Værsyk vårkalv i tweeds

Det er offisielt, mitt humør påvirkes av været. I mange år trodde jeg slett ikke det var slik, og jeg liker heller ikke å innrømme det, i frykt for å høres enda mer ut som en 60-åring, men humøret mitt påvirkes altså av været. Jeg var i ferd med å dø av selvmedlidelse og depresjon for at nettopp jeg var plassert i dette kuldehullet av et land, og det begynte å bli vanskelig å se for seg en fremtid uten lottomillioner og hus i Syd-Frankrike. Nå, derimot, når våren faktisk er her, som jeg har lengtet etter så lenge, er alt så meget bedre, og jeg føler meg i grunnen som en kalv som er sluppet ut på sommerbeite. Ikke for det, det kan hende jeg ser akkurat slik ut også.

Igår tok stipendiaten og jeg en tidlig middag ute, nede ved Fredrikstads passelig berømte bryggepromenade, og vårens aller første utepils, sett bort fra de franske selvsagt, ble inntatt. Kan det bli stort bedre? Jeg gikk også innom en sykkelforretning og ba dem holde utkikk etter en brukt herresykkel, og idag morges ringte de og sa jeg kunne komme ned å se på en. Jeg er av natur en tanke utålmodig; beslutningsprosesser går ganske fort inne i hodet mitt, så jeg har vel egentlig allerede kjøpt den usett. Jeg liker liksom at ting er gjort, og jeg hater å utsette ting. Det har jeg etter min far, han pleide å være mentalt i Moss allerede når vi serverte kaffen etter middagen når han besøkte oss i Oslo. Er det over, så er det over. Nå trenger jeg en sykkel, og de har en sykkel de mener passer til en mann av min størrelse. Så da får det bli sånn.

Jeg regner med at alle er ganske interesserte i å se et bilde av den om jeg kjøper den etterpå, så nå er det bare å ta helgen tidlig og riktig glede seg, kjære venner.