke engang er et alternativ, har laget et system som er såpass kostbart og tidkrevende som veien til førerkortet faktisk er. Her er det ikke mange som snakket om sosiale forskjeller eller høye terskler for å ta del i samfunnslivet, som kan jo kan være øredøvende om det skulle være snakk om boliglån. 30.000 kroner eller mer for å lære seg å kjøre bil er tydeligvis helt OK. Jeg antar at mye av grunnen til at det ikke protesteres er at de fleste går igjennom dette når de er 18 år og relativt ukritiske til prosesser i alminnelighet og at drømmen om lappen er stor nok til å finne seg i tull fra både bransje og myndigheter. Når det er sagt har jeg en trivelig sjåførlærer, som nok synes det er en befrielse av og til å kunne kjøre med en som er nærmere seg selv i alder. Igår spanderte han til og med hamburgerlunch á la Svinesund på meg og min i praksis jevngamle med-elev. Ja, for man kalles selvsagt elev om man er 18, 33 eller 40 år, og uavhengig om man går på videregående skole eller sitter i bystyret, hvilket bare forsterker inntrykket av at man sees på mer som et statlig subsidium enn som individuelle kunder som betaler over en gjennomsnittlig stor månedslønn for et ferdig produkt. Dette irriterer en høyremann. For en person med et påtagelig frihetsbehov er kjøreskolesystemet i overkant trangt.