Selv om det som vanlig ikke var andre enn jeg som hadde ikledd seg hatt og tversoversløyfe eller spankulerte omkring med paraplyen sin i høstværet var det likevel som det gikk et sus fra fordums tider langs bryggepromenaden i Fredrikstad denne tidlige ettermiddagen, da Blomstertorvet etter et to generasjoner langt sørgelig intermezzo som parkeringsplass igjen ble åpnet som byrom. Å kalle evenementet en folkefest ville være å overdrive og ville heller ikke yte det den respekt det fortjener, i lys av de mer moderne tolkninger av ordet folkefest, som synes å omfatte både flyttbare tivolier og musikalske innslag ved den seneste lokale deltageren i sangkonkurranser av tvilsom kvalitet på fjernsyn. Det hele var mer som en mottagelse å regne, en moderat og velvillig ansamling mennesker som nøt et stykke gratis kringle og en kopp varm sjokolade idet et lite stykke av byens historie ble til. Et høflig nikk som hilsen til det torvet en gang var, og samtidig et håpefullt blikk fremover mot det som kan bli, akkompagnert ved et salongorkester og taler av byens fedre. Og kanskje kan det virkelig igjen selges blomster der, kanskje kommer det familier eller elskende par for å slå seg ned på plenen med sine piqnique-kurver eller kanskje det i beste fall blir et trivelig sted å innta formiddagsmaten en solskinnsdag. Det var slik en deilig sommernatt på gamle Hovedøen, minnet salongorkesteret om med sin vemodige charme idet vi spaserte hjemover langs elven, min sønn og jeg. Og vi plystret villig med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar