Snør det i Paris idag?

 

Det snør. Jeg skulle gjerne ha fortrengt det, dersom det ikke var slik at jeg skulle være uteskuespiller idag, men det er lov å håpe at det gir seg innen den tid. Hvis ikke, mine venner, dør jeg.

Det er i tider som dette man skal trekke frem gode minner. Og siden jeg var i Paris for ikke så lenge siden, er det mest nærliggende å mane frem noen tanker derfra. Bildet ovenfor er fra Paris-turen; vi gikk rundt i Paris' gater og fikk plutselig øye på dette sjarmerende språklige misfosteret i et restaurantvindu. Man skulle nesten tro man kunne finne et bedre fransk navn på skrei enn...skrei? Men la gå, det er ikke mitt bord, jeg er bare fotografen her. Stipendiaten og jeg vandret rundt for å finne noen bilder jeg kunne henge opp på kontoret hjemme, gjerne noe gammelt, og slikt er det gjerne endel av i Paris, spesielt i bodene nede ved Seinen. Man blir sliten av å gå slik og være kulturell, så titt og ofte fant vi et aldri så lite skjenkested som gav oss det påfyll og den inspirasjon vi trengte for å fortsette ferden, og bildet nedenfor er nettopp fra et av disse, et ganske folksomt lokale som serverte den nydeligste calvados.

Eia var vi der.

Fremtiden i boks

ENDELIG skjer det ting i livet mitt. Jeg fikk nettopp en e-post som virker ganske lovende:

Kvitter ( en noe merkelig måte å hilse på, men la gå)
Jeg har en gjensidig forretning forslaget av gjensidig interesse å dele med deg; det innebærer overføring av en stor sum penger. Jeg fikk referanse i min leting etter noen som passer mine foreslåtte forretningssamarbeid. Hvis du er interessert i å jobbe med meg kontakt meg via min privat e-post (peter.wong@w.cn) for nærmere informasjon.

Ditt tidligst svar på dette brevet vil bli verdsatt.

Best Regard,

Mr.Peter Wong Tung Shun
Hang Seng Bank Ltd

Jada, så nå går det fremover.

Sporveisidyll bak vollene

Idag skal jeg komme med et aldri så lite Fredrikstad-tips her på Tweeds. Jeg var nemlig på besøk hos Gamlebyen Modelljernbanesenter igår, en sjarmerende liten togbane som snor seg rundt inne i en av Gamlebyens gårder. Og når jeg sier liten, så er det selve toget som er lite, togbanen i seg selv er imponerende stor; hele 2,9 kilometer med skinner har de fått plass til i det relativt lille huset. I tillegg er det veier, hvor biler kjører på tilsynelatende mirakuløst vis, uten skinner. Og det kommer mer! Iløpet av året skal en hel modell av Gamlebyen stå klar, og det skal bli liv i den lille byen togene kjører omkring i. Nedenfor ser dere for eksempel en liten begravelse, i seg selv kanskje trist, men når kirken ved siden av etterhvert spiller "O, bli hos meg" med kirkeorgel og to trompeter, samtidig som kisten går opp og ned av bakken, ja da blir det liksom litt trivelig-trist, spør du meg. Og oppe i heien driver et par og kopulerer, mens busser kjører forbi og veiarbeid pågår. Hørte jeg noen si at togentusiaster er kjedelige?

Kom og opplev selv.

Korrigeringer

Igår begynte jeg på nytt å beskjære epletreet. Jeg fikk låne stige og sag av min noe mer praktiske nabo, som for noen dager siden gikk foran med et godt eksempel og beskar begge sine trær. Jeg forsøkte meg som nevnt på en teleskopsaks her om dagen, uten særlig hell, men i det minste trygt nede på bakken. Igår fant jeg meg selv i elevert tilstand ca. to meter over bakken, instruksjonsmessig sagende på "alt som peker oppover". Javel, dette skal jeg klare. Jeg tok for meg to hovedgrener, og jobben var faktisk ikke så gal, høyden til tross. For de detaljorienterte henstiller jeg oppmerksomheten mot bildet ovenfor, og til området der stigen hviler. Nå skal jeg ikke si at det ikke var tungt, saging er ikke det armene mine primært brukes til, men det gikk forholdsvis bra. Jeg gav meg etter en stund, for man må liksom spre litt på gleden utover uken, synes jeg, når man først er hobbygartner. Hobbyen min har vært forholdsvis teoretisk i det siste, derfor er det jo godt å få noe å henge fingrene i? Dermed tok jeg en liten pause, som varer frem til onsdag. Da bærer opp i trærne igjen, med nytt pågangsmot.

Etter strabasene belønnet jeg meg selv med en aldri så liten coretto, den utmerkede idé å korrigere espressoen sin med en liten skvett brennevin, her til lands bedre kjent under det noe mer uraffinerte navnet kaffedokter. Jeg sier coretto, for såpass er espressomaskinen verdt at man kan koste på seg litt finere språk.

Uansett, dagen er igang. La den bli god!

Tweeds utrolige reise - en tretrinnsrakett

Tweeds facebookside passerte igår 100 likere, og siden jeg liksom er forfatteren bak bloggen og det hele, la jeg ut en liten statusoppdatering i anledning dette. Jeg skrev ganske nøyaktig hva det gjaldt, og la til: Det har vært en utrolig reise. Det siste med en litt ironisk undertone, i og med at 100 likere på Facebook tross alt ikke så mange, det er mer et pent og rundt tall, liksom. Da blir det litt morsomt å tulle med de få leserne mine, tenkte jeg. Men ingen glede over min ironiske kommentar var å spore, jeg er antagelig en såpass alvorlig og seriøs person at folk flest tar det jeg sier alvorlig. For da jeg kom på jobben idag fikk jeg ganske fort beskjed fra reklamebyrået ved siden av at man ikke kan si en utrolig reise. Det er faktisk litt teit, og skal man være ærlig, ikke bare litt teit heller. Det er akkurat som å bruke ordene paradigmeskifte og tretrinnsrakett hyppig, det er rett og slett ikke kult. Om man da ikke snakker om et virkelig paradigmeskifte, selvsagt, men hvor kult er dét, liksom.

Jeg beklager at ironien ikke kom frem. Jeg skal skjerpe meg neste gang.

Mandagsbarnet våkner

Mandagen er igang og solen skinner. Det er alltid deilig med mandag, synes jeg, ihvertfall nesten alltid, siden jeg har et litt anstrengt forhold til søndager. Idag skal jeg jo også sykle på jobben med min nye sykkel, så alt ligger til rette for en god morgen.

Jeg skal foreslå en blogg idag også. Siden jeg leser så få blogger må jeg liksom sørge for å fremme dem jeg faktisk leser, synes jeg. Idag er det Bokmerker.org, en litteraturblogg. Bra artikler om bøker, såvidt jeg kan skjønne, med unge mennesker som skriver. Anbefales!

God mandag sålenge.

Ubrukelige søndager

Søndager er drittdager, slik har det alltid vært og slik kommer det alltid til å bli. Ihvertfall i mitt liv. Grå, deprimerende dager, om solen skinner aldri så mye. Idag gjorde den heller ikke det, men siden jeg har noenogtyve års erfaring med søndagsdepresjon, håpet jeg heller ikke på noe.

Middagen ble inntatt hos min far, som serverte indrefilet av svin med ratatouille og stekte poteter, et absolutt lyspunkt i en ellers deprimerende typisk søndag. Jeg fikk også med meg en slags teleskopsaks til å beskjære epletreet med mens man selv står på bakken, jeg lider jo av høydeskrekk, en djevelsk innretning som ikke dugde til noe; for hver tykke gren som ble klippet, og tykke grener er det mange av, måtte jeg fysisk bende opp saksen som hadde satt seg fast. Siden idiotsaken er to meter lang, var det litt av en jobb å manøvrere det hele, og tilslutt gikk jeg bare inn. Jeg holdt på i minst femten minutter. Noen får komme med en gardintrapp og ordentlig verktøy, ellers blir ikke så mye som en gren beskåret her i gården.

Pfft.

Jeg trenger en gin tonic.

Lørdags ettermiddag

Lørdag, min favorittdag fremfor noen. Lang frokost med familien; bløtkokte egg, kaffe, ristede brødskiver og croissanter. Fritid.

Lørdag er også navnet på en bok av Ian McEwan, en bok jeg forsåvidt aldri fullførte, men han har også skrevet bøker jeg har fullført, Sementhaven og Om forlatelse, begge bøker dere burde lese.

Jeg har gått en tur rundt langs vollene og omkring i Gamlebyen, sammen med min gode venn Lars og hans kone. Det var sol og deilig, men ganske kaldt. Lars har nettopp vært i Roma, og kunne friste med historier om enda en by jeg vil besøke, enda en by jeg ganske sikkert vil lengte til, enda en by som ikke er her. Jeg tok et bad og leste i The Summer Without Men, som faktisk ikke er så ulik Knausgårds Ute av verden som jeg først antok. Begge handler om  kompliserte mennesker med kompliserte barndommer, som har kommet til et punkt i livet der man tvinges til å ta et skritt til siden, gjøre en forandring og ta itu med sin egen fremtid. Og der er vi vel egentlig alle fra tid til annen, uten at vi kanskje tenker på det eller skriver bøker om det.

Idag vil jeg gjerne anbefale en blogg igjen, nemlig Finistère, som er skrevet av forfatterinnen og dramatikeren Bodil Malmsten. Dere så henne kanskje på Skavlan for en tid siden, den melankolske men ikke humørløse damen som hadde flyttet til Frankrike for ti år siden og som nå kom hjem til Sverige. Damen som sa "Jag är en ledsen människa, men jag är glad att jag lever". Hvem kan ikke identifisere seg med henne?

Bodil Malmsten er aktuell med forestillingen Enligt Bodil Malmsten, og jeg skulle gjerne ha vært og sett den. Kom til Norge, Malmsten? Bildet ovenfor er hentet fra Finistère, og jeg håper hun tilgir at jeg bruker det.

Ha en flott ettermiddag!

Den beste sykkel

Voilà, her er den altså - min nye sykkel. Jeg hentet den nettopp i sykkelforretningen, og syklet den langs elvepromenaden, tok ferjen over Gamlebyen og syklet videre den lille biten hjem. Den er kanskje ikke akkurat noen fryd for øyet, men den er blå, den er forholdsvis klassisk, selvom en sort vintage herresykkel selvsagt hadde vært bedre, men den var billig og jeg kommer erfaringsmessig til å miste den en gang. Inntil da skal den være min gode følgesvenn, og jeg har allerede begynt å like den ganske godt. Og attpåtil er det en DBS. Dette blir bra.

Jeg hadde en gang en sykkel jeg var veldig glad i, en Trygg fra 1960-tallet. Men en høstdag ble den stående igjen hos stipendiaten på St. Hanshaugen i Oslo, og så begynte det å snø like etter og dermed var Trygg offer for vinterglemsel. Og da våren kom, hadde huseieren ryddet alle gamle sykler, og Trygg var ikke lenger det den var. Den var i hvertfall ikke der den sist var. Min beste sykkel var vekk.

Værsyk vårkalv i tweeds

Det er offisielt, mitt humør påvirkes av været. I mange år trodde jeg slett ikke det var slik, og jeg liker heller ikke å innrømme det, i frykt for å høres enda mer ut som en 60-åring, men humøret mitt påvirkes altså av været. Jeg var i ferd med å dø av selvmedlidelse og depresjon for at nettopp jeg var plassert i dette kuldehullet av et land, og det begynte å bli vanskelig å se for seg en fremtid uten lottomillioner og hus i Syd-Frankrike. Nå, derimot, når våren faktisk er her, som jeg har lengtet etter så lenge, er alt så meget bedre, og jeg føler meg i grunnen som en kalv som er sluppet ut på sommerbeite. Ikke for det, det kan hende jeg ser akkurat slik ut også.

Igår tok stipendiaten og jeg en tidlig middag ute, nede ved Fredrikstads passelig berømte bryggepromenade, og vårens aller første utepils, sett bort fra de franske selvsagt, ble inntatt. Kan det bli stort bedre? Jeg gikk også innom en sykkelforretning og ba dem holde utkikk etter en brukt herresykkel, og idag morges ringte de og sa jeg kunne komme ned å se på en. Jeg er av natur en tanke utålmodig; beslutningsprosesser går ganske fort inne i hodet mitt, så jeg har vel egentlig allerede kjøpt den usett. Jeg liker liksom at ting er gjort, og jeg hater å utsette ting. Det har jeg etter min far, han pleide å være mentalt i Moss allerede når vi serverte kaffen etter middagen når han besøkte oss i Oslo. Er det over, så er det over. Nå trenger jeg en sykkel, og de har en sykkel de mener passer til en mann av min størrelse. Så da får det bli sånn.

Jeg regner med at alle er ganske interesserte i å se et bilde av den om jeg kjøper den etterpå, så nå er det bare å ta helgen tidlig og riktig glede seg, kjære venner.

Kunsten å skrive - tanker fra en chaise longue

Igår leste jeg helt til halv to på natten, og det ligner egentlig ikke meg. Når jeg leser på natten pleier jeg nemlig å lese i sengen, og da sovner jeg som regel etter to til ti sider, men igår satt, eller snarere lå, jeg i chaiselonguen, som var akkurat passe ukomfortabel til at innsovning ikke var mulig. Svært gledelig, må jeg si! Jeg kunne gjerne tenke meg å være en av dem som bare trenger fire timers søvn i døgnet, men akk, det virker ikke som om jeg er såpass heldig stillet.

Jeg er omtrent halvveis i The Summer Without Men, og jeg liker den veldig godt. Siri Hustvedt har en fascinerende evne til å beskrive, og spesielt lar jeg meg stadig imponere over hvor godt hun klarer å formidle forskjellige kunstverk i bøkene sine, kunstverk som jo ikke finnes og som derfor først blir laget inne i hennes hode og så kommunisert ut til meg som leser, og det på en slik måte at jeg forstår og til og med får en følelse av av det. Jeg leker ofte med tanken om å skrive en roman selv, men det skal ikke stikkes under stol med at jeg føler en viss ærefrykt når jeg leser for eksempel Siri Hustvedt, som tydelig har et kunstersinn og som skriver mye dypere bøker enn jeg kunne håpet på. Kunne jeg beskrevet et maleri, med dobbeltmening og som holder kusntnerisk mål, som ikke finnes i virkeligheten og som jeg laget mentalt for å skrive boken? Jeg er redd for at svaret er nei. Men, hva er det verste som kan skje? Boken jeg eventuelt skriver kan bli en middelmådighet. Og hva er verden uten middelmådigheter? Middelmådigheten er som mange små lyskastere som bringer oppmerksomheten mot de få beste, og på den måten fyller man i det minste en funksjon. Slik kan man ihvertfall se det, om man er midt i en slik "glasset er halvfullt"- dag. Og det er man gjerne når det er vår, ihvertfall jeg.

Nå skal jeg snart begi meg ut i dagen og se etter skjorter og en sykkel. God dag!

Onsdag den 23. mars. "Kjære dagbok!"

Igår var den første dagen jeg hadde virkelig vårfølelse, sett bort fra da jeg var i Paris, selvfølgelig. Der var det allerede blomster på bakken og på enkelte trær, og man kunne gå uten ytterjakke på, dersom man hadde skjerf, i det minste. Noen franskmenn hadde kledd seg som om det skulle være full vinter, mens andre på sin side gikk strømpeløse i skoene, så med tweed, skjerf og hansker gled man liksom inn i bybildet som en noenlunde velkledd mellomting. Bildet ovenfor, det er liksom et øyeblikksbilde av unntaket som bekrefter regelen, det. Nå håper jeg det snart bærer mot høyere temperaturer her også, og etter været idag å dømme burde det ikke ta for lang tid, selv om et og annet kuldegufs garantert kommer til å sette oss tilbake til novemberfølelsen.

Jeg funderer stadig på hva denne bloggen egentlig skal inneholde. Det burde man kanskje vite på dette tidpunktet, tenker du, etter å ha holdt på en stund, men det er ikke så lett kan jeg fortelle. Særlig ikke dersom man skal ta vare på leserne, som svinger mellom nokså mange og svært få, tilsynelatende uten mål og mening. Noen vil ha sure oppstøt, i form av skriftlige ytringer, må jeg få understreke, andre vil ha morsomme historier og mediekommentarer, og andre igjen er fornøyd med å lese om hva jeg driver med. En av mine gode venner hater å lese om hva jeg driver med. Men, i grunnen er det nok dét bloggen egentlig er til for, om man skal se helt ærlig på det. Tidligere hadde jeg nemlig alltid lyst til å føre dagbok, men hver gang jeg forsøkte måtte jeg gi opp. Det ble for kjedelig, rett og slett, og livet mitt var ikke interessant nok til å skrive hver dag, og da ble det bare til at jeg utsatte det. Kjedelig liv=kjedelige dagbøker. En trist erkjennelse. Nå har jeg imidlertid dere, som en slags sosial kontroll på at jeg faktisk skriver, og om dere leser eller ikke blir i grunnen mindre interessant, og så kan man krydre livet sitt med litt om andres liv i tillegg. På den annen side, jeg tror blogging er dagbokføring for folk som liker oppmerksomhet, for det er nok mange som tenker at Gud, så flink jeg er til å skrive, det er synd ingen leser denne dagboken min. Og så skriver de den på nettet istedet. Sett i det perspektivet er det hyggelig med lesere, ja til og med ønskelig.  Men kanskje ikke i den grad at man bør la seg styre for mye av hva man tror andre liker.

Skjønner dere problemet? Noen som er med? Jeg er med.

Ikke helt "Ute av verden". Ennå.

Igår ble jeg ferdig med Ute av verden, og tar dermed en aldri så liten Knausgård-pause. Jeg kom nemlig over Siri Hustvedts siste, The Summer Without Men, i Paris i helgen, og det passer forsåvidt bra med litt variasjon. Den er ganske liten i forhold til Knausgård-bøkene, som ligger på rundt 600 sider, og siden den er skrevet på engelsk og handlingen ligger i USA blir det liksom noe helt annet. Ute av verden var bra, men jeg tror nok jeg burde ha lest den før jeg leste En tid for alt, selvom jeg ikke trodde det da jeg begynte. Jeg skjønner kanskje litt mer nå av de partiene jeg syntes var underlige i En tid for alt, og bør nok lese alt sammen om igjen etterhvert, selvom vi alle vet at det ikke kommer til å skje. Jeg ser også at han bruker masse av seg selv i bøkene sine, og at Min kamp 1 har mange likhetstrekk med Ute av verden, det er nesten som man tar seg i å tenke at romanene utfyller hverandre. Det er kanskje farlig, i og med at det slett ikke tilhører det samme "verket", men når hendelsene ligger så tett opptil hverandre i handling, er det vanskelig å unngå. Jeg tror ikke uansett ikke vi er helt ferdige med Ute av verden.

Hvordan det nå blir med Knausgård, så er det altså Siri Hustvedt som skal dominere verden liten stund, og det lille jeg fikk lest igår virket lovende. Jeg kommer tilbake med mer. Ha en riktig flott mandag!

Hold på språket

Da var jeg hjemme igjen fra min lille langhelg i Paris, og jeg skal snart sortere ut litt flere bilder som kan komme med på bloggen. Det var ikke så lett som jeg trodde å blogge derfra, ihvertfall ikke med bilder, så vi får ta det litt etterhvert. Har dere savnet meg fælt?

Man hører jo alltid at franskmenn er så stolte av språket sitt, og at det kan virke litt arrogant å bare snakke fransk når det er helt åpenbart at vedkommende du snakker med ikke forstår. En noe merkelig innfallsvinkel, forsåvidt, i og med at det er vi som besøker dem, og ikke omvendt, men jeg opplevde uansett de fleste franskmenn som svært  hyggelige, selv de som kun snakket fransk. Bare som et lite apropos, jeg gikk forbi butikken på bildet ovenfor i Paris. Jeg skulle likt å høre en franskmann uttale dét navnet!

Hemingway, østers og vi

Igår kveld ble det endelig østers, på La Coupole, en elegant og ganske stor restaurant som har ligget der siden 1927, riktignok med visse forandringer. Navnet har den fått på grunn av den fascinerende og vakre kuppelen i taket, og nøyaktig hva den har vært god for, aner jeg ikke. Men kelneren vår tok villig vekk bilder, til glede for Tweeds lesere. Le Coupole hadde stadig besøk av kjente personer, kunne han fortelle, som for eksempel Hemingway (han kommer nok ikke mer), og han mente at Robert DeNiro en gang hadde sittet akkurat der jeg satt.

Maten var ihvertfall nydelig; et fat fyllt av østers, krabbe, kamskjell, reker, blåskjell og snegler, akkompagnert av en avkjølt sancerre. Vi spiste også en varm rett, grillet kamskjell med risotto, og var etterhvert ganske forsynte og slitne etter en lang dag og mye drikke.

Og nå, klar for nye eventyr.

Deilige Paris!

Da var vi på plass i Paris, og jeg har følelsen av å ha kommet hjem. Små spesialforretninger av alle slag, delikate og innbydende med alt de har å tilby, det være seg skinker, oster eller vin. Brede avenyer og boulevarder, elegante mennesker ved fortauscaféene, kelnere med sløyfer og tobakkslukt i gatene. Deilig!

Vi har flanert litt omkring, og tok lunchen på Café de Flore, der Sartre og de Beauvoir en gang filosoferte og diskuterte over lunchen sin. Som sikkert var flytende. Min lunch var solid, en Club Sandwich som selv min omelettspisende kone måtte smake litt på.

Nå - hvile før drinker og middag. God ettermiddag der hjemme!

PS. Jeg beklager mangel på bilder, jeg har litt problemer med å få sendt dem via wi-fi. Ja, jeg er sur, og ja, jeg måtte gå ned i baren for å prøve å bli blid.

På veien til Paris

Da er jeg endelig nede på fransk jord, inne i en varm og trang buss på vei mot Paris. Flyplassen heter Paris Beauvais, og det er minst like optimistisk som å si at Gardermoen heter Oslo AirPort. Jeg hater offentlig transport, også i Frankrike. Ikke nok med at vi har fløyet selve Svinesund Airlines, Ryanair, hvor alt fra uniformene til billettene er billige, jeg må altså sitte i over en time på denne bussen også. Det er fullt av lyder jeg helst vil slippe å høre her, slik som sms-knatring fra folk som ennå ikke har kjøpt iPhone, tunge pustelyder fra mennesker som synes det er helt comme il faut å sove ute blant folk, og kysselyder. Kysselyder er verst. 

Utsikten kunne vært bra, dersom jeg da ikke så rett inn i det enorme bakhodet til en asiat i setet foran meg, det er såvidt jeg kan se fra siden et svært ruralt område. Gresset er grønt - halleluja!

Uansett, det er deilig bare å være i Frankrike, og jeg gleder meg til å komme meg av denne bussen og vandre rundt i Paris' gater. Mer følger!

Adieu Snø

Våren i Paris kan være vakker, sies det. Vel, imorgen er det på tide å finne det ut selv, om nå våren er kommet dit ennå. Mye tyder på det,  den har ihvertfall begynt å feste seg som smått her oppe i nord. Sist gang vi var i Paris var også på våren, og da var den så absolutt vakker, så man kan alltids håpe at forventningene innfris denne gangen også. Vi drar svært tidlig, og imorgen på denne tiden bør vi etter alle solemerker være på plass inne i byen, klare for eventyr. Imorgen kveld planlegges et restaurantbesøk hos La Coupole på Montparnasse, hvor stipendiaten har reklamert for god østers, og om teknikken står oss bi kommer det nok noen bilder og et par linjer fra det vi ser og opplever i Europas hovedstad.

Vent og se!

Lykkelig som liten

Neida, det er ikke jeg som er liten, om noen var kommet i den villfarelse å tro dét. Det er bloggen som er liten; Tweeds er en bitteliten blogg. Altså, vi snakker nesten dagbokstadiet her, eller i det minste lesertall på nivå med svært eksentriske poeter. Allikevel er jeg ganske fornøyd, det er tross alt ikke alle eksentriske poeter som blir lest overhodet, og sammenlignet med dem er jeg altså ganske heldig. Min gode venn stipendiaten har jo også en blogg, som kanskje til og med er hakket mindre enn Tweeds, men også langt mindre populistisk i sine leserfrierier. Der jeg gjør stort sett det jeg kan for servilt å tjene mitt publikum, skriver stipendiaten om akkurat det som han er opptatt av, og det er gjerne historiske ting som skjedde på nettopp den spesielle dagen. Det er smalt, og det er glimrende.

Han spurte meg her om dagen om hva de gjør, de som får til bra blogger med høye lesertall? Det vet jeg jo sant og si ikke, siden jeg har satset på den sortens blogg som er bra, men med lave lesertall, men jeg kan kanskje tenke meg svaret. Du har liksom to typer populære blogger: De pene og de smarte. I tillegg har du noen som forsøker å kominere de to kategoriene, men de havner nok hovedsaklig i den første, for pene bloggere har gjerne lesere som ikke er så interessert i det smarte. Nå er jeg litt kategorisk kanskje, men pytt.

I den pene kategorien har du alle rosabloggerne, men først og fremst de mest kjente. De pene bloggerne har lesere som kikker på bilder, og jo penere objekter, desto bedre. Her kjenner jeg meg igjen. Det er tross alt ikke 8. mars hver dag. Både Super-Marie og Linnea Myhre er begge i den pene kategorien. Nå sier jeg ikke at de ikke er smarte, bevaremegvel, det er de helt sikkert, men de kommer ikke med i den smarte kategorien, fordi kriteriene for den smarte kategorien dessverre ekskluderer enkelte smarte, meg selv og stipendiaten medberegnet. De smarte bloggerne skriver gjerne ironiserende over samfunnsaktuelle temaer som oljeboring i Lofoten og de til enhver tid gjeldende Twitter-temaer, og følgelig de temaer de moderne intellektuelle har bestemt seg for å mene noe om denne dagen. Det kommer gjerne tre innlegg om dagen. De smarte har sjeldent bilder på bloggene sine, og jeg innbiller meg at det er en grunn til dét. De er jo smarte, i motsetning til meg, som helt ukritisk poster bilder av min egen person, med størrelse drøy regulær.

At stipendiatens ukentlige bloggposter om krigen som raste for 200 år siden på Prestebakke, ikke trekker de store horder av lesere, er derfor ikke så besynderlig som man først skulle tro. Heller ikke at Tweeds, med sine små betraktninger om livsnyteriets mysterium og et og annet stikk til dagens medieidioter, ikke befinner seg på Blogglistens toppliste. Men det kanskje ikke er så dumt? Vi kan i det minste slappe av og skrive det vi vil og når vi vil det, og om vi mister en leser eller to, tar vi det ikke så tungt - vi har da til enhver tid minst ti til å ta av.

Riktig god mandag!

Lys levende

Idag hadde jeg egentlig tenkt til å skrive om at det spøker på kontoret mitt. Jeg la nemlig en perm full av løse papirer på skrivebordet på lørdags ettermiddag, og nettopp fordi den var full av løse papirer satt jeg den ikke i hyllen. Når jeg kom på jobb idag morges stod permen i hyllen, og ingen vaskedame eller andre har vært på jobb iløpet av søndag. Men, så tenkte jeg at denne historien virker så utrolig lite imponerende i forhold til andre spøkelseshistorier, den virker nærmest litt komisk, for er det egentlig så dramatisk at spøkselset rydder skrivebordet mitt? Jeg kan vel egentlig være fornøyd med at noen overhodet gjør det, og ikke bry meg så veldig om vedkommende er død eller lever.

Så hadde jeg tenkt til å spille et youtube-klipp med Dag Frøland, for det er jo en liten stund siden sist, men det i seg selv virket liksom ikke nok det heller. Selv om teksten nok går rett over panneluggen til de fleste, og nok ikke er beregnet på den gjennomsnittlige Frp'er, om jeg skulle ha mange av dem her inne. Hvem vet, de er jo overalt.

Men mens jeg tenkte ut hva jeg skulle skrive om både spøkelser og Frøland, kom jeg til å lese om den nyeste boken til Siri Hustvedt, for jeg liker nemlig veldig godt bøkene hennes, og jeg kunne svært gjerne tenke meg å lese den. Nå er jeg jo midt inne i Knasugård-grøten om dagen, men det kan kanskje ikke skade å lese en Hustvedt-bok mellom Ute av verden og Min kamp 2? Jeg tar gjerne imot forslag her. Jeg benytter anledningen til å anbefale Siri Hustvedts bok Det jeg elsket, som gjorde inntrykk da jeg leste den og som jeg husker fremdeles, selv etter noen år. Det må da bety noe.

Og dermed ble det litt mandagsblanding, og en mandagsblanding bestående av Siri Hustvedt, Knausgård og Dag Frøland, den skal man ikke kimse av. Riktig god fornøyelse!

Det lukkede rom

Jeg hadde gruet meg litt til å få chaiselonguen ut av kontoret og inn i huset, men etter å ha fridd til to venner med stor bil, som allikevel skulle hit på middag igår, gikk det forbausende lett. De bar den til og med helt opp, og nå står den her på kontoret sammen med den røde lenestolen, og har gjort det enda lettere å hente inspirasjon og harmoni er inne. I den grad det i utgangspunktet var lett.

Den lille stolen tilhører sønnen min. Han trenger også inspirasjon og harmoni.

Langflat

Jeg har nevnt før at jeg aller helst skulle levd livet på en chaiselongue. Derfra kunne man arbeidet og konversert, lest og spist, og som jeg tidligere har argumentert for, jeg tror ikke man ville være stort mindre effektiv av den grunn. Nå har jo ikke jeg noen chaiselongue, og det har lenge vært et problem, for jeg har tross alt ikke hatt noen sjanser til å forsøke dette i praksis. Selv om jeg etter beste evne har forsøkt å dekke over det ved å plassere en ganske trivelig rød lenestol oppe på kontoret, så blir dette altså ikke på langt nær det samme. Men nå har svært gledelige ting skjedd! Jeg har skrevet om chaiselonguen som står på jobben tidligere, og at jeg i smug har pleid å sette meg i den om det er noe som skal leses igjenom, et cetera. Og nå har den blitt min, hun som eier den skal nemlig flytte fra kontoret sitt og har ikke plass til den hjemme - jeg er altså nå eier av en grønn chaiselongue med tilhørende puter. Det er nesten så jeg ikke kan tro det, og selv om jeg gruer meg litt til å først få den båret ned fra kontoret den står i, så inn i en bil, så inn i huset hjemme og så opp på kontoret,  jeg har nemlig et anstrengt forhold til bæring, så kommer jeg ikke vekk fra det faktum at om ikke lenge kan jeg se verden med helt nye øyne, og ihvertfall innenfor hjemmets fire vegger ha anledning til å se hvordan livet på chaiselongue egentlig er.

Det er virkelig vår. God fredag!

Fransk i hjertet

Om én uke er vi i Paris, kanskje på dette tidspunktet sittende på Café de Flore for å innta det aller første måltidet i Frankrike på altfor lenge. Jeg kan nesten ikke vente, jeg har lengtet tilbake til Paris siden jeg dro derfra for flere år siden, og tanken på å starte våren der gjør snøen på utsiden utholdelig en liten stund til. Nå er det ikke sikkert det er varmt der, men det er uansett Paris, det er Frankrike, det er selve hovedstaden for oss som elsker kunst, historie og gastromoniske opplevelser.

Østers og chablis, vi kommer!

Frisk mellom ørene

Folk tror på mye rart. Og kanskje det ikke er så dumt? En kamerat av meg er etter eget utsagn aldri syk. Han kan ikke huske sistgang han hanglet eller var borte fra jobben på grunn av sykdom, og han er hellig overbevist om at det er fordi han tar C-vitamin hver dag. Han tar ikke bare C-vitamin hver dag, han er på grensen til sykelig opptatt av å ta C-vitaminen sin, faktisk til det punkt at han snur på vei til jobb dersom han har har glemt å ta dagens dose. Nå har han begynt å ha et glass C-vitamin på jobben også, bare sånn i tilfelle han skulle komme til å glemme det. Han blir altså aldri syk, men han er på grensen til C-vitaminsyk.

Og det er vel tross alt bedre?

Kvinnedagen og de 40 påfølgende sushidager

Idag er det både 8. mars, den såkalte kvinnedagen, og fetetirsdag, selveste Mardi Gras, på én gang. Det er vel ikke noe særlig tvil om hva jeg mener man bør fokusere på feiringsmessig. Mardi Gras er selveste høydepunktet i karnevalsfeiringen, og markerer den siste dagen før fasten starter og man skal holde seg unna kjøtt i 40 dager, frem til lammet står på bordet påskeaften. 40 dager med deilig sushi, der altså. Man bør altså spise, og man bør spise mye. Kvinnesaken, derimot, har vel aldri stått mitt hjerte spesielt nærme. Nå mener jeg så ingenlunde at kvinner skal undertrykkes eller diskrimineres heller, det er altså ingen grunn til å klikke seg vekk i ren aggresjon eller uenighet med bloggens kvinnesyn - jeg er kun av den oppfattelse at når kvinnedager og fetetirsdager settes opp mot hverandre, så kommer fetetirsdagene alltid til å vinne. De som ser meg, tviler heller ikke et sekund på dét. Det som gjør fetetirsdagen viktig er imidlertid ikke all spisingen, til tross for hva man kanskje skulle tro, men den perioden som kommer etter. Fastetiden er nemlig en utmerket anledning til å fokusere på ikke-materialistiske verdier og en enklere livsstil, og ikke minst er det viktig, synes jeg, å benytte anledningen til å spare inn på egen luksus for å gi mer til dem som ikke nyter den samme luksusen ellers i året. Nå skal jeg snart til Paris, og jeg har på ingen måte tenkt til å legge hyggen på hyllen i førti dager, sushi er tross alt det beste jeg vet, men likevel gir fasten en påminnelse om at livet tross alt er mer enn dyr mat og iPhone, og at det finnes mennesker i verden for hvem dyr mat og iPhone kun er teoretiske aspekter.

Med dét ønsker jeg dere en riktig god 8. mars, av hvilken grunn dere enn måtte velge å feire den, og viktigst av alt - en riktig innholdsrik faste til dere alle.

Illustrasjonen øverst er laget av Wendy Ding. 

Unaturlig mandag

Idag har jeg ryddet kontoret. Ganske grundig også, faktisk; det var fullt av esker, tomflasker, stoler og alt mulig slags rot der inne, og det var egentlig ikke et sted man blir spesielt inspirert. Til hverken jobbing eller blogging, og begge deler må liksom til om man skal kunne sies å ha gjort det man skal i løpet av en dag. Jeg har altså båret og sortert, kastet og ryddet, og nå ser det ganske greit ut her, selv om et par småting gjenstår. Det orker jeg ikke å begynne på nå. Jeg er nemlig egentlig syk idag, og det at jeg er her og til overmål har ryddet kontoret, må sies å være ganske overmenneskelig. Ihvertfall overkjønnlig, siden det er helt atypisk for en mann å jobbe eller i det hele tatt foreta seg noe som helst nyttig om man først er syk. Og det er ikke så rart, jeg er overbevist om at menn opplever sykdommer som forkjølelse og influensa som mye mer dramatisk enn kvinner. Noen annen forklaring kan vel ikke finnes på at kvinner går på jobben med kvalme og feber, mens jeg og de fleste menn med meg, når vi rammes av denne tilstanden, ikke kan gjøre annet enn å søke tilflukt i horisontal stilling og tung selvmedlidenhet. Forklaringen kan jo ganske enkelt ikke være at vi menn tåler mindre.

Uansett, kontoret er pent og samvittigheten hvit. Nå går jeg hjem.

De florentinske kamerater

Nok en søndag er ubønnhørlig igang, og nok en gang kan jeg søke trøst i at den foregående lørdagskvelden var vellykket. Det er vel ingenting som kan hjelpe mot søndagsdepresjonene som minnene av en vellykket aften, og igår var det inget ringere enn en ordentlig herremiddag som stod på menyen. Gjestene var fire av mine nærmeste venner, en gjeng på i alt seks unge menn som har holdt sammen de siste 14 årene og som møtes jevnlig for å nyte mat og drikke og kanskje diskutere litt, om anledningen skulle by seg. Menyen bestod av risotto med chili og scampi til forrett, mørbrad med ovnsbakte poteter, champignonsaus og broccoli til hovedrett, oster og deretter en altfor stor posjon med banansplitt til dessert. De andre er nemlig ville etter is. Med dertil hørende viner og en hel del gin, kan man tenke seg at stemningen var på topp helt til en av konene stod på døren og erklærte at festen var over. Midt i kortspillet, forøvrig, som jeg for én gangs skyld vant.

Det kan nok tenkes at enkelte ville synes forsamlingen var en smule eiendommelig, for alle sammen dyrker vi våre små særegheter, og ingen hadde vel følt seg 100% komfortabel innenfor A4-formatet. Aftenens hovedkokk, Vigmund, som er avbildet øverst sammen med herr kjøkkenbetjent stipendiaten, er av utdannelse sanger, jobber med katekisme og er den i gjengen med den aller største praktiske kredibilitet. Han tok meg stadig med ut på isfiske eller ut i skogen for å brenne bål - han kledd i state-of-the-art speiderutstyr med stikkvåpen og stormkjøkken, jeg gjerne kledd i frakk, altfor tynne sko og med håret passelig pomadert. Han hadde også et kors rundt halsen han brukte til å åpne saker og ting med - det såkalte survivorkorset. Som jeg sa, praktisk sett ligger han langt foran. Stipendiaten, han er stipendiat i historie, som jo betyr at man holder på med en doktoravhandling, og ved siden av historie er hans store pasjon obskure 1700-talls operaer. Jo særere desto bedre, virker det som. Av andre interesser kan nevnes heraldikk, som er læren om våpenskjoldkunsten og såkalt historisk reenactment, som betyr å kle seg ut som soldat og føre krig.

Ole-Henrik, her avbildet med livretten iskrem og som til daglig jobber som kulturbyråkrat, er egentlig musikkviter og kan mer om kastratsangere og deres historie enn vi egentlig vil vite. En kastratsanger er en mannsperson som i ung alder har blitt kastrert, for å kunne synge lyst og fagert som en kvinne. Enda fagrere faktisk, men dette sluttet man med etterhvert. Takk og pris, sier noen, dessverre sier andre. Ole-Henrik er også av typen som ville møtt opp i skogen med håret ferdig pomadert.

Lars, vår evige student, er fotballsupporterlederen som skilte seg ut med frakk og skjerf og med cognac på innelommen på fotballtur. Da vi ble kjent husker jeg at en av hobbyene hans var å strikke bamser og slips. Han var sentral i den lille Unge Høyre-foreningen min, han var medlem av AUF og senere også KrF. Politisk sett en vanskelig person å sette fingeren på, der altså.

Fraværende var Martin, han også musikkviter av utdannelse, men han har i senere tid gjort en solid klassereise, blitt salgssjef i rikspressen og tar nå en master til på selveste BI.

Så er det meg selv, en handelsutdannet, nevrotisk livsnyter med egen blogg og en forkjærlighet for piker, gin og sang.

Som en av våre andre venner kommenterte på Lars statusoppdatering i går kveld:

Jævla raringer.

Ukens spellemann

Dagens mediekommentar idag dreier seg nok en gang om yndlingen Alexander Rybak. Kjære vene, kan det ikke bli slutt på uinteressant stoff om ham sålenge svenskene har tatt ham over og vi slipper å ha ham på skjermen en stund? Neida. Norske medier rapporterer flittig om alt han sier og gjør, og skal vi tro VG, så er det ikke så rent lite. Igår fikk vi vite at Rybak syntes det var farlig å snakke om Northug. Joda, jeg skjønner det. Men så ikke gjør det på direktesent fjernsyn i et program som ikke handler om skisport da? Forrige uke hadde han løpt ut for å kaste opp etter oppvisningen sin i svenske Skal vi danse, og jeg er definitivt ikke blant dem som oppfordrer folk til å kaste opp på jobb, og jeg er ihvertfall ikke interessert i å lese om dem som gjør det. Til alt overmål snakket han med Aftonbladet om at han sliter med psykiske problemer og har vært veldig, veldig deprimert i det siste, bare at han har vært flink til å skjule det for det store publikum. Men det har vært tøft, får vi vite. Han er som en trist klovn, liksom. Tapper og innstilt på å fullføre livsmisjonen sin; Rybak til folket. Dette er sikkert kjempebra, og selger sikkert enda bedre, men oppfordringen må nok en gang være at Rybak skal sykemelde seg om det blir for tøft.

Han trenger ikke holde ut for min skyld.

Tørst av mars

Fredag! Det passer liksom alltid. Jeg er alltid i godt humør på fredagene, ihvertfall som regel, og spesielt idag. Det har vært litt slitsomt de siste ukene å forsøke å holde vinterderpresjonen borte, og sant og si har det vel ikke vært 100% vellykket, men nå tror jeg at jeg har overvunnet den. Jeg har nemlig planene klare: Om to uker er jeg i Paris. Østers, chablis og opera på Versailles, og det er lov å håpe at våren er kommet dit. Og at den ikke er så langt unna når vi kommer hjem. Ikveld skal jeg i festligheter, ja jeg skal faktisk på herreklubb. Det er ikke hver dag, og tversoversløfen skal selvsagt på.  Imorgen blir det også herremiddag, dog i en anelse mindre setting enn i aften, når fire av mine aller beste venner kommer på middag, og neste helg kommer det også gode venner for å spise og drikke.

Jeg skjønner godt hva Cornelis Vreeswijk mente da han sa -Jag blir alltid så enormt törstig av marts.

Skål, og riktig god fredagskveld.

Klar for skuffelsen - det er vår!

Det er mars og det drypper fra taket! Solen varmer, og våren er igang. Kan det bli bedre? Nå vet jeg at mars kalles skuffelsens måned, og at det kommer til å komme kuldeperioder igjen. Men for at man skal bli skuffet, må jo først optimismen komme, og optimismen kom med solen idag. Så nå kan skuffelsen bare komme - det er vår.

Så kan skientusiastene si akkurat hva de vil om den saken.

Opera og vin på blå resept!

Dagbladet melder idag at en gruppe forskere nå har funnet ut at en god latter forlenger livet. Dette vil jeg vel påstå at de som har fulgt med har vært klar over en stund - det må da være et ordtak på alder med oldemor eller mer, men det er nå ikke alltid slik at forskerne er de første til å oppdage ting. Nå er det ihvertfall vitenskapelig bevist - å være glad har mer å si for levetiden enn fedme og mosjon, og forskerne lurer nå kanskje på om det kan være på tide å fokusere mer på livsglede enn å få folk til å slutte å røke, mosjonere og slanke seg. Altså. Dette har professor Per Fugelli sagt hele tiden, spesielt under de voldsomme anti-sukker- og røkekampanjene det til stadighet legges opp til her til lands. Det ble sagt så vakkert allerede i 1771, som gir en pekepinn på hvor bakstreberske helsepolitikerne faktisk har vært: Og skam få den som elsker tvang, og hater piker, vin og sang. Ingen blir ulykkelig av piker, vin og sang. Tenk litt på dét.

Her bør NRK kjenne sin besøkelsestid. Programmet Puls, som er ment til å skremme folk ned i vekt og opp i trærne, er for eksempel kjempeirriterende og et program jeg bare blir i dårlig humør av. Nå som det er bevist at man dør tidligere av dårlig humør, bør dette programmet snarest vekk fra skjermen. Jeg regner med at disse forskningsresultatene også raskt følges opp av hysterikerne i helsedirektoratet. Det bør lettes på røkeloven, så man ihvertfall kan nyte en god sigar i en lukket salong etter middag, og på samme måte som man har diskutert "grønn resept" for å stimulere folk til å trene, bør det legges opp til kombinerte opera- og vinturer på statens bekostning, for alle dem som faktisk blir lykkeligere av det. 

Det blir en deilig dag!

Trangviksposten

I mediekommentarene her på Tweeds kommer Fredriksstad Blad ofte ganske dårlig ut. Det kan synes urettferdig, tenker mange, ufarlig lokalavis som den er. Dessuten, kanskje er alle lokalaviser like dårlige? Jeg leser heldigvis ikke så mange, så det kan godt hende det finnes varianter der ute som langt overgår Fredriksstad Blad i elendig journalistikk. I den ene saken jeg idag skal kommentere, orket jeg ikke engang å lete etter dårlig journalisthåndverk, men jeg kan mer enn ane at det er der. De hadde rett og slett et nærbilde av en fotballspillers føtter, og da leser jeg av prinsipp ikke videre. Fredriksstad Blad, hør etter: Dette er en morgenavis. Folk spiser. Må jeg si mer? Kjære vene, for noe tull dere driver med.

 Dagens andre sak er heldigvis ikke like motbydelig. Jeg vet ikke om dette er et ledd i bladets omdømmeendringpolitikk eller noe slikt, at de først er dårlige, så motbydelige, bare for at vi skal trekke et lettelsens sukk når de bare er dårlige igjen. Dette brukte de igår plass på:

I noe som muligens kan være et forsøk på en petitartikkel, og som derfor ikke finnes tilgjengelig i nettversjon, tar en journalist for seg det som var bedre før og det som ikke var bedre før. Egentlig kommer han frem til at ingenting var bedre før, og spesielt ikke det å bli riset på bakenden av sin far. Merkelig ting å ha med i grunnen, men han fortsetter og vi forsøker å glemme det vi nettopp leste. Så kommer han til poenget, han tar for seg en av Fredrikstads mest kjente sanger, som åpner med ordene "Når lemmane faller på Flora", som oversatt til utenbysspråk betyr "Når iskremkiosken Flora åpner for sesongen."

Han skriver: Det som imidlertid IKKE er bedre nå for tiden, er en detalj i Fredrikstad som var særdeles mye bedre før i tiden. Det gjelder de forevigede "lemmane" på iskremkiosken borte på Flora. De faller ikke lenger, slik de gjorde før. Riktignok selges det iskrem der fremdeles, men aller mest kebab og slikt, og de nye driverne borte i parken ved Kråkerøybroen har både åpent hele året og lemmane åpne. Det depressive ved det, er at Tor Andersens tekst og Per Grimstads melodi fra 1980 ikke lenger gir de gode, gamle forventningene om ny vår. Trist, nå når vi trenger grunner til å holde ut.

Ikke nok med at "driverne", hva nå det betyr, selger kebab på gamle Flora, altså. De er også frekke nok til aldri å ha stengt, slik at vi ikke lenger kan glede oss til de åpner.

Jeg håper skylappene i det minste snart faller.