2013: En slags oppsummering

Det Herrens år 2013 går mot slutten, og selv om det slett ikke har skjedd så mye siden sist oppsummering tar jeg pliktskyldigst opp pennen og skriver en ny. I år som ifjor anført av den svenske bloggeren UnderbaraClara, som alltid har noe å lære oss om livet gjennom sine reflekterte spørsmål.

Gjorde du något 2013 som du aldrig gjort förut? 
Nei, 2013 ble en gjentagelse av det monotone og hverdagslige som etterhvert har blitt mitt liv, i kombinasjon med enkelte utsvevelser i kategorien for nytelse og luksus.
Foto: Kine Jensen  
Genomdrev du någon stor förändring? 
Jeg vet ikke om det er dette Clara er ute etter, men jeg kjøpte meg faktisk to hatter i år som begge har det til felles at de ikke helt ligner de andre hattene jeg har. Det ene var en hvit stråhatt (se illustrasjon) hvor bakre hattebrem til en forandring peker nedover. Det andre var en Borsalino jeg kjøpte i desember av frykt for at jeg ikke skulle få den til jul. Den viste seg i etterkant å være vekselsvis grå og grønn og jeg har i overensstemmelse med egen lommebok bestemt meg for å like det.
Blev någon/några av dina vänner föräldrar i år? 
Jeg leste litt i sammendraget for 2012, hvor jeg varslet at det skulle komme et halvt dusin barn i omgangskretsen i år. La meg regne etter. Oi, nå må jeg enten ha glemt to barn eller så er to barn vekk, for jeg kommer bare til fire. Uansett, det er visst slutt på den tiden jeg ble fadder for barna, jeg tror kanskje jeg skriver for mye om umoral.
Dog någon som stod dig nära? 
Jeg kjente dessverre mange som døde i 2013, men ingen stod meg så nærme som min egen far som døde i juli. Han fikk sin egen nekrolog på Tweeds og i avisen, og jeg er fremdeles litt usikker på hva han ville ha syntes om den saken.
Vilka länder besökte du? 
Underbara Clara elsker å gni inn det faktum at jeg ikke besøkte Frankrike i 2013 heller. Men i 2014 blir det annerledes kan jeg love. Imidlertid var jeg i Danmark, helt ute av stand til å la meg sjarmere av den danske landsbygden, det danske kjøkken eller serviceinnstilling. Aldri savner man vel de svenske servitørene som under et opphold i Danmark.
Bästa köpet? 
Jeg får alltid midlertidig hukommelsestap når det gjelder egne innkjøp, men felles for dem er at de alle er det beste kjøpet før jeg kjøper dem. Jeg velger likevel å trekke frem som favoritt min lommelerke med Tweeds' merke inngravert.

Gjorde någonting dig riktigt glad? 
Jeg blir glad av sommer og sol, gode bøker, ryggsvømming og alment livsnyteri med familie og venner. Alt dette fikk jeg i 2013.
Saknar du något från år 2013 som du vill ha år 2014?
Det må være Paris. Se bare på denne gamle damen, som hun hygger seg i Paris. Slik vil jeg også flanere Paris' gater iløpet av 2014.

Vad önskar du att du gjort mer? 
Jeg ønsker at jeg leste mer. Jeg synes verden banker på døren altfor ofte, og banker den ikke på står jeg gjerne med døren åpen og kikker etter den flere ganger i halvtimen. Jeg ønsker jeg hadde ro til å la det være.
Vad önskar du att du gjort mindre? 
Kastet bort tid på unødvendigheter som ikke gjør livet bedre.
Favoritprogram på TV? 
Jeg tror faktisk ikke jeg har noe. Eller kanskje Antikrundan på SVT med han snurrige fyren med de artige brillene. Om folk så mer på Antikrundan og mindre på fjernsyn generelt ville verden ville vært både bedre og snurrigere.
Bästa boken du läste i år? 
Siden jeg leser for lite og fremdeles ikke er kommet lenger enn til slutten av tredje bind i Josef og hans brødre og dermed ikke får avsluttet den i år, velger jeg med fare for å opptre unyansert  Brødrene Karamasov. Selv om Dostojevskij nok ikke hadde veltet Thomas Mann av pinnen om det ikke hadde vært for den leie tekniske bagatellen nyttår nå engang er. Men neste år, hr. Mann. Neste år.
Största musikaliska upptäckten? 
Min største musikalske oppdagelse for 2013 var uten tvil Bjarte Eike og Barokksolistenes An Alehouse Session i Gamlebyen, som Tweeds Kulturfest ydmykt i samarbeid med Månefestivalen fikk presentere.
Största framgång på det privata planet? 
Jeg etterstreber selvsagt å være mest mulig privat i offentligheten og ditto offentlig i privatlivet, og skiller derfor lite mellom de områder jeg gjør størst succès. Jeg er imidlertid svært fornøyd med Tweeds Kulturfest i 2013, som stipendiaten har minst like stor ære for.
Största misstaget? 
På den annen side får det kanskje være grenser for hvor privat man skal være i offentligheten.
Var du gladare eller ledsnare i år jämfört med tidigare år? 
Underbaraste Clara, som du spør. Ingen er tjent med å stille seg selv slike spørsmål.
Vad spenderade du mest pengar på? 
Flyktigheter jeg aldri får se igjen, men som, i stort nok antall, livet består av. Derfor bruker jeg mer og mer på mindre og mindre.
Något du önskade dig och fick? 
Ja, bevares. Jeg ønsker meg ting stort sett hele tiden og jeg var en ulykkelig flanør om jeg ikke til enhver tid kunne innkassere i hvertfall en tidel av ønskene mine.
Något du önskade dig och inte fick? 
Dessverre viser det seg altså at det til enhver tid er 90% av mine ønsker som ikke går i oppfyllelse.
Finns det någonting som skulle gjort ditt år ännu bättre? 
Ja. Å Gud, ja.
Vad fick dig att må bra? 
Jeg sitter med en fornemmelse av at jeg har svart på dette spørsmålet i flere variasjoner allerede. Man skal være ganske lavpannet for ikke å kunne lese mellom linjene hva som gjør meg fornøyd og glad.
Vem saknade du? 
Per Fugelli og Linnea Myhre kom ikke til kulturfesten i år heller. Jeg gir ikke opp håpet, men jeg begynner å lure på om det er jeg som er naiv eller de som ikke forstår sjarmen min.
De bästa nya människorna du träffade? 
Noe av det aller beste ved å være kulturfestarrangør er å få møte mange nye spennende mennesker. Spesielt hyggelig er det når man møter personligheter som ønsker å bidra til å gjøre kulturfesten enda bedre, og som man kan dele et måltid med eller noe godt å drikke. Fire slike personer jeg fikk bli bedre kjent med i 2013 var Alexander Ibsen, Catharina Chen, Sveinung Bjelland og Marie Brudevold. Takk for det dere bidro med.
Högsta önskan just nu? 
At denne listen har en ende. Den var da vanvittig lang i år? Jeg er sulten, klokken er fem og jeg sitter fremdeles i slåbroken.
Vad tänker du göra annorlunda nästa år?
Denne karen sitter ikke på internettet og innrømmer nederlag nei, her holder man frem som man stevner. Og med litt flaks ryker jeg på noen gode historier også for Tweeds anno 2014.

Godt nytt år!

Julekort fra onkel Tweeds

Jeg er ikke så begeistret for lange julebrev. Det er hyggelig nok å få dem, bevares, men andres hverdagsliv har nå engang sin svært begrensede charme for en som synes ens eget er mer enn omfattende nok. Et julebrev fremstår ofte som en journal over det livet man har ført siden forrige jul, med nøye utvalgt informasjon om hva som anstår seg å fortelle sine venner og bekjente. Tweeds er på mange måter mitt julebrev gjennom hele året, en slags dagbok med de begrensninger en offentlig dagbok nødvendigvis måtte føre med seg. Mitt forhold til Tweeds gir meg selvsagt en viss sympati med julebrevforfatteren, det er tross alt et høyst menneskelig trekk å ville fortelle sin omverden at man lever, hvor hverdagslig ens liv enn måtte fremstå. Jeg har i de årene jeg har skrevet ikke bare vendt meg til, men også lært å sette pris det å kunne henvende meg til et stort intet med de meninger jeg måtte ha og det begrensede hverdagsliv jeg lever. For det forholder likt enten man skriver julebrev eller tweedske tekster om livet og kunsten at man aldri vet hvem som leser eller hvorvidt man når igjennom med sitt budskap. Likevel tror jeg at både julebrevforfatteren og jeg er like glade for hver lille leser, og om vi ikke akkurat formulerer en stille takk i vårt indre så er takken der i form av tilfredsstillelsen over å ha blitt lest. Enda en gang.

Når jeg sender julekort skal mottageren slippe å lese om hverdagslivet, om livet og om kunsten. For en gangs skyld blir både kortet og budskapet svært enkelt:

En gledelig jul til deg og dine.

Sanatorium på norsk

Jeg vet ikke om det er fordi jeg har lest for mye Thomas Mann eller fordi jeg har en naturlig inklinasjon mot den slags, men det var definitivt noe Hans Castorpsk over mitt opphold på Feiringklinikken tidligere denne uken. Jeg var med et familiemedlem opp fra søndag til tirsdag, og selv om jeg på forhånd visste at oppholdet skulle bli kort hadde jeg pakket til alle eventualiteter. Med meg i kofferten var blant annet en tweedjakke, fire skjorter, et slips, en tversoversløyfe i grovt tweed, en rutete slåbrok, et par kronetøfler, to par briller, to romaner, femti julekort og en flaske skotsk blended whisky som erstatning for gin. Dette siste viste seg å være en feilvurdering, for da jeg kom opp til klinikken var kjøleskapet i den lille provisoriske kiosken utstyrt med overraskende mange tonic-flasker, og ingenting sier vel sanatorium som en gin & tonic før middag. Jeg forstår forresten godt at man lett blir institusjonalisert på slike steder. Den gode Hans Castorp skulle besøke sin lungesyke fetter et par uker og endte opp med å tilbringe syv år på sanatoriet Berghof i de østerrikske alper, hvor han fordrev tiden med faste måltider, turer i skog og mark samt de obligatoriske hvilestundene på balkongen. På Feiringklinikken var det riktignok ingen som plasserte oss i hvilesenger på balkongen, men har man en legetime og en formiddagstur på programmet iløpet av dagen rekker man knapt å skrive mer enn et par tre julekort eller lese noen sider i en oppbyggelig roman før det er på tide å gjøre seg klar til neste måltid. Nå var det ikke mange som kledde seg om til middag på Feiring, men de serverte vin og øl til maten og solgte både cognac og likør i resepsjonen om aftenen, så jeg tror at det med kun noen små justeringer skulle være fullt mulig å gjøre om klinikken til et sanatorium hvor man ville ønske å oppholde seg lenger enn to dager selv i rammen av det puritanske Norge. Og da blir det med ett mye festligere å være svakelig.

Noen er likere enn andre

Idet jeg sitter i chaiselonguen og ser «Jul i Skomakergaten» med min sønn innser jeg at jeg etterhvert har begynt å ligne en blanding av bakermester Snipp og blomsterhandler Rosengren. Nå er ikke smult og eksentrisk klesstil noen dårlig blanding i og for seg, det er andre karakterer i «Jul i Skomakergaten» det ville være langt verre å identifisere seg med. Fru Franzen, for eksempel, eller frøken Anti Juhl, ingen av dem har spesielt vinnende personligheter eller personligheter jeg kjenner jeg meg nevneverdig igjen i eller liker å tenke at ligner nettopp min egen. Fra før har jeg kommet frem til at jeg ligner en blanding av Niles Crane og Einar Rose, og jeg er nå derfor litt i stuss over plutselig å måtte velge mellom to gode alternativer å sammenlignes med. Noen vil kanskje innvende at det er en usjarmerende egenskap og kanskje også på grensen til en smule selvopptatt å gruble over hvem i populærkulturen man måtte ligne og deretter skrive om det, men man velger tross alt ikke sin egen personlighet eller hvilken retning tankene tar. En ting er ihvertfall sikkert, fru Franzen ville aldri ha skrevet et ord om dette. Nei, Snipp og Rosengren må det bli.

Østfoldingens problem

Det står visst ikke så bra til med østfoldingen om dagen. Debatten går friskt i mediene om hvorvidt østfoldingen er mindre begavet enn resten av befolkningen, eller om det kun forholder seg således at han bare høres slik ut. Samfunnsdebattanter fra redaktørnivå og ned til toppkommentatorer på Facebook spør seg hvordan det er fatt med den viden kjente Østfold-identiteten, og mistanken gryr over hele brettet om at det faktisk ikke finnes noen Østfold-identitet. Flere avisartikler konkluderer med at mossingene i så måte må bære store deler av skylden, fordi de beviselig ikke snakker Fredrikstad-dialekt lenger. Sarpsborg har det vært helt stille fra, men så er det kanskje også en stund siden noen hørte fra den kanten i alminnelighet.

Det er egentlig ikke så underlig om Østfold-identiteten glimrer med sitt fravær. Helt siden 1500-tallet har det innerste av Østfold vendt blikket mot Oslo for å få solgt sine torvvarer, og har man først blitt kjent med provinshovedstadens sus og dus må det selvsagt være en utfordring å ta til takke med Fredrikstads kummerlige landsbyliv, hvor meget dens borgere enn liker å tenke at verdens midte ved en guddommelig inngripen ble plassert nettopp ved elven Glommas munning. Fredrikstads rivalisme med Sarpsborg har sin naturlige forklaring i at de to byene i virkeligheten er en og samme by, selv om dette er tabubelagt og delvis unntatt offentligheten.

Da Sarpsborg ble flyttet nedover elven med byprivilegier og kongelig godkjennelse i 1567, forvandlet den seg til Frederiksstad. Dette er nøyaktig det samme som skjedde da Oslo ble til Christiania i 1624. Det gamle Oslo og Christiania grodde etterhvert sammen igjen, men avstanden gjorde at det gamle Sarpsborg og det nye Sarpsborg (Frederiksstad) ikke rakk å gro sammen før sterke krefter fikk Stortinget til å gi byprivilegier til den gamle bebyggelsen ved Sarpsfossen i 1839. Svekket av historieløshet som politikere ofte er valgte de å gi byen navnet Sarpsborg, uten tanke på at Sarpsborg, om ikke i navn så definitivt i gavn, allerede fantes. Dermed fikk man to byer der det skulle vært én, et slags dobbelt-incestiøst fenomen hvor byene både er hverandres søsken og foreldre. Dette kan hvem som helst bli identitetsforstyrret av, og rivalismen man finner er derfor ikke helt unaturlig.

Fylket Østfold er en nisselue som ble tredd nedover ørene på oss i 1662 og luen har aldri helt passet. Landskapsmessig og kulturelt har de sterke byene ved kysten hengt dårlig sammen med det indre bondelandet, og ingen fylkesscene i verden, heller ikke noen storstilt jakt på den forsvunne Østfold-dialekten og definitivt ingen fylkeskommunal offensiv kan gjøre noe med de naturlige forutsetninger som ligger til grunn for at det forholder seg nettopp slik. Mer interessant er spørsmålet om hvorfor ikke presse og politikere skaper stolthet for det som finnes og bygger identitet der det faktisk er naturlig. Et blikk til historien nå og da ville gjøre denne oppgaven mye enklere. Tre i tid nærliggende eksempler kan konklusivt få illustrere poenget.

Bystyret i Sarpsborg vedtok for ikke lenge siden å rive Sandesundsveien skole fra 1877. I motsetning til hva de fleste politikere i Østfold synes å tro, er gamle hus er identitetsskapende fyrtårn i moderne byer og rivningen av dem røver Østfold-byene for viktige særtrekk og identitetsmarkører. Det samme skjedde i Fredrikstad med rivningen av spinneriet ved Nabbetorp, og vårt eget planutvalg vedtok nylig å tette igjen siktlinjene fra Kongsten fort mot Øra med noe så lite identitetsskapende som et tårn for oppbevaring av elektriske kabler. Samtidig som den hjelpeløse jakten på identitet og dialekt foregår i lokalpressen er intet skille tydeligere i vår tid enn respekten og forståelsen for kulturhistorien. Dette er de virkelige identitetsskaperne, og ukulturen går tilsynelatende på tvers av det tradisjonelle høyre/venstre-skillet.

Når politikere med pressens stilltiende samtykke gang på gang fatter avgjørelser som sakte men sikkert fjerner fylkets særegenheter, hjelper det lite at de snakker dialekt når de fatter dem. Det gjør det i grunnen bare verre.

Illustrasjon: Nina Klausen, Stjernedesign.

Leve individualismen!

Dersom man forhører seg med mennesker omkring meg, for eksempel min kone, vil de neppe være i tvil om hvilken side jeg står på i den pågående feminist versus maskulinist-debatten. Om det er fornemmelsen av en nedarvet rett i egenskap av mann til å slange seg på chaiselonguen, lese en bok eller dyrke mine personlige interesser fremfor å fordrive tiden med tørketromling av finvask, støvsuging av kjøkkenet eller brødbaking er jeg usikker på, men det kan ihvertfall fastslås, objektivt og foreløpig uten stillingtagende til hvorvidt dette er som det skal være eller ikke, at det er jeg som foretar meg minst hva husarbeid angår i det tweedske hjem. Forhører man seg imidlertid med meg om det samme spørsmål, er tvilen større. Er jeg mannsjåvinist, mann av Guds nåde eller bare lat?

Mímir Kristjánsson publiserte 15. november en kronikk der han etterlyste positive forbilder for en mannsrolle i endring, etter at flere norske kulturpersonligheter, blant dem Karl-Ove Knausgård, i løpet av de siste årene har tegnet et bilde av den moderne mann som en sutrete, seksuelt frustrert småbarnsfar som i sin nykastrerte tilværelse lengter ut til skogen, der han kan brøle ut. Kristjánsson har selv kjent denne lengselen etter å være «ekte» mann, vel å merke ikke i sin småbarnsfartilværelse, for den tilværelsen har han foreløpig ingen erfaring fra, men lengselen har gjort seg gjeldende ved betraktning av hans fars av hardt arbeid herdede hender. Man kan smile av arbeiderromantikken eller se det humoristiske ved at Manifest ønsker å slå hardt ned på ethvert forsøk på å dra den offentlige mening i mindre feministisk retning, men har Mímir Kristjánsson et poeng? Kanskje har vi menn tatt oss nær av den nedgangstid vårt sterke kjønn er godt inne i og tydd til sutring og bitterhet. Eller kanskje er samfunnet slik vi har innrettet det modent for å tenke mindre på kjønn og mer på individ.

Personlig har jeg aldri vært spesielt fascinert av det upolerte eller hatt noen særskilt idé om at lykken ligger i de herdede hender. Tanken om å brøle i skogen er direkte fremmed for meg. Rallycross gir meg følelsen av søndagsdepresjon, jeg foretrekker cocktails fremfor øl og jeg skjønner strengt tatt ikke hvorfor offsideregelen ikke er helt irrelevant sålenge man faktisk får ballen inn i mål. Likevel er jeg altså mann. På samme tid finnes det kvinner som i likhet meg med er tilbøyelig til å gjøre mindre enn sin partner i hjemmet, og jeg kjenner flere menn som uten videre godtar det. Og et eller annet sted i grensegangen mellom usympatisk partner og egen trivsel må hvert individ, kvinne som mann, finne seg selv. Dette er etter min mening ikke en kjønnskamp. Det er en kamp mellom individer og ulike personligheter. Noen må ta oppvasken. Noen må male huset. Noen må tørketromle finvasken og noen må være hjemme med barna. Og for enkelte er familielivet lik et fengsel som stenger en ute fra både skog og storbyliv, og man lengter ut. Dette må man selvsagt kunne leve med, om man først har funnet seg en som ulykkeligvis deler ens egen tilbøyelighet til latskapsliv og livsnyteri og på tross av dette funnet ut at denne skal jeg stifte familie med. Likevel må man ha lov til å skrive romaner om det. Det er tross alt livet det blir kunst av.

Det som skjer, det skjer

Nå må det skje noe snart, sier folk. De sier det når kommunen må inn i bildet og det er noe man er misfornøyd med, det er som regel da det må skje noe. Hva som skal skje har man gjerne et mindre reflektert forhold til, men at noen må foreta seg noe er helt på det rene. Slik var det i Gamlebyen også, da ulike interessegrupper og enkeltpersoner mente at tiden var overmoden for økt kommunal tilstedeværelse og engasjement. Det gikk rykter om maktspill i mørkerom, forfall av bygninger, bakvendt utvikling og det rene anarki. Noe måtte skje!

Noe skjedde da virkelig også, og gleden var stor og forundringen enda større da kommunen erklærte at tiden var inne for handling. «Vi skal lage en utviklingsplan for Gamlebyen,» sa de, «og et områdeprogram for Aktivitetsbyen Gamle Fredrikstad», et utrykk som tidligere var i bruk som kodebegrep for vannrutsjebaner, golfanlegg og ishall.

Nå vet jeg vel ikke helt om det var en utviklingsplan som stod høyest på ønskelisten, det er sjelden andre enn kommunebyråkrater som drømmer om den slags. Enkelte var mer opptatt av å samle regelverket som allerede eksisterte, sette fart på brannsikringsarbeidet, utføre regelmessige kontroller av vannmålere for at de eldgamle kjellere ikke skulle oversvømmes av grunnvann samt kanskje mane frem et minimum av interesse fra kommunalt hold. Man har nemlig etterhvert forstått at en utviklingsplan gjerne er noe mindre håndfast, og de fleste av oss var sant å si noe usikre på hva en utviklingsplan egentlig bedrev sånn til daglig.

Likevel gikk man på med krum nakke, for det skjedde tross alt noe. Mange frivillige la ned et stort stykke arbeid med planen, og en rekke andre brukte heller arbeidstiden sin. Fire interesseforeninger i tillegg til lokalsamfunnsutvalg, Nasjonale festningsverk, turistkontoret og muséet sendte alle inn omfattende innspill til planen, deltok i møter og holdt kommunen i ørene. Hele arbeidet resulterte i et svært alvorlig notat, som ble grunnlaget for at planprosessen ble lagt ut på anbud, så skikkelige folk skulle kunne tjene skikkelige penger på jobben, slik det seg hør og bør i en kommune med dårlig råd.

Nå skulle man kanskje tro at det ikke fantes noen planer i Gamlebyen fra før. Langt ifra. I Gamlebyen finnes både bevaringsplan, fargeplan, trafikkplan, skjøtselsplan for vollverk, retningslinjer for utendørs arrangementer og Gamlebyutvalgsvedtekter i tillegg til en hel bunke med intensjoner og gode hensikter. Det er altså ikke mangelen på planer som er problemet, heller det mer vanlige problem at planene ikke følges. Det har jeg registrert at man nå har tenkt til å gjøre noe med, nemlig ved å legge planen helt til slutt.

Flere enn jeg har stilt seg noe undrende til at det i disse dager tas mange viktige beslutninger som berører Gamlebyen og området rundt i stor grad. Et nærliggende eksempel er et stort tilbygg ute ved forterrenget, omforlatelse, jeg mener Aktivitetsbyen, som ikke direkte diskret stikker seg frem foran det eldgamle amtsykehuset. Man kunne anta at dette lå midt i områdeprogrammets interessefelt, men denne oppfattelsen deler ikke kommunen. En annen viktig sak som nylig ble avgjort er leieavtalen om frimarkedet, hvor man prioriterte å redusere brannvernmidlene til fordel for rimeligere leie. Frimarkedsaken var allerede to år forsinket fra kommunens side, og når man har bruk så lang tid fra før kunne man ikke like godt vente på at utviklingsplanen skulle ha noe å si om saken. Dessuten, har vel egentlig brannvern og inntekter til fellesskapet noe i en utviklingsplan å gjøre?

Da bystyret 17. oktober bestemte seg for å kjøpe IJs gamle lokaler med den hensikt å gjøre det om til et skolebygg for Fredrikstad internasjonale skole, som dermed tar med seg sine nærmere 700 lærere og elever og flytter ut av Gamlebyen, var det heller ikke mye bekymring å spore hos flertallet. Dette til tross for at Fredrikstad kommune har hjulpet institusjon etter institusjon med å flytte ut av Gamlebyen og over til Værste de siste fire år. Men rett skal være rett, kommunens intensjoner fra det gamle etterbruksutvalget om å fylle Gamlebyen med kultur-og kompetansebedrifter ble knapt etterlevet, så hvorfor skulle man ta hensyn til et uferdig planarbeid?

Det får kanskje bare være om det har gått med noen frivillige timer og offentlige kroner på dette planarbeidet. At praksisen med å ikke overholde eksisterende planer nå endres til fordel for å ta beslutningene først og legge overordnede planer etterpå, gjør det tross alt mye lettere å få riktig plan. Da skjer det i hvert fall noe.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 16. november 2013. Illustrasjon: Nina Klausen, Stjernedesign

Fredagslisten

Nå og da kan det ta litt for lang tid mellom hver oppdatering på Tweeds. Dette kommer av at jeg ikke bare bedriver flanerier, men tidvis også forsøker å gjøre andre saker jeg tenker meg at samfunnet kan ha nytte av. Jeg skal imidlertid ikke stikke under stol med at jeg har et visst forbedringspotensiale hva gjelder selvkontroll på flanerifronten, og når det har gått for langt pleier min bloggrådgiver diskret å antyde dette ved å gi meg en liste for å få igang tankevirksomheten. Disse listene finner hun rundt omkring på populære blogger, gjerne hos søte blondiner med godt ordforråd, og det er derfor ikke alle listespørsmål som er like aktuelle for en livsnyter i størrelse drøy regulær. Følgende liste er lånt av bloggen niotillfem, men om Sandra Beijer har sikret seg rettighetene er jeg usikker på. Jeg håper av ulike grunner egentlig ikke det. Men OK, vi kjører på.

PS. Jeg har ikke oversatt spørsmålene. Det blir mye mer autentisk når de står på originalspråket.

 Hallå! Vad gör du?
Her går jeg rett på en smell med en gang, for jeg liker stort sett ikke å fortelle om hva jeg driver med før jeg er ferdig, i overdreven frykt for internkontroll. Jeg forteller heller om hva jeg har lyst til å gjøre. Jeg kunne tenke meg å spasere ned på Café Cicignon utover dagen for å ta en cappuccino og muligens også et smørrebrød med eggesalat. Et alternativ til dette er å trekke en kopp thé og halvveis følge med på VM i sjakk. Endelig et program i regi av NRK Sport som er tilpasset meg.

Hur ser du ut just nu?

Igjen, jeg setter ned foten. Slik så jeg ut da jeg var på skogstur i september. Jeg har nemlig på fornemmelsen at folk flest synes dét er mer kuriøst enn hvordan jeg ser ut akkurat nå.

Vad är det bästa med måndagar?
Helt klart det umiddelbare fravær av søndager. Skjønt søndager tidvis kan være bra, er dette fremdeles dagen for melankoli og bekymringer, ennui og stillelek. Gi meg østers, cocktails og fredager any day a week.

Nämn tre saker du längtar till.

1. En kopp kaffe i Luxenbourghaven en varm aprildag. Jeg har billetter til Paris førstkommende april, så min lengten er berettiget og med værets hjelp innenfor rekkevidde.
2. Storbylivet. Jeg lengter stort sett alltid til mer urbane strøk og kunne gjerne delt livet mitt mellom Fredrikstad og en større by. Oslo fungerer faktisk ganske bra.
3. Lunsj. Jeg klarer stort sett sjelden å se lenger enn ett måltid frem. Nå nærmest er lunsj.

Nämn tre saker du oroar dig över.

Bekymringene mine tar aldri slutt. Jeg bekymrer meg stort sett alltid for penger, familie, ting som skal presteres, beslutninger jeg må vente på eller andre helt dagligdagse saker. Jeg er da ikke nevrotisk for ingenting. Her er tre tilfeldige:
1. At jeg aldri skal få tatt sertifikat på bil. Dette til tross for at jeg i et års tid har ventet på å melde meg opp til teoriprøven. Jeg prokrastinerer og er således kilden til min egen uro.
2. Jeg leser for lite aviser og tidsskrifter. Hvordan får man tid til alt sammen? Kanskje ved å ikke kaste den bort på tull. Midtveis i denne setningen ble jeg altså slått av selvinnsikt. Kanskje listeblogging ikke er så dumt likevel. Uansett, spesielt dårlig samvittighet har jeg for Morgenbladet og Vagant.
3. Penger. En mann sa til meg en gang at jeg ikke burde tenke så mye på penger, for det har ikke kulturkonservative Høyre-folk noe greie på. Det er kanskje sant, og derfor velger jeg ofte å tenke globalt på problemstillingen. Da ser jeg at det finnes verre problemer enn tidvis å måtte utsette kjøp av forbruksvarer.

Vad önskar du dig?
Jeg har alltid ønsket meg en konsulutnevnelse, gjerne fra en liten øyrepublikk med lange strender og en god del konferansevirksomhet for honorærkonsuler. Enkelte synes dette er en rar ting å ønske seg, for meg er det det mest naturlige i verden.

Vad skal du göra i helgen?
Mest sansynlig skal jeg lese altfor lite i boken jeg holder på med, sove for lenge til å sikre meg den beste skalldyrsmaten og tilbringe for mye tid på kontoret foran macen eller på chaise longuen tenkende på de tingene jeg til enhver tid ikke holder på med. Alternativt kan jeg bare gjøre noe med det.

Något råd till alla där ute?

I forbindelse med kulturfesten jeg arrangerer hver oktober snakket jeg med fiolinisten Catharina Chen om det å nyte livet. Hun hadde et råd til sitt publikum som jeg uten forbehold deler: Når du har fri, ikke kast vekk tiden på å se på tv eller gjøre unødvendige ting; finn på noe gøy eller lær noe nytt.

Men det kommer du ikke til å følge. God helg!

Flânerie Noir

Både når det kommer til personlighet og litterær kvalitet skal jeg være flanør av type. Vi flanører og flaneriene våre har gjerne en lett og elegant stil, kombinert med vår karismatiske og uformelle uttrykksform og personlige tilsnitt, ja vi er likesom sjarmerende dagdrivere som slentrer avsted både i virkeligheten og på papiret. Jeg skal altså være flanør av type, men den som tror at bekymringsløs slentring kommer naturlig, det være seg i skriftlig eller materialisert form, tar feil. Timevis med hardt arbeid ligger bak. Forleden ble jeg forkastet på sjeldent brutalt vis av min selvpålagte redaktør fordi jeg skrev tungt, innviklet og altfor detaljert om noe jeg brenner for. Det må man ikke, og aller helst skal man ikke brenne for noe heller. Jeg, flanøren, som forsøkte å skrive så lett jeg bare kunne hadde nærmest produsert et kapittel i Stat og Styring. Etter timer med redigering fremstod teksten endelig nonchalant, ironisk og vasket for annet virkelig innhold enn elegante sarkasmer. Flaneriet er forøvrig en utmerket litterær genre å kombinere med det livsnyteri jeg til daglig egner tiden min til, skjønt det er min erfaring at livsnytere ofte er både nevrotiske og tungsinnede. Det er vel akkurat det som gjør oss til livsnytere. At vi såkalte bon viveurs slanger oss på chaiselonguen, spiser foie gras og drikker gule enker er noe alle vet, men de livsnytere jeg kjenner sliter ofte med å nyte livet selv under slike forhold og må derfor stadig fylle på med luksus og underholdning for å dempe den stadig stigende følelse av ennui og selvmedlidenhet. Det er derfor noe bakvendt ved at det nettopp er vi som stemples som livsnytere, for er ikke egentlig han som nyter livet ved kjøkkenbordet en tirsdagskveld i november, i ferd med å innta en skive kneipbrød med brunost eller smøre matpakken til imorgen, den virkelige livsnyteren? Han trenger hverken foie gras eller flanerier, han er fornøyd med å være. Både av personlighet og litterær kvalitet skal jeg være flanør av type. Ingen av delene kommer helt av seg selv.

Bland nå ikke julen inn i dette

«Nei til Halloween, ja til julebukk», leser jeg på Facebook. Virkelig? Spør du meg kunne man like gjerne laget en kampanje til fordel for høsttakkefest. Alle som har gått julebukk vet at dette ikke er noe å trakte etter. For det første måtte man synge julesanger. Barna vil ikke synge dem, og skal vi være ærlige vil vi ikke høre dem heller. For det andre er kvaliteten på godteriet svært mye høyere under Halloween. Man slipper for eksempel kakemenn og goro. Legg merke til det nærmest skrikende fravær av kakemenn og goro i barnas godteskåler om dagen. Og med rette, for kakemenn, Mariekjeks, pepperkaker, klementiner eller alt annet hva tilårskomne naboer forsøkte å prakke på oss søtlystne unger i romjulen før i tiden har ingenting med godterier å gjøre. Så før man begir seg inn på flere fundamentalistiske romantiseringer av tiden da appelsiner fra Amerika var stas og folk lærte «Reven rasker over isen» på skolen foreslår jeg en aldri så liten realitetsorientering. Lag en Facebook-kampanje om dét, du.

Essensen av det gode liv

Oktober er vendepunktet. Den villfarelse man fremdeles måtte leve i rundt midten av september, der man i et anfall av fornektelse innbiller seg at sommeren kan vare enda i noen uker, er ikke bare over, man har tatt høsten innover seg på alvor. Bladene skifter farge og blir røde, og snart ligger de livløse og tørre på bakken og varsler om den kommende død. Er man så uheldig at det i tillegg er uår, kan snøen komme allerede i oktober og ligge der som et livløst teppe over virkelyst og inspirasjon helt til vårsolen kikker frem i april. Jo, oktober er i sannhet vendepunktet. Nettopp da, når mørket faller ned over landet og håpløsheten brer om seg i takt med synkende temperaturer og krampeaktige forsøk på å mane uhyggen vekk med varme drikker og ullpledd, åpner vi Dunkejongaardens eldgamle dører, tenner lysekronene og ønsker velkommen til kulturfest. I tre dager til ende forteller vi vinteren hvor skapet skal stå. Med klassisk musikk og cocktails skal hverdagslivet bekjempes, og jazz, gourmetmat og dannet dagligtale skal være vårt festningsverk mot kulde og ukultur. 

(foto: Trond Thorvaldsen)

Tweeds Kulturfest arrangeres for andre gang i Gamlebyen 23. til 25. oktober, og byr i år på et variert utvalg av godsaker arrangørene mener publikum bør få oppleve. Kulturfesten skal være en slags essensfestival, trygt fundamentert på en grunnmur bestående av klassisk musikk, utsøkte smaker, ord og tanker, og tar således mål av seg for å presentere det vi mener er selve essensen av det gode liv. Juvelen i kronen er i år som ifjor kulturfestens prima donna, mesterfiolinisten Catharina Chen, som sjarmerte oss kulturfestherrer med sin utstråling, og som med sin avslappede og elegante måte å presentere klassisk musikk må sies å personifisere selve den tweedske ånd. Torsdag 24. oktober klokken 19.30 gir hun en eksklusiv intimkonsert sammen med den anerkjente pianisten Sveinung Bjelland, i en sal med svært begrenset plass og for ikke mer enn 50 heldige publikummere. 

Kulturfesten åpnes forøvrig av Cicignon Salongorkester onsdag 23. oktober klokken 18.30, som med sin patinerte eleganse får sving på cocktail-glassene, med et repertoir bestående av revyviser, evergreens, og galante slagere. Klokken 20.00 åpner dørene for salongdebatt i annen etage, hvor dr. Alexander Ibsen leder oss igjennom resten av aftenen, med problemstillingen «Grenser for kultur» som eneste rettesnor. Gjester er blant andre Kristian Meisingset, forfatter av boken Kulturbløffen, leder av kulturutvalget i Fredrikstad kommune Camilla Eidsvold og direktør for Fredriksborg AS Morten Fredriksen. 

(Rettigheter: Supermarie.net)

Torsdag kommer foruten våre klassiske kulturfestmusikere av verdensklasse bloggeren Marie Brudevold, som møter ingen ringere enn arrangør og historiker Trond Svandal til samtale om kampen mot hverdagslivet i et bredere perspektiv, med hennes syv måneder lange verdensreise som bakteppe. Fredag står i historiens tegn, når Tweeds Kulturfest gir honnør til byen den feires i, festningsbyen Fredrikstad som i 2013 har vært befestet i 350 år. Nordens fremste spesialist på festningsbyer, seniorforsker og museumsinspektør Karsten Skjold Petersen, er fløyet inn fra København for å holde foredrag klokken 18.00, og klokken 19.30 ønsker han sammen med Fredrikstads siste kommandant, oberst Dag Strømsæther, velkommen til femretters jubileumsmiddag i Dunkejongaardens storstue.

Kombiner alt dette med glade mennesker, høy stemning, førsteklasses cocktails og prima trykksaker fra barsjef og druckermeister Wilhelmsen, og dermed er mørketidens komme plutselig noe vi kan se frem til – et høydepunkt som både evner å sette punktum for det lyse som har vært og som viser vei i mørket som skal komme. Hvorom allting er, vi gleder oss til å gi dere Tweeds Kulturfest. 

Og oktober er vendepunktet.

Billettene? Dem kjøper du her.

Fremtidsnostalgi ved åpningen av et gammelt byrom

Selv om det som vanlig ikke var andre enn jeg som hadde ikledd seg hatt og tversoversløyfe eller spankulerte omkring med paraplyen sin i høstværet var det likevel som det gikk et sus fra fordums tider langs bryggepromenaden i Fredrikstad denne tidlige ettermiddagen, da Blomstertorvet etter et to generasjoner langt sørgelig intermezzo som parkeringsplass igjen ble åpnet som byrom. Å kalle evenementet en folkefest ville være å overdrive og ville heller ikke yte det den respekt det fortjener, i lys av de mer moderne tolkninger av ordet folkefest, som synes å omfatte både flyttbare tivolier og musikalske innslag ved den seneste lokale deltageren i sangkonkurranser av tvilsom kvalitet på fjernsyn. Det hele var mer som en mottagelse å regne, en moderat og velvillig ansamling mennesker som nøt et stykke gratis kringle og en kopp varm sjokolade idet et lite stykke av byens historie ble til. Et høflig nikk som hilsen til det torvet en gang var, og samtidig et håpefullt blikk fremover mot det som kan bli, akkompagnert ved et salongorkester og taler av byens fedre. Og kanskje kan det virkelig igjen selges blomster der, kanskje kommer det familier eller elskende par for å slå seg ned på plenen med sine piqnique-kurver eller kanskje det i beste fall blir et trivelig sted å innta formiddagsmaten en solskinnsdag. Det var slik en deilig sommernatt på gamle Hovedøen, minnet salongorkesteret om med sin vemodige charme idet vi spaserte hjemover langs elven, min sønn og jeg. Og vi plystret villig med.

Tiden som var

Min far er død. Han døde tidligere i sommer, og selv om jeg visste at han skulle dø, var det likevel på forhånd vanskelig å forestille seg hvordan det skulle bli når en person ikke lenger er der, all den tid han faktisk var der. Riktignok i en seng. Ikke ved gressklipperen eller på en stige eller i en båt eller andre steder som var mer passende for ham å være, men han var der, i live. Det er fremdeles nokså vanskelig å forestille seg, for om jeg tenker tilbake, til ungdommen eller barndommen og på den gutten som jeg var den gang og forsøker å forestille meg min egen barndomsverden, så er det som å dykke ned i noe som ikke lenger finnes. Jeg er ikke lenger den samme, og den faren jeg hadde den gangen er også borte. Han ble borte lenge før han døde i en seng som en helt annen mann, men fremdeles som faren min. Det er enkelt å hengi seg på denne måten til det som har vært, men som allikevel er forbi og som derfor egentlig ikke har noen relevans til det savnet man føler. Savnet man føler er rettet mot fremtiden. Det som skulle komme og det som skulle bli. Det kjenner jeg ikke, det er mye vanskeligere for meg å forestille meg hvem jeg skal være i fremtiden og hvem min far ville vært for meg. Han er en gammel mann jeg aldri får kjenne, i en fremtid han aldri får ta del i. Det kan jeg savne.

Min far fikk ingen nekrolog skrevet om seg. Han var ikke av den type mennesker som får nekrologer skrevet om seg og tilhørte heller ikke den type krets som forfatter nekrologer. Han fortjener likevel sin plass i det forgangne. Jeg kommer til å huske best hans no nonsense-tilnærmelse til livet og menneskene omkring seg. Han var en praktiker med liten sans for kompliserende teorier, og utviste som en konsekvens av dette en iboende skepsis til all small talk, et karaktertrekk han delte med meg. På våre i gjennomsnitt halvannet minutts lange telefonsamtaler følte vi begge at vi hadde sagt det vi hadde til hensikt å si og enda litt til. Han delte mange av sine karaktertrekk med meg og det er vanskelig å komme utenom tanken at en del av ham lever videre gjennom dem, selv om jeg samtidig forestiller meg den oppgitte hoderisting som ville vært hans respons til et slikt resonnement. Vi var like, men ulike. Han var praktisk og fikk en på grensen til det frustrerende upraktisk sønn. Han var interessert i sport og fikk en sønn som interesserte seg for litteratur og klassisk musikk. Han var en mann av kjeledresser som fikk en sønn ikledd tversoversløyfer og stråhatter. Han fikk en sønn som forfatter nekrologer.

Han var min far og han tilhører fortiden. Livet fortoner seg som et mysterium.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 21. september 2013 og som bloggtekst 29. juli 2013 under tittelen Min far (1947-2013) Illustrasjon: Nina Klausen

Skogens herre

Første september. Dette er dagen for en spasertur, tenkte jeg da jeg våknet imorges. Jeg, som midt i juni motløst frykter vinterens komme og som får et anfall av depresjon ved første snefall. Fullstendig i strid med min egen natur bestemte jeg meg altså for å gå den kalendariske høsten i møte, ja helt fri for sentimental sommerbekledning og istedet iført høstlig skrud å omfavne min skjebne. Egentlig hadde jeg tenkt til å spasere i Gamlebyens gater eller kanskje omkring Alby gård på Jeløy med et påfølgende cafébesøk hos Galleri F15, men da min lille familie ved frokosten viste seg å være fast bestemt på å søke ut i naturen og jeg med mitt nyfunne pågangsmot ikke så noen grunn til å protestere nevneverdig, benyttet jeg istedet anledningen til å vise meg som den friluftsmann jeg er. Vi gikk langt, sikkert mer enn en kilometer gikk vi før jeg ble plassert på en stubbe og servert både nistemat, kaffe og muffins og dermed fikk en velfortjent pust i bakken. Og vi var ikke alene. Rundt omkring oss svermet det av mosjonister og naturister (i påkledd utgave). Og alle var i godt humør, til tross for den kommende ulykkeligheten som venter oss alle om bare få uker. Folk som går i skogen, slo det meg, er så mye mer høflige og imøtekommende enn byfolk. Ja, selv om det bare var jeg som hadde kledd meg noenlunde anstendig for en søndagstur, hilste folk, smilte og hadde de båret hatt ville de garantert ha lettet litt på den idet de passerte oss. Hvilket paradoks, reflekterte jeg høylytt til min lille familie, er det ikke at folk blir mer og mer siviliserte desto lengre unna sivilisasjonen de kommer?

God søndagsaften til dere alle.

Forbrytelser, sex og raske karbohydrater

En av mine absolutte favorittskuespillere var James Gandolfini. Jeg har antagelig sett Sopranos-serien fire ganger igjennom, og Gandolfinis portrett av den sjarmerende storforbryteren med sosiopatiske trekk fascinerer meg, kanskje fordi jeg på enkelte områder kan identifisere meg med Tony Sopranos personlighet og kanskje nettopp av samme årsak frastøtes av de valg han grunnet sin manglende impulskontroll lar være å ta. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i dette, i denne kombinasjonen av mørke og lys hvor en sammensatt personlighet der nærhet til familie, sjarme og lojalitet til venner kombineres med vold, sex og en usunn og ikke minst ulovlig livsstil. Noen hver av oss kan vel merke denne lengselen mot det mørke i det trygge A4-samfunnet vi har skapt. For hvor langt unna en vanekriminell og en horebukk er man egentlig, om man legger samvittighet og samfunnsnormer til side?  Som overvektig nevrotiker med sansen for å sove lenge og en nedarvet forkjærlighet til piker, gin og sang velger jeg bare å konstatere at det fascinerer.

Om det er en flørt med mine mørkere sider eller om jeg som livsnytende overspiser altfor lett lar meg påvirke i retning av nye gastronomiske impulser vet jeg ikke, men jeg har i løpet av min siste Sopranos-fråtsing funnet glede i flere av matrettene som presenteres i serien. Spesielt interessant er de ulike sandwichene, som hver og især nesten kan sees på som et bilde på samfunnsforskjellen mellom det italiensk-amerikanske og det norske. Der vi er fornøyd med en osteskive og en agurk på et stykke brød går Sopranos-husmødrene grundigere til verks hva gjelder både forberedelser og utførelse, og hvem kan vel på rettferdig vis sammenligne en Pepper & Egg Sandwich med en ordinær omelett med paprika? Jeg gir dere min variant og overlater til dere å finne svaret.

Pepper & Egg Sandwich à la Tweeds:

1 hel paprika
4 egg
1 ss vann
1 fedd hvitløk
Hotsauce
Revet parmesan
Olje
Ciabatta

Kutt hvitløk i biter og stek på svak varme i en panne til hvitløken er gylden. Tilsett den fra før oppkuttede paprika og vend bitene i olje regelmessig til paprikaen er myk. Salt og pepper etter smak. Visp eggene sammen med vann og hell røren over paprikaen og tilsett så mange dråper hotsauce du foretrekker. Rør om i pannen til eggene har fast konsistens, men ikke la det bli tørt. Serveres på ciabatta med den revne parmesanen på toppen. Absolutt ikke low-carb, men så er heller ikke en skikkelig mafioso redd for karbohydrater. Det skulle tatt seg ut.

Kommunen, det er meg

Spør ikke hva Sellebak kan gjøre for deg. Spør hva du kan gjøre for Sellebak. Er tanken fremmed? Slapp av, du er ikke alene.

For noen år siden var jeg på besøk hos en slektning her i byen. Det var jul og kaldt i været, og det lå et tynt lag med is på gaten i hele området, i den grad at folk skle omkring på isen og til og med kviet seg for å ønske naboen gledelig jul. Ja, det var bare såvidt jeg klarte å holde meg på føttene selv, stor og stødig mannsperson som jeg er. Årsaken til disse kjedelighetene var at kommunens strøbil ikke hadde kjørt forbi på noen dager, med det beklagelige resultat som beskrevet ovenfor. Rekkehusene i gaten lå ganske tett og på begge sider av veien, men selv om hvert hus kun hadde en svært begrenset gatestump å forholde seg til, hadde ingen vært ute med sand eller salt for å unngå å falle. Selv om det utvilsomt var til ens egen fordel å handle, foretrakk man å gjøre ingenting. Det var nemlig ikke deres ansvar. Det er tross alt kommunen som skal sørge for at vi holder oss i oppreist her i byen. Dette fenomenet er interessant. Ikke at jeg som bystyrerepresentant for Høyre mener at folk flest skal strø og feie for andres dør slik til daglig, men hvem er det egentlig som til syvende og sist har ansvaret for byen vi bor i? Kommunen? Kommunen, det er oss, det. Du og jeg.

Denne ansvarsfølelsen synes å være på vikende front, tilsynelatende sammen med engasjement for ting omkring oss i alminnelighet. Alt var mye bedre under krigen, sang Ole Paus, for fjernsynets underholdningsavdeling var ikke funnet opp. Selv om vi vet bedre og ironien ikke biter så lett på oss, aner vi en kime av sannhet. Snakk med noen eldre og de vil si at den gangen, om ikke akkurat under krigen så i det minste i noen tiår etterpå, var man engasjert i samfunnet, man snakket med mennesker og deltok i foreningsliv. Det fantes kort og godt en dugnadsånd som de færreste idag er velsignet med.

I gamle dager het det at man var borgere av en by. Ja, i gamle dager fikk man til og med borgerbrev som bevis på at man var borger, for det var liksom noe ekstra stas det, å være borger. I enda eldre dager var det å være borger ikke noen selvfølge i det hele tatt, men et privilegium med visse forpliktelser som fulgte med på lasset. I det gamle Roma for eksempel, hadde kun borgerne rett til å stemme og til å inngå lovlige kontrakter og ekteskap. Til gjengjeld betalte de skatt og måtte overholde visse forpliktelser. For en romersk borger var det betraktet nærmest som en dyd å forsøke å arbeide seg oppover, å skape seg en bedre tilværelse enn den man kom fra i utgangspunktet. Klarte man ikke å nå det mål man strakk seg etter, gikk det på æren løs.

Idag snakker man ikke om borgere, men om brukere. Ligger det ikke en verden av forskjell mellom begrepene borger og bruker? Fra tidligere å nyte visse opptjente rettigheter man har som borger i et fellesskap, slik som trygder eller sykehjemsopphold, kategoriseres man nå som bruker av et system. NAV betrakter en som bruker. Det samme med skatteetaten og sykehjemmet. Ikke trygdemottager, ikke borger og ikke pasient. Til og med på Gamleby-fergen ønsket et skilt oss frem til ifjor velkommen som bruker. Ikke passasjer og ikke betalende kunde. Bruker. Hvilke forpliktelser har en bruker?

Det finnes grenser for hva som kan kreves av våre medborgere. Endelig hjemme etter en lang dag (forøvrig én lang dag mindre pr uke enn under krigen); har man ikke da lov til å gjøre som man vil? Jo, ansvarsfølelse kan heldigvis ikke reguleres ved lov. Men syndsforlatelse fjerner ikke behov. Ensomme mennesker som trenger hjelp. Foreninger som eier gamle hus. Plener som skal klippes og veier som skal strøs. Tenk over denne filosofiske nøtten uten å hisse deg for meget opp: Om jeg vet at det er glatt og ikke strør, er det mitt ansvar om jeg faller på gaten?

Hvordan gikk det fra å være vårt ansvar til noen andres, at det ble deres ansvar at vi har det bra? Velferdssamfunnet har vel ikke blitt til en sovepute, spør jeg meg selv og tør nesten ikke tenke tanken. Velferdssamfunnet som alle er så glade i bidrar vel ikke til at folk regner med at de andre plukker opp restene når man har brukt seg opp? Vi kunne forsøke å snu trenden. Vi kunne finne oss en forening eller et idrettslag eller en gammel tante å hjelpe, før alt blir enda mer giddeløst og vi er brukere bare vi legger oss på sofaen og skrur på fjernkontrollen. Noen ganger er det greit å ikke bare feie for sin egen dør.

Vi kunne kanskje rett og slett bli mer borgerlige?

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 10. august 2013. Illustrasjon: Nina Klausen

Livet ombord

Første gang jeg steg ombord på en danskebåt var alt magisk. Jeg var liten, de fleste av mine fordommer lå ennå mange år frem i tid og det var sent på kvelden, spennende nok i seg selv på den tiden. Vi spiste hakkebøf i båtens restaurant, en svært eksotisk opplevelse for en som aldri har befunnet seg i restauranten til en danskebåt tidligere og som på forhånd heller ikke var blitt gjort kjent med hakkebøfens kvaliteter, og episoden gjorde i det hele tatt et såpass grunnleggende godt inntrykk på meg at jeg i ettertid har hatt problemer med å distansere meg fra fergelivets noe begrensede charme.

Av disse sentimentale årsaker så jeg derfor frem til et gjensyn med opplevelsen idet jeg sammen med min familie tidligere denne uken krysset Kattegat i retning Legoland, og jeg skal åpent innrømme at jeg var så godt som helt uforberedt på hva som møtte meg ombord. Vi kom rett inn i et kantinelignende rom ikke ulikt det man finner hos Bastøfergene, et rom jeg først antok være et slags venteområde for dem som ikke hadde reservasjon til restauranten vi hadde bord ved, og imøtekommenheten min ble derfor satt ekstra på prøve da det for det første viste seg at dette var restauranten, og at det for det andre ikke var mulig å sette seg noe annet sted enn ved vårt anviste bord, som tilfeldigvis var plassert i umiddelbar nærhet av ballbingen og det foretrukne oppholdsstedet til et menneske utkledd som Nysgjerrige Nils.

Jeg fant imidlertid tilbake til den gode gamle danskebåtfølelsen på hjemveien, da jeg klok av skade søkte tilflukt i båtens loungeavdeling og mot et beskjedent tillegg i prisen uforstyrret kunne lese min Thomas Mann og nyte et glass vin på rederiets regning, og kun avvekslingsvis tre ut i båtens øvrige fellesrom for å se på alle menneskene, betrakte det populære vin- og spritlotteriet eller snuse litt på utvalget i taxfreeforretningen. Balansen var opprettet, og nok en gang lærte jeg noe viktig om livet. Båter forandrer seg. Og det gjør mennesker også.

I siste sekund

Jeg aner ikke hvorfor jeg på forhånd trodde at den lille byen Fredericia skulle være et urbant sentrum ved det europeiske kontinentets første trappetrinn. Jeg antar det er fordi jeg selv kommer fra en relativt søvnig småby i Norge, og min sedvanlige tendens til å idealisere gresset på den andre siden av gjerdet gjorde at forventningene steg da det viste seg at der vi skulle bo. Festningsbyen Fredericia, grunnlagt av Frederik III i 1650. Siden Fredrikstad, min egen festningsby, ble grunnlagt av Frederik II i 1567 burde jeg ant tegningen lenge før. Da vi svingte inn til hotellet, et lavt og avlangt kompleks med klare bondegårdstrekk og hvis omegn bestod av både høye drabantbyblokker og beitende sauer og esler (sic!) forbannet jeg til og med situasjonen fordi vi ikke i stedet hadde bestilt et hotell helt inne i byen, der pulsen slo og det var lyder og mennesker og jeg slapp å lide av søndagsdepresjon på en helt vanlig tirsdag hver gang jeg kikket ut på åkerlappene omkring oss.

Da vi ankom Fredericia for å la oss inspirere av det danske vesen og for å få oss en bit middag fant vi ingen puls. Gatene, som riktignok var svært sjarmerende, med sine utsmykkede teglstenshus, sin renhet og sine torv og fontener, lå helt øde, med unntak av de enkelte tilfeller av skatende ungdom og eldre damer med hund. Det var vakkert og varmt i været, men likevel hadde ingen restauranter funnet på å sette stoler og bord ut for å tilby sine gjester taffel under åpen himmel, antagelig i en ikke helt ubegrunnet frykt for at den spøkelsesaktige stemningen på sikt skulle være skadelig for forretningene. Vi fant en restaurant, et italiensk spisested som tilbød en slags vinterhage eller hagestue, en provisorisk innretning bestående av et teglstensgårdsrom dekket av bølget plasttak og grønne vinranker av plast. Dessverre viste det seg at innehaveren kommuniserte svært dårlig, ikke bare med oss, som han rett nok ikke forstod et ord av språket til, men også når det gjaldt begreper som man normalt ville tro var vanlige i en italiensk restaurant i en dansk småby, ord og uttrykk som «espresso» og «Gammel Dansk», møtte vi språkforvirring av nær babelske dimensjoner.

Vi spaserte gjennom de tomme gatene på vei hjemover etter restaurantbesøket og skulle akkurat til å sette oss inn i bilen da klokkene fra en liten kirke i nærheten begynte å spille. Det var bare en enkel melodilinje, og en nesten sår klang lød idet klokken sang frem tonene sine. «Fjäriln vingad syns på Haga» sang den, ganske sakte, og i andre vers fikk den selskap av flere klokker, flere klokker som på skiftende harmonisk og disharmonisk og av nettopp denne grunn rørende vakkert vis, ringte inn sommerkvelden. Fredericia by ble reddet av klokkene.

Min far (1947-2013)

Min far er død. Han døde for kort tid siden, og selv om jeg visste at han skulle dø, var det likevel på forhånd vanskelig å forestille seg hvordan det skulle bli når en person ikke lenger er der, all den tid han faktisk var der. Riktignok i en seng. Ikke ved gressklipperen eller på en stige eller i en båt eller andre steder som var mer passende for ham å være, men han var der, i live. Det er fremdeles nokså vanskelig å forestille seg, for om jeg tenker tilbake, til ungdommen eller barndommen og på den gutten som jeg var den gang og forsøker å forestille meg min egen barndomsverden, så er det som å dykke ned i noe som ikke lenger finnes. Jeg er ikke lenger den samme, og den faren jeg hadde den gangen er også borte, han ble borte lenge før han døde i en seng som en helt annen mann, men fremdeles som faren min. Det er enkelt å hengi seg på denne måten til det som har vært, men som allikevel er forbi og som derfor egentlig ikke har noen relevans til det savnet man føler. Savnet man føler er rettet mot fremtiden. Det som skulle komme og det som skulle bli. Det kjenner jeg ikke, det er mye vanskeligere for meg å forestille meg hvem jeg skal være i fremtiden og hvem min far ville vært for meg. Han er en gammel mann jeg aldri får kjenne, i en fremtid han aldri får ta del i. Det kan jeg savne.

Min far fikk ingen nekrolog skrevet om seg. Han var ikke av den type mennesker som får nekrologer skrevet om seg og tilhørte heller ikke den type krets som forfatter nekrologer. Han fortjener likevel sin plass i det forgangne. Jeg kommer til å huske best hans no nonsense-tilnærmelse til livet og menneskene omkring seg. Han var en praktiker med liten sans for kompliserende teorier, og utviste som en konsekvens av dette en iboende skepsis til all small talk, et karaktertrekk han delte med meg. På våre i gjennomsnitt halvannet minutts lange telefonsamtaler følte vi begge at vi hadde sagt det vi hadde til hensikt å si og enda litt til. Han delte mange av sine karaktertrekk med meg og det er vanskelig å komme utenom tanken at en del av ham lever videre gjennom dem, selv om jeg samtidig forestiller meg den oppgitte hoderisting som ville vært hans respons til et slikt resonnement. Vi var like, men ulike. Han var praktisk og fikk en på grensen til det frustrerende upraktisk sønn. Han var interessert i sport og fikk en sønn som interesserte seg for litteratur og klassisk musikk. Han var en mann av kjeledresser som fikk en sønn ikledd tversover- sløyfer og stråhatter. Han fikk en sønn som forfatter nekrologer.

Han var min far og han tilhører fortiden. Hvor livet fortoner seg som et mysterium.

14 juillet 1789

 

Rien.

Godt redskap er halve jobben

Jeg ønsker meg en penn. En fyllepenn som jeg kan bruke hvor som helst, for eksempel når jeg sitter på en kafé og drikker espresso eller cappucino (litt avhengig av hvilken tid det er på døgnet) og jeg skal bruke den til å skrive i notatboken min, der på kaféen, en notatbok jeg forøvrig heller ikke har men gjerne skulle gått til anskaffelse av om en slik notatbok fantes. Det må være en ordentlig penn og en ordentlig notatbok, av elegant format og god kvalitet, men det jeg skriver må i tillegg til å havne pent og pyntelig på notatbokens sider, så pent og pyntelig det er mulig for meg å skrive, bli lagret i bloggpubliseringsverktøyet som lager denne siden, Tweeds. Etter hva jeg kan forstå ville dette nærmest være en magisk notatbok og en magisk fyllepenn, og bare det ville være nok til å få meg til å håpe at denne magien ikke bare fylte pennen som ordene mine ble skrevet med, men at også ordene på like magisk vis kom til pennen.

Heisan!

Idag fikk jeg en åpenbaring. Det var riktig nok ikke en stor åpenbaring, og strengt tatt må jeg kanskje moderere meg og si at jeg heller fikk en ny forståelse av noe. Og selv dét er muligens i overkant pompøst uttrykt, men nå er det en gang slik at jeg befinner meg i en situasjon hvor det nå og da bare er fordelaktig å uttrykke seg en tanke pompøst. Saken er den at jeg i hele mitt liv, og senest for to minutter siden, har skrevet «heisann» der jeg mener «heisan». Ikke i min villeste fantasi kunne jeg forestille meg at «heisan» skrives uten dobbelt konsonant, men etter en dårlig magefølelse og en rask konferanse med Riksmålsordlisten må jeg rett og slett konstatere at jeg har rent for dårlig fantasi. Og det er da forfriskende også, i et språk der man forsøpler etter beste evne med forenklede stavemåter, moderniserer og tillater de merkverdigste sideformer slik at alle og enhver etterhvert skal klare å skrive korrekt, at man bare skjærer igjennom og sier at «heisan» får dere værsågod' å skrive på gammelmåten. Jeg har alltid likt ordet heisann, men «heisan» med enkeltkonsonant simpelthen elsker jeg. «Heisan» er en hel filosofi, en personlighet, en å se opp til. – Se så elegant og avslappet jeg er, sier «Heisan». Den letter på hatten idet den hilser og stumper sigaretten nonchalant i sigarettholderen på disken. – Jeg kommer fra gamledager og jeg har tenkt til å bli, sier den. Heisan!

Anger er livsnyterens dessert

Anger er livnyterens dessert, pleier jeg å si. Kort forklart betyr det at de valgene man tar får konsekvenser. Livsnyteren tar sine valg og angrer etterpå, og ifølge ordtaket er dette en nødvendighet. Bruker man for mye penger dukker regningen alltid opp. Spiser man for mye, må man etterhvert kjøpe nye klær eller ha hjelp til å knytte skolissene. Røker man, risikerer man å pådra seg en lei sykdom. Når det har seg slik at anger nettopp er livsnyterens dessert, er det fordi livsnyteren gjerne har en tendens til å forsyne seg med en porsjon ekstra av livets fristelser. Storsamfunnet gremmes selvsagt over en slik nonchalant holdning til livets alle farer, for den enkeltes helse er tross alt samfunnets ansvar. Derfor oppfordres man gjerne til å angre først og helst droppe fristelsen. Og det virker.

Som livsnyter har jeg filosofert en del over dette. Hvorledes er egentlig livsnyterens kår i Norge anno 2013? Angriper man det hele fra et teoretisk perspektiv ser det i utgangspunktet ikke så galt ut. Det blir skrevet side opp og side ned i magasiner og avisbilag om det man kan kalle rent teoretisk livsnyteri, og i trygg avstand fra alt som er farlig kan man hygge seg med alt fra vinspalter og matspalter og feriespalter til «slik tar du virkelig vare på deg selv»-spalter. Men livsnyterne, altså de som nyter livet i praksis, dem må man lete lenger etter. Før i tiden var det lettere. Man behøvde ikke å lese avisen for å vite hva som var godt i gamle dager, man kunne for eksempel bare sette seg ned på trappen og røke en sigarett. Det gjør man ikke lenger, røkning er farlig, og farlige ting dør man av og hvis man ikke dør av dem får man angst av dem. Jeg er av typen som røker filterløse sigaretter. De få gangene jeg festrøker synes jeg det liksom ser litt bedre ut og dessuten smaker de godt. Men selv vanerøkerne er nå blitt så sunne at de ser på meg som en slags kuriositet – enhver idiot vet vel at det er farlig å røke filterløse sigaretter?

Før i tiden kunne man nyte livet på veien til jobben også, på sykkelen for eksempel. Man kunne ta på seg stråhatten sin og sette avsted, plystre og nyte været og utsikten og dermed livet, en liten stund. Det går ikke lenger. Folk som ikke bruker sykkelhjelm er for lengst stemplet som minst like idiotiske som folk som røker filterløse sigaretter eller sigaretter overhodet, og bruker man først sykkelhjelm er det ikke snakk om å plystre eller nyte utsikten. Da skal man sykle som om døden var i hælene på en, for da får man trim samtidig. I tråd med egen filosofi lar jeg konsekvent være å bruke andregiret. Er det tvingende nødvendig å bruke andregiret på sykkelen, ja da sykler man rent for fort, spør du meg. Og på fjernsynet er forfallet kommet minst like langt. Før i tiden sendte de «Trim for eldre» på NRK. Det var i det minste trivelig, og listen lå i grunnen ganske lavt for oss som så på. Nå sender de «Puls», hvor publikum demotiveres ukentlig og har valget mellom å lide seg gjennom et gitt treningsopplegg eller å få angst av å la være. Jeg refererer her til den samme angsten man får om man fremdeles skulle forsøke å nyte en sigarett på trappen.

Jeg mistenker at folk ikke er så innstilt på å nyte livet lenger. Vi vil bare lese om det mens vi spiser lettyoghurten vår. Vi tyner all mulig hygge ut av et glass vin på fredag og kanskje en marinert svinefilet vi leste om i et blad på lørdag. Dette lever vi på helt til langt ut i neste uke, når vi endelig kan begynne å planlegge neste helgs utskeielser. Mest mulig hygge for minst mulig kalorier, det er lykken i 2013.

Selv tilhører jeg det stadig minkende mindretall som foretrekker å nyte først og angre etterpå. Angre har jeg selvsagt ofte gjort, jeg forbanner for eksempel alltid den forrige utskeielsen når garderoben må utvides fordi livvidden har gjort det. Jeg ønsker meg alltid mer bedre kondisjon når jeg er midt i en lang trapp enn når jeg sitter henslengt i den blå fluktstolen min ute i haven, og jeg angrer alltid på at jeg satt for lenge i den blå fluktstolen når gresset er blitt for langt. Jeg ser ut av vinduet mitt nå og angrer fordi jeg satt inne og nøt varmen istedenfor å beskjære epletreet i bitende vårkulde, der det nå står i sin grønne prakt og peker rett til værs. Og en vakker dag angrer jeg kanskje på at jeg nøt for mye som ung mann og forfektet livsnyteriet istedenfor å trimme og kanskje leve lenger. Det gjelder å finne balansen. Hvorom allting er kommer jeg nok ikke til å ta angeren på forskudd i fremtiden heller. Desserten tar vi livsnytere til sist.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 15. juni 2013. Illustrasjon: Nina Klausen.

En juniaften i Den store kommandanthave

Arrangementskomitéen for Festningsballet avholdt igår sitt årlige sommermøte i Münsterhuset, til hygge og forlystelse slik det anstår seg et lysthus fra 1725. Men vel så interessant utover aftenen som diverse intrikate planleggingsspørsmål i anledning neste års festligheter, ble oberstinnens nye elektriske sykkel. Den vakte almen begeistring blant komitéens medlemmer, som etter tur fikk seg en overraskende rask opplevelse i det fri, omkring kommandanthavens frukttrær og annet buskas.

Og hei hvor det gikk.

Slik lever vi nå

Jeg funderte her en ettermiddag over mitt flaneriske samfunnsoppdrag. Å skrive slentrende og uformelt om det som skjer i tiden. Det må jeg kunne skrive noe om, tenkte jeg, hmm hva er det som er typisk for den tiden vi lever i nå? Men alt jeg kunne komme på var om jeg ikke skulle kjøpt en båt-is, og om ikke gressklippingen egentlig kan utsettes til en annen dag, og hvor mye mygg som er blitt klekket ut iløpet av den våte våren og på hvor store humlene og ikke minst hvepsene er enda det bare er juni, og det kan vel ikke være slike saker man skal flanere om, tenkte jeg.

Lørdag ettermiddag i en svensk småby

Fra benken kikket jeg rett opp på en leiegård av den grå og kjedelige sorten, der en rekke små balkonger hadde utsikt mot gaten og den lille parken. På en av dem tronte en stor madam urørlig på sin Baden-Baden. Øynene hennes var lukket, hun kunne minne noe om en storvokst katt som satt der oppe og solte seg, og om jeg lyttet ekstra godt etter var det nesten så jeg kunne høre henne male helt ned til der jeg satt.

Hagesosiologisk flaneri

Jeg sitter ute i hagen og spiser en iskrem mens jeg leser i forrige utgave av Morgenbladet at Harald Eia nå forkaster sitt tidligere akademiske idol Bourdieu, blant annet fordi legene som bor på Ullevål Hageby ikke distingverer seg ved sin kulturelle kapital. De leser krim, står det i Morgenbladet, og de skiller ikke på sine medmennesker etter hva slags nivå man er på kulturelt. Det finnes videre ingen korrelasjon mellom utdannelsesnivå og smak, ihvertfall ikke i den grad at man kan si at et høyt utdannelsesnivå er ensbetydende med å foretrekke høykultur. Like forbannet leser vi alle krim, konkluderer han. Men jøss i all verden, tenker jeg. Skal det komme som en overraskelse på en sosiolog i førtiårene at leger og ingeniører ikke briljerer med sin kulturelle kapital? Det må han da ha ant lenge før han flyttet til Ullevål Hageby. Jeg er kun hagesosiolog og kan ikke kalle meg bourdieuaner, selv om det fransk-klingende virker aldri så forlokkende. Likeledes innser jeg det hjelpeløse i å kritisere et intervju, i seg selv utvannet og potensielt forvridd, der Eia vanner ut og vrir på Bourdieu, i et format der jeg selv vanner ut og vrir på selve intervjuet. Jeg kritiserer derfor ikke, jeg fastslår bare løst og ledig at min skepsis vekkes når Eia, i et egalitært og sosialdemokratisk samfunn som Norge, tar det til inntekt for sin anti-bourdieuske nyfrelsthet at høyt utdannede i Norge foretrekker det han kaller middelveien, her kort sammenfattet med krimlitteratur og DDE som synger salmer. Analysen blir selv fra min fluktstol i hagen altfor enkel. Norge er i seg selv et relativt ukultivert land, noe som sansynligvis kan ha med nettopp det egalitære å gjøre og idealet om at alle skal være like, og når alle i tillegg har den samme mulighet til å skaffe seg en utdannelse, helt uavhengig av hvorvidt man har kultiverte foreldre eller ikke, får man uungåelig den underlige bieffekt som krimlesende leger jo representerer. På toppen av dette kan man også tenke seg at mennesker med sans for og evne til å sette seg inn i kompliserte molekylære sammensetninger eller menneskekroppens fordøyelsessystem, i mindre grad har evnen til å la seg begeistre på det mer kulturelt-følelsesmessige nivå, rett og slett fordi ikke alle liker det samme. En filolog derimot, med tilsvarende lang utdannelse som en lege, kan kanskje være mer tilbøyelig til å foretrekke noe mer motstandskraft i sin litteratur en krimbøkene gir. Det får være den midlertidige konklusjonen i en flanerende hagesosiologs umiddelbare tanker omkring den av Eia antatt døende bourdiuisme eller i det minste omkring Eias tanker om nevnte tema. Om tankene er sosialt distingverende eller ikke får være opp til leseren.

Slapp av

Ingenting er som en sommerkveld etter et langt bystyremøte. Fra høytalerne strømmer Jan Erik Volds Obstfelder-jazz og tekstene, selv om de er fulle av ord, tømmer hodet for alle de andre ordene, de som ikke behøver å være med inn i sommernatten. Jeg drikker gin og tonic og ser ut av vinduet. Det er ikke mer som skal til ikveld.

Verdis Nabucco - notater fra en benk

Premieren på Fredriksten festning igår, som egentlig var en generalprøve, var en ny og hyggelig opplevelse. Jeg følte meg som rene speideren der jeg ankom med stråhatt, tversoversløyfe og ullpledd, klar for å tilbringe et par, tre timer ute i den kalde sommernatten. Selve forestillingen, Verdis Nabucco, var bra nok, og når jeg viser en viss tilbakeholdenhet er ikke det helt tilfeldig. Fra der jeg satt, som riktignok ikke var der jeg egentlig skulle sitte, men på en benk med bedre plass en del lenger bak, hørte jeg høytalerne (sic!) fra to forskjellige steder, og fikk derfor mer opera enn jeg i utgangspunktet hadde betalt for (som siden det var en generalprøve var i dette tilfellet var ingenting). Dette var forstyrrende, når høytalerne i tillegg sprakte jevnlig og understreket at her var det svært lite akustikk inne i bildet. Jeg tillater meg i det hele tatt å være en tanke kritisk til at en utendørsoperaoppsetning som bruker såpass mye offentlige ressurser, blir en spektakulær oppsetning fremfor utmerket opera, eller kanskje mer presist at operaen blir interessant nettopp fordi det er en utendørsopera på Fredriksten festning. Det ble ikke spart på virkemidler, bevares, både kanoner og kulisser bidro til at dette var noe virkelig spesielt, men om det var god operakunst, stiller jeg meg tvilende til. Kanskje det heller burde vært et utendørsteater, der man i mindre grad er følsom for høytalerproblematikk enn i operaens tilfelle? Kulturopplevelsen skal man uansett ikke kimse av, og jeg tror strengt tatt ikke jeg tar helt feil når jeg påstår at de fleste som ser denne oppsetningen ikke først og fremst er klassisk interesserte opera-connoisseurer, men generelt kulturinteressert mennesker som vil ha en mer eller mindre unik opplevelse i sommernatten, på et av nordens flotteste festningsverk. Og det får de på Fredriksten.

På grensen til premiere

Været er ifølge Yr utmerket, tversoversløyfen er funnet frem og hatten ligger klar. Om ikke lenge drar jeg avsted til sommerens første kulturopplevelse, og selv om det bare er en generalprøve er det for meg en aldri så liten premiere. For til tross for at Opera Østfold har vært på Fredriksten festning fire ganger tidligere er det i år første gang jeg har anledning til å være tilstede. Og jeg gleder meg! Verdis Nabucco, eller Nebukadnesar som den heter på norsk, står på programmet, og nå forventer jeg et fyrverkeri av en forestilling. Noe annet skulle bare mangle når kulissene er en fullvoksen festning fra 1661.

Bildet er lånt fra Opera Østfold.