Kunsten å skrive - tanker fra en chaise longue

Igår leste jeg helt til halv to på natten, og det ligner egentlig ikke meg. Når jeg leser på natten pleier jeg nemlig å lese i sengen, og da sovner jeg som regel etter to til ti sider, men igår satt, eller snarere lå, jeg i chaiselonguen, som var akkurat passe ukomfortabel til at innsovning ikke var mulig. Svært gledelig, må jeg si! Jeg kunne gjerne tenke meg å være en av dem som bare trenger fire timers søvn i døgnet, men akk, det virker ikke som om jeg er såpass heldig stillet.

Jeg er omtrent halvveis i The Summer Without Men, og jeg liker den veldig godt. Siri Hustvedt har en fascinerende evne til å beskrive, og spesielt lar jeg meg stadig imponere over hvor godt hun klarer å formidle forskjellige kunstverk i bøkene sine, kunstverk som jo ikke finnes og som derfor først blir laget inne i hennes hode og så kommunisert ut til meg som leser, og det på en slik måte at jeg forstår og til og med får en følelse av av det. Jeg leker ofte med tanken om å skrive en roman selv, men det skal ikke stikkes under stol med at jeg føler en viss ærefrykt når jeg leser for eksempel Siri Hustvedt, som tydelig har et kunstersinn og som skriver mye dypere bøker enn jeg kunne håpet på. Kunne jeg beskrevet et maleri, med dobbeltmening og som holder kusntnerisk mål, som ikke finnes i virkeligheten og som jeg laget mentalt for å skrive boken? Jeg er redd for at svaret er nei. Men, hva er det verste som kan skje? Boken jeg eventuelt skriver kan bli en middelmådighet. Og hva er verden uten middelmådigheter? Middelmådigheten er som mange små lyskastere som bringer oppmerksomheten mot de få beste, og på den måten fyller man i det minste en funksjon. Slik kan man ihvertfall se det, om man er midt i en slik "glasset er halvfullt"- dag. Og det er man gjerne når det er vår, ihvertfall jeg.

Nå skal jeg snart begi meg ut i dagen og se etter skjorter og en sykkel. God dag!