Det er ikke en kjøttgryte, det er en arrabiata.

- Det er ikke en kjøttgryte, det er en arrabiata, sier jeg. Det er derfor den har gulrøtter og smaker litt mer. Den skal være sånn. Sønnen min er skeptisk til nye ting, og selv om det er kuriøst at far for en gangs skyld har laget maten, oppveier det når det kommer til stykket så ingenlunde for gulrotbitene som befinner seg i sausen. Helheten er også altfor sterk, og dette understrekes med iherdig drikking og bestilling av mer vann, samt heseblesende pusting. Det hjelper lite at jeg sier det er en arrabiata. Det hjelper lite at jeg har hatt vin og hvitløk og chili i og følt meg litt mer distingvert enn stakkaren som lager spaghetti og kjøttsaus, en helt vanlig en, en sånn som besteforeldre lager. Så lenge maten blir hetset på det groveste, kan det være en arrabiata så mye en vil. Det hjelper ingenting.

Sønnen min spiller cello. Han er ikke en gang fem år gammel, og rent intuitivt kan det muligens stilles spørsmålstegn ved hvor mye celloferdigheter det kan forventes at en fireogethalvtåring tar til seg. Men cellolæreren, han går på med friskt mot, forteller om strenger og finstemming og grovstemming og om harpiks på buen. Og iherdig forsøkes det med celloundervisning. Det gikk til og med på frustrasjonen løs, en gang sønnen min lo da læreren spilte et stykke med mye lyd. Cellolæreren, som nok ikke har egne barn, ser mistrøstig bort på eleven sin.  Så sier han: Du må ikke le, det er kunst!

Joda. Det kan være en arrabiata så mye en vil. Men det hjelper ingenting.