Lykkelig som liten

Neida, det er ikke jeg som er liten, om noen var kommet i den villfarelse å tro dét. Det er bloggen som er liten; Tweeds er en bitteliten blogg. Altså, vi snakker nesten dagbokstadiet her, eller i det minste lesertall på nivå med svært eksentriske poeter. Allikevel er jeg ganske fornøyd, det er tross alt ikke alle eksentriske poeter som blir lest overhodet, og sammenlignet med dem er jeg altså ganske heldig. Min gode venn stipendiaten har jo også en blogg, som kanskje til og med er hakket mindre enn Tweeds, men også langt mindre populistisk i sine leserfrierier. Der jeg gjør stort sett det jeg kan for servilt å tjene mitt publikum, skriver stipendiaten om akkurat det som han er opptatt av, og det er gjerne historiske ting som skjedde på nettopp den spesielle dagen. Det er smalt, og det er glimrende.

Han spurte meg her om dagen om hva de gjør, de som får til bra blogger med høye lesertall? Det vet jeg jo sant og si ikke, siden jeg har satset på den sortens blogg som er bra, men med lave lesertall, men jeg kan kanskje tenke meg svaret. Du har liksom to typer populære blogger: De pene og de smarte. I tillegg har du noen som forsøker å kominere de to kategoriene, men de havner nok hovedsaklig i den første, for pene bloggere har gjerne lesere som ikke er så interessert i det smarte. Nå er jeg litt kategorisk kanskje, men pytt.

I den pene kategorien har du alle rosabloggerne, men først og fremst de mest kjente. De pene bloggerne har lesere som kikker på bilder, og jo penere objekter, desto bedre. Her kjenner jeg meg igjen. Det er tross alt ikke 8. mars hver dag. Både Super-Marie og Linnea Myhre er begge i den pene kategorien. Nå sier jeg ikke at de ikke er smarte, bevaremegvel, det er de helt sikkert, men de kommer ikke med i den smarte kategorien, fordi kriteriene for den smarte kategorien dessverre ekskluderer enkelte smarte, meg selv og stipendiaten medberegnet. De smarte bloggerne skriver gjerne ironiserende over samfunnsaktuelle temaer som oljeboring i Lofoten og de til enhver tid gjeldende Twitter-temaer, og følgelig de temaer de moderne intellektuelle har bestemt seg for å mene noe om denne dagen. Det kommer gjerne tre innlegg om dagen. De smarte har sjeldent bilder på bloggene sine, og jeg innbiller meg at det er en grunn til dét. De er jo smarte, i motsetning til meg, som helt ukritisk poster bilder av min egen person, med størrelse drøy regulær.

At stipendiatens ukentlige bloggposter om krigen som raste for 200 år siden på Prestebakke, ikke trekker de store horder av lesere, er derfor ikke så besynderlig som man først skulle tro. Heller ikke at Tweeds, med sine små betraktninger om livsnyteriets mysterium og et og annet stikk til dagens medieidioter, ikke befinner seg på Blogglistens toppliste. Men det kanskje ikke er så dumt? Vi kan i det minste slappe av og skrive det vi vil og når vi vil det, og om vi mister en leser eller to, tar vi det ikke så tungt - vi har da til enhver tid minst ti til å ta av.

Riktig god mandag!