Langflat

Jeg har nevnt før at jeg aller helst skulle levd livet på en chaiselongue. Derfra kunne man arbeidet og konversert, lest og spist, og som jeg tidligere har argumentert for, jeg tror ikke man ville være stort mindre effektiv av den grunn. Nå har jo ikke jeg noen chaiselongue, og det har lenge vært et problem, for jeg har tross alt ikke hatt noen sjanser til å forsøke dette i praksis. Selv om jeg etter beste evne har forsøkt å dekke over det ved å plassere en ganske trivelig rød lenestol oppe på kontoret, så blir dette altså ikke på langt nær det samme. Men nå har svært gledelige ting skjedd! Jeg har skrevet om chaiselonguen som står på jobben tidligere, og at jeg i smug har pleid å sette meg i den om det er noe som skal leses igjenom, et cetera. Og nå har den blitt min, hun som eier den skal nemlig flytte fra kontoret sitt og har ikke plass til den hjemme - jeg er altså nå eier av en grønn chaiselongue med tilhørende puter. Det er nesten så jeg ikke kan tro det, og selv om jeg gruer meg litt til å først få den båret ned fra kontoret den står i, så inn i en bil, så inn i huset hjemme og så opp på kontoret,  jeg har nemlig et anstrengt forhold til bæring, så kommer jeg ikke vekk fra det faktum at om ikke lenge kan jeg se verden med helt nye øyne, og ihvertfall innenfor hjemmets fire vegger ha anledning til å se hvordan livet på chaiselongue egentlig er.

Det er virkelig vår. God fredag!