De florentinske kamerater

Nok en søndag er ubønnhørlig igang, og nok en gang kan jeg søke trøst i at den foregående lørdagskvelden var vellykket. Det er vel ingenting som kan hjelpe mot søndagsdepresjonene som minnene av en vellykket aften, og igår var det inget ringere enn en ordentlig herremiddag som stod på menyen. Gjestene var fire av mine nærmeste venner, en gjeng på i alt seks unge menn som har holdt sammen de siste 14 årene og som møtes jevnlig for å nyte mat og drikke og kanskje diskutere litt, om anledningen skulle by seg. Menyen bestod av risotto med chili og scampi til forrett, mørbrad med ovnsbakte poteter, champignonsaus og broccoli til hovedrett, oster og deretter en altfor stor posjon med banansplitt til dessert. De andre er nemlig ville etter is. Med dertil hørende viner og en hel del gin, kan man tenke seg at stemningen var på topp helt til en av konene stod på døren og erklærte at festen var over. Midt i kortspillet, forøvrig, som jeg for én gangs skyld vant.

Det kan nok tenkes at enkelte ville synes forsamlingen var en smule eiendommelig, for alle sammen dyrker vi våre små særegheter, og ingen hadde vel følt seg 100% komfortabel innenfor A4-formatet. Aftenens hovedkokk, Vigmund, som er avbildet øverst sammen med herr kjøkkenbetjent stipendiaten, er av utdannelse sanger, jobber med katekisme og er den i gjengen med den aller største praktiske kredibilitet. Han tok meg stadig med ut på isfiske eller ut i skogen for å brenne bål - han kledd i state-of-the-art speiderutstyr med stikkvåpen og stormkjøkken, jeg gjerne kledd i frakk, altfor tynne sko og med håret passelig pomadert. Han hadde også et kors rundt halsen han brukte til å åpne saker og ting med - det såkalte survivorkorset. Som jeg sa, praktisk sett ligger han langt foran. Stipendiaten, han er stipendiat i historie, som jo betyr at man holder på med en doktoravhandling, og ved siden av historie er hans store pasjon obskure 1700-talls operaer. Jo særere desto bedre, virker det som. Av andre interesser kan nevnes heraldikk, som er læren om våpenskjoldkunsten og såkalt historisk reenactment, som betyr å kle seg ut som soldat og føre krig.

Ole-Henrik, her avbildet med livretten iskrem og som til daglig jobber som kulturbyråkrat, er egentlig musikkviter og kan mer om kastratsangere og deres historie enn vi egentlig vil vite. En kastratsanger er en mannsperson som i ung alder har blitt kastrert, for å kunne synge lyst og fagert som en kvinne. Enda fagrere faktisk, men dette sluttet man med etterhvert. Takk og pris, sier noen, dessverre sier andre. Ole-Henrik er også av typen som ville møtt opp i skogen med håret ferdig pomadert.

Lars, vår evige student, er fotballsupporterlederen som skilte seg ut med frakk og skjerf og med cognac på innelommen på fotballtur. Da vi ble kjent husker jeg at en av hobbyene hans var å strikke bamser og slips. Han var sentral i den lille Unge Høyre-foreningen min, han var medlem av AUF og senere også KrF. Politisk sett en vanskelig person å sette fingeren på, der altså.

Fraværende var Martin, han også musikkviter av utdannelse, men han har i senere tid gjort en solid klassereise, blitt salgssjef i rikspressen og tar nå en master til på selveste BI.

Så er det meg selv, en handelsutdannet, nevrotisk livsnyter med egen blogg og en forkjærlighet for piker, gin og sang.

Som en av våre andre venner kommenterte på Lars statusoppdatering i går kveld:

Jævla raringer.