Onsdag den 23. mars. "Kjære dagbok!"

Igår var den første dagen jeg hadde virkelig vårfølelse, sett bort fra da jeg var i Paris, selvfølgelig. Der var det allerede blomster på bakken og på enkelte trær, og man kunne gå uten ytterjakke på, dersom man hadde skjerf, i det minste. Noen franskmenn hadde kledd seg som om det skulle være full vinter, mens andre på sin side gikk strømpeløse i skoene, så med tweed, skjerf og hansker gled man liksom inn i bybildet som en noenlunde velkledd mellomting. Bildet ovenfor, det er liksom et øyeblikksbilde av unntaket som bekrefter regelen, det. Nå håper jeg det snart bærer mot høyere temperaturer her også, og etter været idag å dømme burde det ikke ta for lang tid, selv om et og annet kuldegufs garantert kommer til å sette oss tilbake til novemberfølelsen.

Jeg funderer stadig på hva denne bloggen egentlig skal inneholde. Det burde man kanskje vite på dette tidpunktet, tenker du, etter å ha holdt på en stund, men det er ikke så lett kan jeg fortelle. Særlig ikke dersom man skal ta vare på leserne, som svinger mellom nokså mange og svært få, tilsynelatende uten mål og mening. Noen vil ha sure oppstøt, i form av skriftlige ytringer, må jeg få understreke, andre vil ha morsomme historier og mediekommentarer, og andre igjen er fornøyd med å lese om hva jeg driver med. En av mine gode venner hater å lese om hva jeg driver med. Men, i grunnen er det nok dét bloggen egentlig er til for, om man skal se helt ærlig på det. Tidligere hadde jeg nemlig alltid lyst til å føre dagbok, men hver gang jeg forsøkte måtte jeg gi opp. Det ble for kjedelig, rett og slett, og livet mitt var ikke interessant nok til å skrive hver dag, og da ble det bare til at jeg utsatte det. Kjedelig liv=kjedelige dagbøker. En trist erkjennelse. Nå har jeg imidlertid dere, som en slags sosial kontroll på at jeg faktisk skriver, og om dere leser eller ikke blir i grunnen mindre interessant, og så kan man krydre livet sitt med litt om andres liv i tillegg. På den annen side, jeg tror blogging er dagbokføring for folk som liker oppmerksomhet, for det er nok mange som tenker at Gud, så flink jeg er til å skrive, det er synd ingen leser denne dagboken min. Og så skriver de den på nettet istedet. Sett i det perspektivet er det hyggelig med lesere, ja til og med ønskelig.  Men kanskje ikke i den grad at man bør la seg styre for mye av hva man tror andre liker.

Skjønner dere problemet? Noen som er med? Jeg er med.